desember 2015

BRØDRENE MINE

Nå er det jul igjen. Same procedure as every year. Lys i vinduene, ribbelukt trenger seg gjennom den forkjølte nesa vår og utslitte visakort ser frem til en velfortjent pust i bakken. Men det er egentlig ikke det jeg vil skrive om i dag. Jeg vil skrive om mitt eget lille julemirakel, et som kom ekstra tidlig til meg i år. Et føkkings fantastisk julemirakel som har gitt meg mer enn det jeg hadde forestilt meg var mulig. Det er kanskje en klønete setning, og en så morbid klisjè en sådan, at jeg ikke hadde greid å skrive den uten å spice den opp med ordet "føkkings". Men det er sant. Jeg vil fortelle om tida jeg har hatt på akuttmottaket for flyktninger i Hvittingfoss, jeg vil fortelle om det jeg har opplevd der og jeg vil fortelle om menneskene jeg har blitt kjent med der. Jeg vil fortelle om brødrene mine. 



Natt til onsdag 11. November dukket det opp 130 flyktninger på mottaket i Hvittingfoss, på Bjørkebo. 130 mennesker med hver sin historie, hver sin lange reise bak seg. Menn, kvinner og barn, fra forskjellige land og med forskjellige religioner og politiske standpunkt. Før dette hadde jeg vært i kontakt med Refugees Welcome to Norway ( helt sjukt flinke og dedikerte mennesker som vier ALL sin fritid til dugnadsarbeid for flyktninger, kudos til dem), og spurt om det var noe jeg kunne bidra med. De hadde ting under kontroll, og var i gang med å organisere en "klesbutikk", bestående av donerte klær og hygieneartikler slik at flyktningene kunne få et skift og det aller nødvendigste av såpe og div. Ettersom de var nok mennesker til dette tenkte jeg at jeg fikk prøve å bidra med noe annet istedet, som da ble fotball. Etter å ha lagt frem ideen for Refugees Welcome tok jeg kontakt med Hvittingfoss idrettslag. De var veldig positive til ideen og hadde allerede tenkt på det samme. De stilte opp med både baller, vester, trener, dommer og heiagjeng, jeg stilte med vann og snakketøy. Derfor trengte jeg i praksis ikke å gjøre noe annet enn å surre rundt på banen og ha det gøy. Og fytti, så gøy jeg har hatt det!! 



Det var på fotballbanen jeg ble kjent med alle sammen, blant annet gjengen jeg nå kaller før brødrene mine. De fineste gutta i verden. Etterhvert som jeg ble kjent med disse gutta savnet jeg dem mer og mer når jeg ikke befant meg på Bjørkebo. Jeg begynte å henge der så ofte jeg hadde mulighet. Jeg hjalp til litt i klesbutikken og prøvde meg av og til på litt norskopplæring, men aller oftest var jeg der bare for å besøke vennene mine. Vi har hørt på hverandres livshistorier, jeg har sett dem le, og jeg har sett dem gråte. Jeg har sett stoltheten i øynene deres når de har vist meg bilder av hjembyene deres, bilder som ble tatt før byene ble lagt i ruiner. Jeg har sett sorgen ta vekk de fine smilene deres når de hører at det finnes mennesker som ikke vil ha dem her, som kaller dem inntrengere, tyver og lykkejegere.  Jeg har sett frustrasjonen over tingenes tilstand og at alt tar så lang tid, og jeg har sett den sterke trangen etter å få lov til å jobbe, studere, gjøre nytte for seg og komme igang med livet. Men jeg har også sett hvor vanvittig takknemlige de er for det Norge har gitt dem. 



Jeg oppholdt meg ofte på rom 217, rommet til fem av brødrene mine. Badr, Eli, Adnan, Saef og Mustafa.  Èn kristen, tre muslimer og en humanist. Disse fem er både romkamerater og bestekompiser. De har hengt opp et stort norsk flagg på veggen der, noe som samtlige av dem glisende har pekt på og vist meg med stolthet. Eli, en veldig engasjert, blid og omsorgsfull type. Jeg har sett han ha heftige diskusjoner hvor han med hele sitt hjerte står opp for det han tror på og verdiene han har, som bygger på rettferdighet, omsorg og respekt. Jeg har også sett han le seg i hjel av bittesmå ting, som når han prøver å lære meg ord på arabisk og jeg uttaler det feil. Han er typen man kan lese ut fra måten han ser på deg, at han bryr seg om deg. Eli har en datter og en gravid kone i Syria. Alt han ønsker er å kunne tilby dem trygghet. 



Saef, verdens søteste gutt, og kanskje ikke den første man skulle tro var syrisk mester i Taekwondo. Men det er han! Hver gang jeg har kommet på besøk har han smilt blidt til meg og sagt " hvordan har du det?" og svart "bra!" når jeg har sagt at jeg har det fint. Han har lært meg noen kule taekwondotriks og vil gjerne lære meg å forsvare meg selv.  Saef er bare 19 år gammel, like gammel som meg. Allerede har han oppnådd så mye i Syria, og har en så massiv og lang reise bak seg. Han har blant annet svømt fra Hellas til Tyrkia. 


Tatt da jeg trodde Saef var en av dem som skulle til Bergen. Helt ute av meg og på grinern da, og bare "i'm gonna miss you so much i'm gonna die" 

 

Mustafa, med de nydelige, mørke krøllene og den merkelige latteren hans som gjør han så fantastisk. Han studerte juss i Syria, og var på sitt siste semester da han var nødt til å reise. Han måtte forlate studier, venner, mor, far, to brødre, en søster og resten av familien hans grunnet krigen. Man ser veldig godt på Mustafa om han har en god eller dårlig dag. Han tenker mye, og man kan se at han av og til fader ut og ansiktet hans bærer preg av sorg, savn og hjemlengsel. Han har vist meg utallige bilder av familien sin, blant annet av to små tvillingsøstre som er døtrene til broren hans. De er kanskje fem-seks år gamle, og han lyser opp når han snakker om dem. Mustafa jobber nå hardt med å lære seg norsk, og skriver opp hvert eneste ord han hører. 



Adnan, en ganske stille fyr jeg ikke har klart å komme helt inn på ennå. Men han smiler stort sett alltid, og henger alltid med på det som skjer. Jeg tror at hvis jeg hadde vært i hans situasjon, og delt rom med alle disse ekstroverte gutta samtidig hadde jeg også blitt den som var litt mer tilbaketrukken. Jeg relaterer meg mest til han på den måten, og håper jeg kan bli bedre kjent med han i fremtiden. Selv om vi ikke har hatt noe særlig dype samtaler sammen ennå klemmer han meg veldig godt hver gang jeg kommer og går, og har aldri vært noe annet enn kjempesøt og blid. 



Badr, er den som snakker best engelsk av dem og den jeg kanskje har blitt aller best kjent med. Han har virkelig tatt rollen som storebror på alvor, både på godt og vondt. Disse gutta kan nemlig også være vanvittig irriterende. De stjeler sokkene mine, kiler meg, bærer meg fra sted til sted, erter meg, gjemmer skoene mine, rusker meg i håret og masse annet en lillesøster bare er pent nødt til å finne seg i. Men de passer også på meg på samme måte som en omsorgsfull bror ville gjort, og jeg har aldri følt meg usikker eller utrygg et eneste sekund da jeg har vært sammen med dem. Badr kaller meg Lolo, noe de har fortalt meg betyr "perle" på arabisk. Han valgte å flykte fremfor det eneste andre valget han hadde, å bli soldat for en armè han hater. Han har blitt veldig spesiell for meg, og jeg veit at uansett hvor i verden vi havner vil han alltid være en del av livet mitt. 


Ja, det er min nydelige fot dere ser der. 



Her hadde han surra et skjerf rundt huet på meg da. De liker å legge på filter når de skal ta bilde med mobilen sin, de har mye rart for seg dissa utlendingene ass. 

På ettermiddagen 22. Desember fikk vi en telefon fra Bjørkebo om at 100 stk skulle reise til Bergen morgenen dagen etter. Jeg hadde ikke sovet natta før og hadde vært i begravelse på formiddagen, noe som gjorde at jeg i utgangspunktet var veldig sliten. Derfor greide jeg ikke la vær å grine fra det sekundet jeg gikk ut av bilen på ettermiddagen og til jeg dro derfra sent på kvelden. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt på at de skulle reise så langt vekk, og så fort. Gutta trøstet meg så godt de kunne og forsikret meg om at de ville komme ofte på besøk. 

 

 Lille julaften gikk jeg opp tidlig for å ha god tid til å si ha det. Etterhvert kom også mamma opp, hun har vært der oppe minst like mye som meg og jobba på spreng for at alle skulle få det de skulle og at ting skulle bli rettferdig i "klesbutikken". Alle flyktningene pakket seg ut av rommene sine og gjorde seg klare til å dra. Det ble gitt litt forskjellige beskjeder, først skulle 100 stk til Bergen, så skulle alle til Bergen, men til slutt ble det til at det var rundt 20 stk som skulle bli igjen ettersom det ville bli fullt på mottaket de skulle på i Bergen. Utrolig flaks for meg, var alle de fem ovennevnte brødrene mine blant de 20. Disse ble sendt til Horten, bare en drøy halvtime unna, senere på dagen. Takk Gud, Allah, Buddha, Tor, Odin, Krishna, Shiva, Vishnu og co. for det!!  Men de jeg ikke fikk beholde her på Østlandet var det vondt å klemme for siste gang, når man er vant til å se dem daglig. Hussam, en annen bror jeg og venninna mi Ingrid har blitt enige om at er den kjekkeste der oppe, stilte med armkrok og trøstende ord da jeg var der oppe. Han har vært med på fotballen hver gang og drømmer om å bli proffspiller. 



Yasan og Twfik, en av dem veldig pratsom og god i engelsk, den andre veldig stille og kun arabisk-talende, men begge to helt nydelige og vanskelig å ta farvel med. Men det som kanskje gjorde mest vondt av alt, var å si ha det til vesle Wahab. Han er en liten rabbagast av en niåring, som har løpt rundt på mottaket siden oppstart og er full av liv. Han er i Norge sammen med faren sin, som ikke snakker noe annet enn arabisk. Tenk å være ni år, og å ha en sånn reise bak seg? Tenk å være ni år, og høre at det finnes mennesker i landet du befinner deg i som synes det er greit at han lever midt i en krig så lenge de selv ikke mister sine materielle goder? At mottak blir satt fyr på for å skape frykt og ytterlig vanskeliggjøre en vanskelig og kaotisk situasjon? At alle muslimer skulle vært "steinet", "bomba" eller "sendt til hælvete tilbake dit de kom fra"? 



Det er kanskje ekstreme eksempler på uttalelser, men jeg ser dem hele tiden. Og jeg har opplevd skepsisen og mangel på respekt. Jeg har blitt fortalt at det ikke er greit, at alle er lykkejegere, og at jeg ikke kan stole på noen av dem. Jeg har sett folk himle med øynene mot meg når jeg er sammen med dem, som om de skulle være av lavere rang eller verdi, og at jeg selv er dum, naiv og godtroende som velger å stole på at ikke samtlige av dem er selvmordsbombere og IS-terrorister. Det er vondt, og det er sårt, for jeg har måttet innse at jeg har vært naiv på enkelte ting. Jeg har trodd at de fordommene jeg ser på nettet, i kommentarfelt, på blogger og i aviser, ikke finnes i like stor grad i praksis. Men det gjør de, og når jeg føler det på kroppen og oppfatter det som ubehagelig, da kan jeg ikke engang forestille meg hvordan det er for dem, som kanskje opplever dette på daglig basis. Jeg ser negativ omtale av flyktninger over alt, noe som er en av grunnene til at jeg gjerne ville skrive dette innlegget. Folk har det med å glemme at i likhet med kristendommen og alle andre religioner er det forskjell på liberal, radikal og ekstremist også innenfor islam. Jeg har utelatt den politiske biten, hvordan Norge og Europa skal løse flyktningkrisen finnes det mange teorier og forslag om, og jeg vet ikke hvilket som er best. Jeg vil ikke at innlegget skal handle om det. Jeg vil sette fokus på det humane i dette her. Verdien av å ta vare på hverandre og all slags andre klissete saker jeg vanligvis ikke skriver om på bloggen min fordi jeg i utgangspunktet vil underholde fremfor å provosere. Men dette innlegget ville jeg skrive allikevel ( og lol what can you do about it jeg har copyright på juliafrika og jeg kan skrive akkurat hva jeg vil her heheheheeh lololol).  









Jeg håper alle verdensborgerne som leser dette har hatt en fortreffelig julefeiring, og får en fortsatt deilig romjul og et godt nyttår. Også vil jeg gjerne sende en liten thank you til Hvittingfoss Idrettslag, RWTN, alle som har donert klær og saker, Røde Kors, Khaled, Ibrahim og de andre Hero-gutta, og mamma. Dere er sjukt bra mennesker og dere fortjener creds, og den beste credden jeg kan gi dere (gratis, lol jeg er en fattig privatist remember), er å nevne dere på dette ultrastore, verdenskjente og megafantastiske kunstverket av en blogg jeg har. Men serr, jeg er så glad for at jeg har fått muligheten til å bli med på dette her. Tusen takk! 

Funfact: dette innlegget er på 2328 ord og det er pers rek for meg. Kos og klems, vi blogges!! BTW; hvis noen pendler strekning Hvittingfoss-Horten av og til så si VELDIG GJERNE I FRA TIL MEG, jeg kommer til å kjede meg ihjel uten brødre og vil gjerne besøke dem så ofte jeg kan. TAKK FOR MEEEEEG

*Lik Juliafrika på Facebook her*

hits