november 2017

JEG SPISER ZOMBIER TIL FROKOST

I dag er jeg herved på dag to av restartet slankeprosjekt (lurer på hvor mange ganger jeg har skrevet en lignende setning her på bloggen, det er i alle fall ikke få. -_- ), og jeg har starta dagen med en forferdelig bolle med havregrøt: 

 

Her ser dere altså hvordan jeg, som den sadisten jeg er, har strødd en haug med zombiedruer og deres syltetøyblod over grøten min, for så å plassere tre levende druer i midten. Det blir omtrent som den ene scenen i Løvenes Konge hvor de er på den elefantkirkegården, eller som ca hver eneste scene i The Walking Dead. Det blir vel en slags form for kunst, om du vil. En horribel historie utspiller seg på denne grøten, som på toppen av det hele er laget i mikrobølgeovn, noe jeg er ganske sikker på at er ulovlig i enkelte miljøer. 

Planen i dag er å straks reise en tur i stallen, før kvelden skal tilbringes med onsdagens episode av Farmen, menssmerter, laks på spinatseng og Skjegg (som forresten ikke har skjegg lenger :((((( ).  

Jeg har btw en del problemer med å komme meg opp på hestene jeg rir i den stallen, da jeg er stiv som en stokk og de er relativt høye. Noen som har noen sjuke yogatips for å få plassert den forbanna andeplattfoten min i den forbanna stigbøylen uten å stå på en krakk etterhvert eller? Det hadde i så fall vært magisk. <333333333333333333

Vi blogges! B-) 

Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 

ÆÆÆSJ!!!

Hei bloggis! Nå sitter jeg hjemme i senga mi hos mamma og ser omtrent sånn her ut: 

 

Jeg har to eksamener om en uke, og sitter altså her i senga og skal prøve å lese litt til dem. Det er selvfølgelig helt morbid og horribelt kjedelig, men sånn skal visst pensum være, har jeg hørt. 

In other news, så har jeg SWAP-deal hos Telenor og lurer veldig på hva slags mobil jeg skal swappe til nå. Trenger en med litt bedre kamera som dere ser, så jeg vurderer å gå over til Samsung til tross for å alltid ha vært en stødig Apple-gurl. Men røske meg tell, IPhone x har jeg ikke råd til i detta livet i alle fall, og dermed må de tøffe valga rett og slett taes. 

Ellers i dag så har jeg *trommevirvel* bært ved. Og når jeg endelig oppdaga at vi faktisk hadde en fungerende trillebår, så begynte jeg å trille ved istedet. Det var ålreit etter å ha båret ca ørten IKEA-bager fulle av ved fra garasjen til trammen på huset vårt, og dratt på meg kink i både nakke og armer og rygg og alt mulig. 

Hvis du ikke har gjetta det allerede så er livet mitt forferdelig innholdsrikt for tida. Lols.

Det var different times da jeg skrev dagbok for 10 år siden ass! Fant den igjen i dag og kikket litt i den, og innser at jeg var ganske så opptatt med både ditt og datt faktisk. Da hadde jeg masse å gjøre, samt mange sterke meninger, blant annet om det å ha kjæreste: 

...Men til tross for at jeg skrev det der i dagboka mi hadde jeg nok en liten crush på et par brukere på Hundeparken (Google it hvis den referansen er for snever, noe den mest sannsynlig er nå til dags). 

Følg med i neste, nervepirrende episode av "Julia gjør alt hun kan for å slippe å lese til eksamen" <3 

Vi blogges! 

Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

DU HAR FAEN IKKE ANGST, DIN JÆVLA DRAMAQUEEN

Jeg ser det hver eneste gang en blogger uttaler seg om egen psykisk helse, eller noen andre offentlige personer nevner ordet "angst", "depresjon" eller andre ting de deler at de har slitt med. 

Hver eneste gang kommer den samme kommentaren. Den selvutnevnte overordnede, som uoppfordret bestemmer hvorvidt personen som bruker disse ordene er berettiget å bruke dem. Store bloggere har i hvert fall ikke rett til å bruke dem, for de tjener sjukt mye cash og har en chill hverdag, ergo kan de aldri verden slite eller ha slitt med angst eller depresjon. Andre offentlige personer, og egentlig bare alle andre personer enn Berettigeren sjæl, har ikke PEILING på hvordan det er å ha angst, for det er det bare Berettigeren som veit. Det er så jævla typisk.

"DU?? ANGST?? Du som har en jobb du tjener godt på og kan stå opp når du vil?? Jeg er så forferdelig lei av at alle dere oppmerksomhetssyke drittungene slenger rundt dere med diagnoser, for JEG veit hvordan det er å ha angst, for JEG har opplevd det, det, og det, og det er mye verre enn hva DU har opplevd, og du er bare ute etter klikk!!" 

Jeg blir lei meg, og jeg føler med disse menneskene som skriver om hva de har opplevd. Men den fiendtlige, skeptiske holdningen og de grunnløse anklagene gjør det jo litt vanskeligere å skulle strekke frem en hånd. Jeg kjenner igjen følelsen av at ingen forstår hvordan du har det, og jeg regner vel kanskje med at det er der disse anklagene stammer fra mange ganger, men selv om ingen kan vite akkurat hvordan du har det, så vil de aller fleste allikevel i hvert fall prøve å forstå. Men hvis du vil at andre skal prøve å forstå, må du nesten være åpen for å prøve det selv.

.Jeg skjønner også frustrasjonen rundt folk som kaster rundt seg med de orda. Jeg har kjent på den selv, ganske ofte. De som får angst av ditt og angst av datt, de som blir deprimerte når favoritten deres går ut av Farmen også videre. Det er ikke greit i det hele tatt. 

Men når en offentlig person faktisk forsøker å dele litt livserfaring, forteller om hvordan ting har vært eller er, og har mot nok til å faktisk innrømme at livet ikke har vært bare chill og digg for dem heller - DA kan du ta den forbanna pekefingeren du så kunnskapsløst retter mot dem og bruke den som rasstapp istedet. Fy faen så jævla provoserende det der er. 

Det er så forbanna lite man gidder å lære seg om folk før man dømmer dem. Det skal så sjukt lite til - og jeg er så drittlei av å se det. Er det èn ting som er klinkende klart omhandlende livet, så er det at alle lever sitt eget, og i hvert eneste liv skjer det før eller siden ting som er jævla dritt. Dritten er ujevnt fordelt, og det takles forskjellig - fordi mennesker er forskjellig. Og at det forsatt er så vanskelig å innse etter 200 000 år med Homo Sapiens på jorda, det synes jeg er sjukt. 

 Vi må kjøre litt strykejern på den konstant skeptiske sinnarynka vår, og møte folk som deler vanskelige aspekter ved livet sitt med det vi hadde ønska å bli møtt med sjæl; litt forståelse, litt aksept og kanskje til og med litt lettelse over at vi i alle fall ikke er aleine om å synes at livet er vanskelig noen ganger. For vi er jo tross alt i detta sammen, og det å gjøre det litt lettere for hverandre å være her på denne forskrudde, merkelige jorda har vel de aller fleste av oss litt godt av. 

Man ser ikke hva en person har vært gjennom på klesstilen, håret eller kroppsfasongen deres. Man kan heller ikke alltid se det på en blogg. 

Og en ting til; Dersom bloggere som skriver om dette kun hadde vært opptatt av klikk, så er det ganske mange andre temaer som (dessverre) leser MYE bedre enn psykisk helse. 

Hvis du har behov for å snakke med noen, kan du ringe Hjelpetelefonen på 116 123 når som helst på døgnet. Bruk de rundt deg til å lufte de tunge tankene, og husk at du er dritbra, og at ting blir bedre til slutt. 

Vi blogges. 

 

Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

NORGES MEST KLØNETE BLOGGER

For et par dager siden skulle jeg være med noen venninner på et treningssenter. Det var sånn ca 100 år siden sist jeg hadde satt fot på et sånt sted, og jeg var litt bekymra for hvordan det her skulle gå. Planen var å ta en skikkelig styrkeøkt med fokus på rumpe og lår, og det er noe jeg rett og slett må innrømme at jeg aldri har prøvd før, utover et par faila prøvesquats foran speilet på badet hjemme. Men, jeg var ved godt mot, hadde funnet fram et par gamle innesko i et nummer for lite samt ei pepsi max-flaske og fylt den med vann. Så, jeg følte meg egentlig ganske klar. Rutinert gym-goer liksom. 

Det første jeg ser når jeg entrer senteret er fire damer, alle en del sprekere enn meg selvfølgelig, på hver sin tredemølle. Jeg kjenner motet mitt sakte forsvinne ut av de rødmende kinna mine når jeg virkelig innser hva jeg har begitt meg ut på, men jeg hilser på venninnene mine og setter kurs mot den femte og siste tredemølla. 

Detta går bra, Julia. Du er her i alle fall! Du får prøve så godt du kan, så klarer du deg sikkert fint. Blås i om valkene dine hopper litt hit og dit når du går på den mølla, folk er opptatt med seg sjæl. Det er sikkert ingen som kommer til å tenke over hvordan du ser ut på mølla, bare slapp av og gjør lite ut av deg så legger ikke noen andre merke til verken deg eller valkene dine, Julia, det går br- *DUNK*  oisann der hang det en tørkerull på veggen som jeg selvfølgelig måtte stange huet mitt inn i. Nå legger i alle fall ingen merke til om jeg blir rød av å løpe  på mølla, for nå er allerede hele trynet ditt et eneste lysende rødt Pink Lady-eple. Men det gjorde i alle fall ikke noe vondt da. Sånn fysisk sett. 

Etter tørkerull-ulykkens etterdrønninger bestående av latterkrampe blant damene på mølla og mine egne forsiktige, skamfulle skritt bort til min egen tredemølle, vandret jeg flausa av meg i 6,6 km i timen. Mens jeg tusla i vei bestemte jeg meg for å spørre legen min om han kunne sjekke sidesynet mitt litt skikkelig (for det er ikke første gangen jeg går rett på ting som står i min vei for å si det sånn), og for det andre å spørre èn gang til om det finnes en måte å operere bort rødming på. Jeg spurte nemlig ganske ofte om det når jeg var yngre. 

Etter ca 6 minutters oppvarming var de andre jentene klare for styrke, og jeg gikk av mølla for å bli med dem. Akkurat styrketreninga klarte jeg i alle fall uten å skade verken meg selv eller andre, noe jeg var veldig fornøyd med til tross for at jeg greide ca halvparten så mange rep som alle de andre der. Men det går bra. 

Da alle øvelsene endelig var gjennomført var jeg så sliten og støl at jeg vurderte å ringe en hjemmesykepleier for å hjelpe meg med å ta på meg skoa igjen. Lite visste jeg om hva som ventet meg de to NESTE dagene, for å si det sånn. Skal jeg noen gang prøve styrketrening igjen så får det bli etter at jeg har skaffa meg et hus hvor alle vesentlige rom er på ett plan altså, for den trappa her hjemme ble virkelig min største fiende og mitt verste mareritt.

Så, moralen i denne historien er vel egentlig mest at man må passe seg for tørkeruller, og at man bør trene styrke litt oftere enn det jeg gjør så man slipper å installere stolheis opp trappa til de støle dagene. Så, lykke til med det. 

Vi blogges! 

Følg meg på Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 

 

 

 

hits