hits

november 2017

JEG SPISER ZOMBIER TIL FROKOST

I dag er jeg herved p dag to av restartet slankeprosjekt (lurer p hvor mange ganger jeg har skrevet en lignende setning her p bloggen, det er i alle fall ikke f. -_- ), og jeg har starta dagen med en forferdelig bolle med havregrt: 

 

Her ser dere alts hvordan jeg, som den sadisten jeg er, har strdd en haug med zombiedruer og deres syltetyblod over grten min, for s plassere tre levende druer i midten. Det blir omtrent som den ene scenen i Lvenes Konge hvor de er p den elefantkirkegrden, eller som ca hver eneste scene i The Walking Dead. Det blir vel en slags form for kunst, om du vil. En horribel historie utspiller seg p denne grten, som p toppen av det hele er laget i mikroblgeovn, noe jeg er ganske sikker p at er ulovlig i enkelte miljer. 

Planen i dag er straks reise en tur i stallen, fr kvelden skal tilbringes med onsdagens episode av Farmen, menssmerter, laks p spinatseng og Skjegg (som forresten ikke har skjegg lenger :((((( ).  

Jeg har btw en del problemer med komme meg opp p hestene jeg rir i den stallen, da jeg er stiv som en stokk og de er relativt hye. Noen som har noen sjuke yogatips for f plassert den forbanna andeplattfoten min i den forbanna stigbylen uten st p en krakk etterhvert eller? Det hadde i s fall vrt magisk. <333333333333333333

Vi blogges! B-) 

Flg meg p Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 

SJ!!!

Hei bloggis! N sitter jeg hjemme i senga mi hos mamma og ser omtrent snn her ut: 

 

Jeg har to eksamener om en uke, og sitter alts her i senga og skal prve lese litt til dem. Det er selvflgelig helt morbid og horribelt kjedelig, men snn skal visst pensum vre, har jeg hrt. 

In other news, s har jeg SWAP-deal hos Telenor og lurer veldig p hva slags mobil jeg skal swappe til n. Trenger en med litt bedre kamera som dere ser, s jeg vurderer g over til Samsung til tross for alltid ha vrt en stdig Apple-gurl. Men rske meg tell, IPhone x har jeg ikke rd til i detta livet i alle fall, og dermed m de tffe valga rett og slett taes. 

Ellers i dag s har jeg *trommevirvel* brt ved. Og nr jeg endelig oppdaga at vi faktisk hadde en fungerende trillebr, s begynte jeg  trille ved istedet. Det var lreit etter ha bret ca rten IKEA-bager fulle av ved fra garasjen til trammen p huset vrt, og dratt p meg kink i bde nakke og armer og rygg og alt mulig. 

Hvis du ikke har gjetta det allerede s er livet mitt forferdelig innholdsrikt for tida. Lols.

Det var different times da jeg skrev dagbok for 10 r siden ass! Fant den igjen i dag og kikket litt i den, og innser at jeg var ganske s opptatt med bde ditt og datt faktisk. Da hadde jeg masse gjre, samt mange sterke meninger, blant annet om det ha kjreste: 

...Men til tross for at jeg skrev det der i dagboka mi hadde jeg nok en liten crush p et par brukere p Hundeparken (Google it hvis den referansen er for snever, noe den mest sannsynlig er n til dags). 

Flg med i neste, nervepirrende episode av "Julia gjr alt hun kan for slippe lese til eksamen" <3 

Vi blogges! 

Flg meg p Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

DU HAR FAEN IKKE ANGST, DIN JVLA DRAMAQUEEN

Jeg ser det hver eneste gang en blogger uttaler seg om egen psykisk helse, eller noen andre offentlige personer nevner ordet "angst", "depresjon" eller andre ting de deler at de har slitt med. 

Hver eneste gang kommer den samme kommentaren. Den selvutnevnte overordnede, som uoppfordret bestemmer hvorvidt personen som bruker disse ordene er berettiget  bruke dem. Store bloggere har i hvert fall ikke rett til bruke dem, for de tjener sjukt mye cash og har en chill hverdag, ergo kan de aldri verden slite eller ha slitt med angst eller depresjon. Andre offentlige personer, og egentlig bare alle andre personer enn Berettigeren sjl, har ikke PEILING p hvordan det er ha angst, for det er det bare Berettigeren som veit. Det er s jvla typisk.

"DU?? ANGST?? Du som har en jobb du tjener godt p og kan st opp nr du vil?? Jeg er s forferdelig lei av at alle dere oppmerksomhetssyke drittungene slenger rundt dere med diagnoser, for JEG veit hvordan det er ha angst, for JEG har opplevd det, det, og det, og det er mye verre enn hva DU har opplevd, og du er bare ute etter klikk!!" 

Jeg blir lei meg, og jeg fler med disse menneskene som skriver om hva de har opplevd. Men den fiendtlige, skeptiske holdningen og de grunnlse anklagene gjr det jo litt vanskeligere skulle strekke frem en hnd. Jeg kjenner igjen flelsen av at ingen forstr hvordan du har det, og jeg regner vel kanskje med at det er der disse anklagene stammer fra mange ganger, men selv om ingen kan vite akkurat hvordan du har det, s vil de aller fleste allikevel i hvert fall prve  forst. Men hvis du vil at andre skal prve forst, m du nesten vre pen for prve det selv.

.Jeg skjnner ogs frustrasjonen rundt folk som kaster rundt seg med de orda. Jeg har kjent p den selv, ganske ofte. De som fr angst av ditt og angst av datt, de som blir deprimerte nr favoritten deres gr ut av Farmen ogs videre. Det er ikke greit i det hele tatt. 

Men nr en offentlig person faktisk forsker dele litt livserfaring, forteller om hvordan ting har vrt eller er, og har mot nok til faktisk innrmme at livet ikke har vrt bare chill og digg for dem heller - DA kan du ta den forbanna pekefingeren du s kunnskapslst retter mot dem og bruke den som rasstapp istedet. Fy faen s jvla provoserende det der er. 

Det er s forbanna lite man gidder lre seg om folk fr man dmmer dem. Det skal s sjukt lite til - og jeg er s drittlei av se det. Er det n ting som er klinkende klart omhandlende livet, s er det at alle lever sitt eget, og i hvert eneste liv skjer det fr eller siden ting som er jvla dritt. Dritten er ujevnt fordelt, og det takles forskjellig - fordi mennesker er forskjellig. Og at det forsatt er s vanskelig innse etter 200 000 r med Homo Sapiens p jorda, det synes jeg er sjukt. 

 Vi m kjre litt strykejern p den konstant skeptiske sinnarynka vr, og mte folk som deler vanskelige aspekter ved livet sitt med det vi hadde nska bli mtt med sjl; litt forstelse, litt aksept og kanskje til og med litt lettelse over at vi i alle fall ikke er aleine om synes at livet er vanskelig noen ganger. For vi er jo tross alt i detta sammen, og det gjre det litt lettere for hverandre vre her p denne forskrudde, merkelige jorda har vel de aller fleste av oss litt godt av. 

Man ser ikke hva en person har vrt gjennom p klesstilen, hret eller kroppsfasongen deres. Man kan heller ikke alltid se det p en blogg. 

Og en ting til; Dersom bloggere som skriver om dette kun hadde vrt opptatt av klikk, s er det ganske mange andre temaer som (dessverre) leser MYE bedre enn psykisk helse. 

Hvis du har behov for snakke med noen, kan du ringe Hjelpetelefonen p 116 123 nr som helst p dgnet. Bruk de rundt deg til lufte de tunge tankene, og husk at du er dritbra, og at ting blir bedre til slutt. 

Vi blogges. 

 

Flg meg p Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

NORGES MEST KLNETE BLOGGER

For et par dager siden skulle jeg vre med noen venninner p et treningssenter. Det var snn ca 100 r siden sist jeg hadde satt fot p et snt sted, og jeg var litt bekymra for hvordan det her skulle g. Planen var ta en skikkelig styrkekt med fokus p rumpe og lr, og det er noe jeg rett og slett m innrmme at jeg aldri har prvd fr, utover et par faila prvesquats foran speilet p badet hjemme. Men, jeg var ved godt mot, hadde funnet fram et par gamle innesko i et nummer for lite samt ei pepsi max-flaske og fylt den med vann. S, jeg flte meg egentlig ganske klar. Rutinert gym-goer liksom. 

Det frste jeg ser nr jeg entrer senteret er fire damer, alle en del sprekere enn meg selvflgelig, p hver sin tredemlle. Jeg kjenner motet mitt sakte forsvinne ut av de rdmende kinna mine nr jeg virkelig innser hva jeg har begitt meg ut p, men jeg hilser p venninnene mine og setter kurs mot den femte og siste tredemlla. 

Detta gr bra, Julia. Du er her i alle fall! Du fr prve s godt du kan, s klarer du deg sikkert fint. Bls i om valkene dine hopper litt hit og dit nr du gr p den mlla, folk er opptatt med seg sjl. Det er sikkert ingen som kommer til tenke over hvordan du ser ut p mlla, bare slapp av og gjr lite ut av deg s legger ikke noen andre merke til verken deg eller valkene dine, Julia, det gr br- *DUNK*  oisann der hang det en trkerull p veggen som jeg selvflgelig mtte stange huet mitt inn i. N legger i alle fall ingen merke til om jeg blir rd av lpe  p mlla, for n er allerede hele trynet ditt et eneste lysende rdt Pink Lady-eple. Men det gjorde i alle fall ikke noe vondt da. Snn fysisk sett. 

Etter trkerull-ulykkens etterdrnninger bestende av latterkrampe blant damene p mlla og mine egne forsiktige, skamfulle skritt bort til min egen tredemlle, vandret jeg flausa av meg i 6,6 km i timen. Mens jeg tusla i vei bestemte jeg meg for sprre legen min om han kunne sjekke sidesynet mitt litt skikkelig (for det er ikke frste gangen jeg gr rett p ting som str i min vei for si det snn), og for det andre sprre n gang til om det finnes en mte operere bort rdming p. Jeg spurte nemlig ganske ofte om det nr jeg var yngre. 

Etter ca 6 minutters oppvarming var de andre jentene klare for styrke, og jeg gikk av mlla for bli med dem. Akkurat styrketreninga klarte jeg i alle fall uten skade verken meg selv eller andre, noe jeg var veldig fornyd med til tross for at jeg greide ca halvparten s mange rep som alle de andre der. Men det gr bra. 

Da alle velsene endelig var gjennomfrt var jeg s sliten og stl at jeg vurderte ringe en hjemmesykepleier for hjelpe meg med ta p meg skoa igjen. Lite visste jeg om hva som ventet meg de to NESTE dagene, for si det snn. Skal jeg noen gang prve styrketrening igjen s fr det bli etter at jeg har skaffa meg et hus hvor alle vesentlige rom er p ett plan alts, for den trappa her hjemme ble virkelig min strste fiende og mitt verste mareritt.

S, moralen i denne historien er vel egentlig mest at man m passe seg for trkeruller, og at man br trene styrke litt oftere enn det jeg gjr s man slipper installere stolheis opp trappa til de stle dagene. S, lykke til med det. 

Vi blogges! 

Flg meg p Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER