oktober 2015

NACH MED ARMANI OG ØRKENRALLY: DUBAI DAG 4+5

Hele meg, fra den ytterste nesetipp til de innerste kroker, er dekket av sand.

 

La meg begynne med dag fire! Altså i går. Jeg våknet som vanlig tidlig av bønn. Nå når jeg begynner å bli vant til det er det egentlig ganske koselig, et fint avbrekk fra den mainstreame iPhonevekkerklokka hadde det ikke vært for at bønnen blir bedt noen timer for tidlig. Etter frokost skjedde dette på instagram: 



Jeg har faktisk fått noen nye arabiske følgere der grunnet min flittige hashtagbruk og posisjonsmarkering, blant annet denne herremannen som synes oransje hår er bedre enn rosa. Det er lov! Og Tinder i Dubai; dritgøy. Mine ti siste matches heter Arjit, Jamica, Nayab, Moulay, Bobo, Ibrahim, Nitin, Abdallah, Houssem og Shain hvorav Bobo var den kjekkeste. 

Litt seinere utpå dagen dro vi til Dubai Mall for andre gang denne uka. Der så vi blant annet han mannen som er utenpå Weetos-frokostblandinga. Han ligna ihvertfall veldig. Vi så også en haug av disse typisk amerikanske matkjedene, blant annet The Cheesecake Factory, som jeg går mot på bildet under. Moses har slått staven sin gjennom midten av extensionsa og skal lede alle hebreerne gjennom der, så unnskyld meg for at jeg ikke har noe kontroll på det da. 



Moving on! Klokka halv sju på kvelden arabisk (?) tid skulle vi opp til "the top-top-top", som han som solgte billettene kalte det, i verdens høyeste bygning Burj Khalifa. Det var egentlig ikke the top-top-top, for vi fikk bare komme opp i 148. etasje av totalt 154, men det var close nok for meg. 


Her var jeg veldig spent, og det var han som filma seg sjæl med selfiestang hele turen også.  Vi ble slusa gjennom en lang gang, og en lang gang til, før vi kom inn i en hall med tre heiser, intens spenningsmusikk og store countdowns på heisene hvor det sto hvilken etasje hver av dem befant seg i. Da vår gruppe sto for tur ble vi pressa inn i en av dem, lyset ble dempet og man kunne se overraskelsen i hver enkelts ansikt idet dottene i øra meldte seg grunnet kjapp heis og godt og væl 800 høydemeter. Men synet vi møtte på toppen var verdt litt dotter i øra altså. 



 Men selvom dette var det vi så da vi så ned, gjorde en engelskmann jeg tråkka på fordi jeg rygga av redsel bort fra glassveggene og bak på hans stakkarslige sconesføtter meg oppmerksom på at det fortsatt var et stykke til toppen.


"excuse me m'lady, look up for å bloody second! Oh dear! Bollocks! Splendid!"

'

Dette var det jeg så.

Det er faktisk Giorgio Armani som eier Burj Khalifa. Så hvis du noen gang har lurt på hvor Mr. Armani tar med alle damene sine etter Red Carpet events og lignende på svette og skitne nachspiel, så er det nok hit. Mye har nok for eksempel skjedd i akkurat denne sofaen i 148. etasje som jeg og Vera satt i: 



Og mye av det som har skjedd der veit sikkert denne butleren/servitøren/kelneren som ga oss gratis juice alt om: 

...Men han er nok ikke typen til å kiss & tell.  

Nok om det! På veggen der oppe i Armanis nachbule hang Guinnes World record-diplomet. Jeg og Maren tenkte at vi seff måtte ha et bilde ved siden av det, men vi klarte ikke helt å bli enige om hvordan vi skulle posere. Her diskuterer vi det: 



...Og her gjorde Maren det riktig: 

Og her gjorde jeg det riktig: 



.....Og her ga vi opp. 



Jepp. Nok om DET.

I DAG, altså dag fem, har vært den kuleste dagen i ferien. Jeg var trøtt på morgenen og fikk lov av de andre til å ta meg en frokosthvil mens de gikk til nærmeste turistkontor for å sjekke om det var noe spennende å finne på. Under frokosthvilen var det selvfølgelig testing av brannlarmen tre ganger, men dog fikk jeg hvilt litt mellom slaga og ble happy da familyen kom tilbake med billetter til ørkensafari. En mann som var så lik Ben Redic fra Flåklypa at man nesten stussa litt over at Emmanuel Desperados ikke gjorde sirkuskunster i bagasjerommet på Land Cruisern hans hentet oss på hotellet og kjørte oss til utkanten av ørkenen. Her var det mulighet for å kjøre ATV (?) på sanddynene, og jeg som aldri har nærma meg en firehjuling eller lignende i hele mitt liv synes dette hørtes ut som en god idè. Det syntes ikke mamma, men jeg hoppa på foran og fikk kjappe instrukser før Maren satte seg bak som den eksosrypa hu er og la sitt liv i mine hender. 




Vi kjørte i hundreoghælvete ut i ørkenen, og det var det siste Vera noen gang så til oss. Neida. 





Etter mange nær døden-opplevelser kjørte vi omsider tilbake til start, og Vera grein av lykke. 

Da adrenalinrushet hadde roet seg litt var det tid for å dra videre. Lite visste vi, at ørkensafari i enkelte kulturer (Sjåføren Ben Redics kultur) er synonymt med ørkenrally. Jeg er av skribentene som gjerne bruker overdrivelse som virkemiddel, men jeg legger faktisk all spøk til side når jeg sier at sanda spruta på bilvinduene, vi hoia og skreik som drittunger på tusenfryd og Ben Redic kontra Petter Solberg hadde IKKE vært noe easy bet. Støtfangere, bildører og andre bildeler lå strødd rundt omkring og vi var relativt bilsjuke alle sammen da vi kom fram. 



Jeg selv var så uggen at jeg måtte ta meg et par min i skyggen. Men vi fikk med oss solnedgangen og greier og greier! 



Ca. her streika kameraet, så jeg kan bare kort fortelle at etter solnedgang blant dynene var det middag og show med flammeslukere og magedansere, og vi fikk tid til å bli bedre kjent med Masood og Faheem, som vi kjørte sammen med. Hyggelige typer, her er dem: 


Her satt vi på et teppe ved en scene midt i ørkenen med Budweiser og masse mat vi ikke ante hva var og hadde det som plomma i det såkalte egget. 

Til slutt vil jeg poengtere at det er en grunn til at ørkenvandrere flest går i sandaler. 



Takk for meg. 

 

 

 

DUBAI DAG 2: ROSA SELFIES OG BRANNALARM

HEI BLOGGEN. Jeg sover dårlig her. Natt til dag tre gikk brannalarmen på hotellet, men innen jeg og Maren hadde fomla oss opp av senga og fått dratt på oss noe klær hadde den sluttet å ringe. Vi kikket ut døra, hørte noen oppgitte stemmer, og bestemte oss for å ringe ned i resepsjonen for å høre hva som var greia. Der sa de at det bare var en raring som hadde røyka på rommet sitt og at vi bare kunne legge oss igjen. Greit. Chill. Vi legger oss. og jeg sovner i ca ET HALVT SEKUND FØR BØNneropet er igang hos nabomoskeen igjen tidligere enn både høner og haner står opp hjemme i Norge. Det skal de jammen ha, disse muslimene, de trykker nok ikke ofte på snooze. 

Nok om det! Vi har det jo forbanna fint her da. På morgenen dag 2  fikk vi av en eller annen grunn frokost på rommet, slik ekte bloggere ofte gjør. De har nok funnet ut hvem jeg er og vil behandle meg som en dronning fra nå for good publicity. 



Her bærer jeg frokosten opp til Vera og James så vi kunne dele, for de hadde ikke fått noen ting stakkars. 

Etter frokost, en såkalt frokosthvile og en liten tur på kjøpesenteret over gata bestemte vi oss for å ta den turistete on/off-bussen til et akvarium her i Sharjah. Den eneste fisken jeg noen gang har sett i levende live er ørret på min egen fiskestang, så dette var veldig spennende for meg. 




Mye rare greier der ass. 


Vi bor forresten her:


Neida. Når bloggen tar av, som jeg sier. 

 

Dag 3 aka i dag, har vært rolig og chill. Først gikk vi til et marked og jeg kjøpte meg nye sko: 



Etter det venta vi på bussen. 

Her venter jeg og James på bussen. Vi er ikke så blide som vi ser ut.

ved bussholdeplassen var det en såkalt promenade og en såkalt svær elv. Der kunne jeg utfolde mine kunstneriske evner sånn fotograf/turistmodellmessig. 



Da bussen omsider kom, tok vi denne til et pariserhjul vi hadde sett dagen før. Det var noe av det skumleste jeg har opplevd noen gang, og jeg satt stort sett og kikka etter rust og løse skruer (noe jeg btw mener jeg så både her og der)  fremfor å nyte utsikten. Men tre ganger hurra, vi overlevde. 




Det smilet der er mitt "nå skal jeg nok mest sannsynlig dø"-smil.  Men utsikten var fin da! 


 

Det har forresten skjedd tre ganger nå at folk stopper meg for å ta et selfie. Enten har jeg veldig mange lesere jeg ikke vet om i emiratene, eller så synes ikke alle med rosa hår så veldig godt grunnet hijaber, niqaber etc. Men jeg stiller selvfølgelig gladelig opp på et selfie uansett reason!!


LOL

 



Nå er Maren ferdig med å vaske føttene sine med Antibac, så da må jeg bare, og jeg siterer "Se te hælvete å få posta det jævla innlegget så vi kan gå ut og spise". Det er veldig godt å ha en støttende familie som forstår at en karriere innenfor dette feltet aka min største drøm krever tid og sjel i hvert eneste innlegg. Så hvis du ikke synes jeg leverer kan du sende en klage på mail til mamma Vera. 


 

 

 

 

 

 

DUBAIAIAI

Hei og Salam! I verdens hardeste seng i et hotellrom i Sharjah, naboemiraten til Dubai, sitter jeg nå og irriterer meg over søsteren min Maren, som humrer i en så sjukt høy pitch over kattevideoer at jeg sliter litt med å konsentrere meg. Det har vært et ganske interessant døgn i forhold til testing av psyke fra før, så denne humringa fra Maren og kommentarer som "Haha, nå har han fått seg ny sofa nå!! Lurer på hvor lenge DEN varer før katta ødelegger den hihihiihih", gjør at jeg får litt lyst til å sjekke hvor langt opp i neseboret hennes jeg kan få den nye selfiestanga jeg kjøpte i dag. Men jeg forholder meg rolig, akkurat som jeg gjorde da vekkeklokka ringte klokken 09:00 på morgenen etter en altfor sen natt grunnet reisefeber, da jeg fikk babyer plassert til venstre, på skrå OG foran meg på flyet som byttet på å skrike, bæsje og gulpe i de åtte timene vi var i lufta, og da jeg etter å ha kommet frem til hotellet og endelig hadde sovnet ca 04:00 ble vekket av bønneropet i moskeen rett utenfor vinduet vårt som tar sted hver morgen klokken 05:00.  Helt. Rolig. 

Her er jeg på toget. Drithappy og spent.


Her sitter jeg på Gardermoen og sjekker hvor mange french fries jeg får inn i kjeften samtidig. Det er mange.


Her er jeg etter åtte timer i et fly med tre babyer innenfor en meter radius. Det vil si innenfor my personal space, min vakre boble hvor jeg kun vil ha meg selv og til nød katten min. Her er klokka ca 03:00.


I dag sto vi opp altfor tidlig og spiste frokost. Resepsjonistene på hotellet kaller meg, Maren og mamma for Julia 1, Julia 2 og Julia 3. De antar vel at jeg er familiens overhode ettersom jeg har rosa hår, og at håret blir blassere og blassere etterhvert som man mister status eller faller ned på familiens rangstige. Jeg har fått både store glis, pekende barnehender, hevede øyenbryn og drepende blikk grunnet håret, men de aller fleste bare smiler et skjevt, overbærende smil og rister på hodet over disse merkelige turistene. 

Etter frokost dro vi i utgangspunktet ut for å komme oss opp i verdens høyeste bygning, Wiz Kalifa (neida, stopp humoren, jeg vil av. bygget heter Burj Kalifa og er malt med Jotun). Dette bestemte vi oss for å gjøre en dag vi ikke har lyden av babyskrik rungende i øregangene da køen opp dit var lengre enn så langt jeg syns det var å gå i 17. Mai-tog da jeg var liten. Og det synes jeg var jævlig langt. Derfor surra vi litt rundt på Dubai Mall, som er så stort at man kan leie taxi INNE på senteret, og kikket i butikker vi hadde verken kropper eller råd til å kjøpe noen ting i. 



Det eneste jeg fikk kjøpt der inne etter å ha brukt pretty much hele dagen, var en selfiestang. Den kjøpte jeg av denne karen her: 


Sorry for at detta ble oppned altså, det har vært en ganske omfattende prosess å få disse bildene inn i bloggarkivet grunnet begredelig nett, derfor har jeg gitt opp og har ikke lenger evne til å bry meg om slike detaljer. 

Takk for meg. Jeg skal prøve å forbedre denne såkalte "bloggingen" jeg påstår jeg holder på med litt utover i ferien. Men nå er det kvelden. God natt!!!!!

MYGGEN PÅ VERAS LAMPE



Det satt en mygg og varmet seg bak skjermen på Veras lampe.

En blodtørstig hunnmygg, hun bekymret seg for den kommende barselkrampe.

Hun var født som et monster, et sugende beist, hun visste så inderlig vel

At å kjempe imot det, trosse naturen, var å be om å gå på en smell.

Hun ønsket det ei, naturligvis, en godhjertet hunnmygg hun var,

men hunnmyggens egg, de skrek etter mat og tomme, drenerte blodkar.


 

Jeg oppdaget henne idet hun tok sats, fra stålampens trygge sfære

Og inn i det ukjente, så skummelt og nifst, hvor ingen mygg før har turt være.


 

Ut på terrassen, døren sto åpen, med kurs mot min venstre arm.

Det var purt mot i hunnmyggens åtte-ni øyne, før hun plutselig slo alarm.

Skyene åpnet seg, regndråper kom som i krig hvor det før var kun fred

Hunnmyggen fløy forferdet omkring; Hva nå? Faller himmelen ned?


 

Hun fant ingen utvei i kaoset nå,  så proppfull av adrenalin

Går hun inn for landing, klissvåt og redd, på den venstre armen min.

Hun er nesten fremme, så inderlig nær et godt måltid for sine kjære

men den gang ei, jeg vifter hunnmyggen vekk, sier «her får du ikke være!»

Hun deiser i bakken, en fallen soldat, det siste hun ser er meg trampe


 

Det fins ikke lenger en mygg i varmen bak skjermen på Veras lampe.

 

Takk for meg. Copyright Julia Friberg, illustrert av undertegnede. Arnulf Øverland er en N00B

FOR MER HJERTESKJÆRENDE LYRIKK: LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER

hits