Hei bloggis! 

Har du noen gang lurt på om det bor et lite troll langt inni deg et sted, men du er litt usikker? Eller tror du kanskje at du oppfører deg plettfritt på internett? Kanskje du har lyst til å sjekke om du er et av de beste nettrolla ever? Frykt ikke, nå kan du finne det ut! :D ;D :D :D 

For deg som liker å HAMRE løs på tastaturet. B-)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))

Jeg har laget en liten test som skal hjelpe deg litt på veien. Lykke til! Husk å telle poengene dine, så skal jeg fortelle deg åssen det gikk til slutt. 

1. Hvilket utsagn føler du at du bruker mest når du skal beskrive deg selv på internett? 

a: Jeg er en av de få som er OPPEGÅENDE!!   10 poeng

b: Jeg er åpen for en god og saklig debatt, det kan jeg lære av! 0 poeng

c: Jeg bruker ikke internett så mye, og når jeg først gjør det er det for å poste søte bilder av de sju kattene mine. Det synes jeg er koselig! 0 poeng

2. Har du noen gang sammenlignet dine meningsmotstandere (være seg Listhaug, Stoltenberg, Støre, privatpersoner osv) med Hitler i et kommentarfelt? 

a: Ja, jeg synes Sylvi Listhaug blir likere og likere Hitler for hver dag som går, og det er det min plikt å si i fra om i alle kommentarfelt slik at jeg kan bidra til å løfte debatten med litt sprell og fanteri. Jeg er ikke så opptatt av saklighet, for det er det jo ingen andre som er heller. 10 poeng

b: Ja, hele jævla venstresiden er en gjeng med nynazister som ønsker seg selv rett inn i jihad-konsentrasjonsleire, og jeg prøver så godt jeg kan å få dem til å forstå at ALLE muslimer er terrorister. Det er en tilnærmet umulig oppgave. 10 poeng

c: Nei, jeg synes ikke noe om å trekke så groteske paralleller, enten det er den ene eller andre veien. Sånt hører ikke hjemme i et kommentarfelt, eller noe annet sted. 0 poeng

Licensed from: Dazdraperma / yayimages.com

3. Ser du på det som din oppgave å fortelle andre hvordan deres kropper skal se ut?

a: Nei, jeg er ikke så opptatt av hvordan andre mennesker ser ut, og jeg har ikke noe med det heller. 0 poeng

b: Ja, denne oppgaven kom til meg med brevdue i en pergamentrull full av hieroglyfer som jeg tolket dithen at det er min gudeplikt å fortelle alle jeg mener at ikke ser ut i måneskinn nettopp dèt; at de ikke ser ut i måneskinn. Silikon skal straffes, sixpack skal slåes hardt ned på, valker skal bli forbudt og alle skal påtvinges å se NORMALE ut. Synes jeg. 10 poeng 

c: Jeg synes det er greit at folk med noen ekstra kilo legger ut bilder, men slanke folk og store pupper og smale midjer vil jeg ha meg frabedt. Da setter jeg foten ned og skriker OPPMERKSOMHETSHORE! 10 poeng

d: Jeg synes det er greit at veltrente folk og folk med FINE, veldreide kropper legger ut bilder, for det inspirerer meg og jeg synes det er vakkert. Men sånne tjukkasbilder brenner i øya på meg, så om et valkete menneske legger ut noe av seg sjæl på strandferie blir jeg kvalm, og spyr gallen min utover tastaturet. 10 poeng

4. Føler du selv at du generaliserer mye? 

a: Nei, jeg er opptatt av å se hvert individuelle menneske. 0 poeng

b: Nei, det er det bare alle andre som gjør. 10 poeng

5. Hvor mye kritikk synes du kjendiser bør tåle? 

a: De fleste kjendiser er morbide vesener som burde vært utryddet grunnet all dumskapen de bringer til verden. Jeg forteller dem det ved alle muligheter jeg har, så fort de stikker sine vanskapte hoder ut i media. 10 poeng

b: Kjendiser velger selv å være offentlige personer, så da må de tåle at alle sier sin mening om dem. At min mening er at et menneske er fullstendig blåst, det er min rett å mene, og min rett å fortelle i kommentarfelt. 10 poeng

c: Kjendiser er vanlige mennesker de også, som har en jobb hvor de sannsynligvis når ut til mange mennesker. Selvsagt vil folk alltid være kritiske, men kjendiser fortjener ikke mer reint hat rettet mot seg enn andre mennesker. Èn ting er konstruktiv kritikk, at noen ikke synes du gjør jobben din godt eller at et produkt, en TV-serie, et blogginnlegg, en film eller en podcast ikke faller i smak hos alle, men en annen ting er personangrep og hets. 0 poeng

Så, hvordan synes du dette gikk? Skal vi kikke sammen? 

HVIS DU FIKK: 

0 poeng: Gratulerer, du greier sannsynligvis å oppføre deg ganske bra på internett! Ingen trolltakter her! 

10-20 poeng: Du har litt å jobbe med, og kan kanskje tenke deg om et par ganger før du velger å poste en kommentar. Men ikke gi opp! 

30-50 poeng: Pass opp for Otto Jespersen, for han er sannsynligvis på jakt etter deg akkurat nå! Du er et ekte troll type nett, sola gjør deg til stein og du er herved unnskyldt din anonyme drittkommentar du kommer til å legge igjen her fordi du ikke veit bedre, du er bare sånn. Hurra og lykke til med livet! 

Vær ålreite da. Også på nett. 

Vi blogges. 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

3x HURRA! For akkurat tre år siden i dag postet jeg mitt aller første innlegg her på bloggen. Det var merkelig og skummelt, og jeg hadde liten tro på at dette kom til å vare noe særlig tid. Det kom antakelig til å resultere i at folk bare synes at jeg var enda rarere og kleinere enn det de synes fra før av (noe det helt sikkert også gjorde, det er bare ingen som har sagt det rett til trynet mitt). Men jeg postet innlegget jeg valgte å kalle "KRUMKAKESVADA" allikevel, og det er jeg seff veldig hæppi for. 

Sånn her var jeg da jeg begynte å blogge, litt sånn "10hi ikke bry dere om meg jeg er bare et lite jentebarn som skal skrive masse uinteressant svada her inne på bloggen min som ingen egentlig trenger å lese altså hihi jeg ser ned ca på puppene mine fordi jeg er redd de skal bli flate som tunger hvis jeg noen gang greier å slanke meg hihi hva gjør jeg da tru, skal jeg begynne å geipe med jura som en del av det bloggnorge driver med for tida hihi, det går an" Og JA dette er også et bilde fra samma fotosjuuut som i de to forrige innlegga, asså hva forventer du a, trur du jeg har tid til nye fotosjuuut hver eneste dag eller hallo jeg er jo blogger, jeg kan ikke drive å ta nye BILDER hele tiden hva er dette for slags grunnløs kritikk egentlig hallo. 

I dag skal denne fantastiske, viktige merkedagen feires med kyllingsalat samt kasting av den bananen jeg blogget om for noen dager siden som begynte å bli brun. Nå er den fullstendig dekket av brunhet, og det er på tide å si farvel. Det er ingenting som kan redde den bananen der nå, dessverre. 

Før:

Nå:

Okidoki. 

Denne bloggen har gitt meg mye, og jeg er veldig veldig veldig glad for at jeg har den. Og jeg er veldig veldig veldig glad for at jeg har folk som Chillpadda, Pandacat, Aylar, TerjeR, Atle, Sengekontoret og alle dere andre som av en eller annen merkelig grunn fortsetter å følge bloggen min og kommer innom igjen og igjen, legger igjen koselig comments som redder kjipe dager og er med på både de dagene hvor jeg farger håret lilla og er drithappy for det, og de dagene hvor alt er dritt og jeg må kaste brune bananer i søpla.  Tusen takk for det<3  Koz og klemz.

Sånn til slutt så må dere gjerne sende meg en meld elns hvis det er sånn at noen av dere har noe tips/ønsker rundt hva jeg kan skrive om, eller om det er noe dere lurer på som jeg kan gjøre et innlegg ut av. Da sparer dere meg jo for mye kreativ tenking, og det er veldig digg når man henger midt i skrivesperra. Koz og klemz x2.  

Vi blogges. <3 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

Første bilde postet på bloggen ever. Stolt. 

...Eller er det rosa? Ikke veit jeg hvor jeg skal plassere det, men det jeg veit er at det er DIGG. Opprinnelig var planen å bli helt blond igjen en stund før jeg gikk over til sukkerspinnrosa, meeeeeeen ved å hjemmebleike midt svarte hår et par runder ble det litt sånn oransj-gul-aktig og dessuten knusktørt. En del av det datt av også. Sååå, jeg dro til frisøren, og hun anbefalte lilla. Jeg stoler alltid på frisører, så lilla it is. Og jeg er hæppi! 

Noooe av det ble litt sånn rød-aktig da, men JAJA SÅNN ER LYF. 

Her prøver jeg å såkalt "posere", siden jeg liksom er "blogger" og greier da. Veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg foran en (krøllete, sry) fotovegg. 

Sånn ellers så har det vært en fin helg full av øl, kake og The Office, så ikke en meeegabra helg sånn dobbelthakefjerningsmessig. Men back on track i dag! Influensahosten henger fortsatt litt igjen, så jeg holder både meg sjæl og Skjegg våken om natta. Det synes jeg er hyggelig, at vi i alle fall er to om det med lite søvn. Da blir atmosfæren x antall hyggeligere her i huset. 

Nå skal jeg se om det finnes noe ostepop her i huset (ja, jeg løy når jeg skrev at jeg var back on track i dag), også skal jeg få med Skjegg på en runde scrabble. Vi er sånne folk, nemlig. Vi blogges! 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

Good mååååååårning! 

Nå sitter jeg her ved stuebordet sammen med det jeg velger å kalle for Macen min for å være så blogger-aktig som mulig, men som egentlig bare er en helt vanlig ikke-fra-Apple-i-det-hele-tatt-pc. Jeg har jo egentlig et eget hjemmekontor (kombinert med gjesterom, treningsrom (1 stk tredemølle), sminkerom (1 stk sminkebord), roterom (x stk rot), Skjeggs kontor/gamingnirvana samt 3D-printer-rommet, som i utgangspunktet ikke tar så stor plass at man trenger et eget rom, men den bråker så forbanna jævlig høyt og så forbanna jævlig lenge at jeg skulle ønske at den kunne flytte ned i et dypt hull i hagen som vi kan grave igjen.), men noen ganger er det deilig med litt change of scenery, også føler jeg meg litt sånn "ok folkens dette er starten på et viktig business meeting" når jeg setter meg ned ved dette bordet. Så jadda.  

Jeg har unna meg et knekkebrød med lettprim og et lite glass biola, før jeg nå straks skal sette i gang med eksamenslesinga. Eksamen er ca akkurat to måneder unna nå, og det er litt WÆÆ.  

In other news så er jeg nesten frisk fra influensa i dag! Men det skal jo seff gå slag i slag, i dag fikk jeg nemlig mensen og venter spent på at noe skal begynne å kickboxe på livmoren min. Det pleier å skje hvert øyeblikk nå på denne tiden, så Skjegg, hvis du leser dette, plis kjøp med sjokolade og ibux. 

Hæppi torsdag<3 vi blogges!

Heisann! Vi er på dag fire i vårt influensorama her i huset, og vi er i ferd med å kjede oss ihjel. Skjegg spiller på Xboxen sin, jeg sitter ved siden av med pcen på fanget og prøver å lire av meg et eller annet til bloggen, og vi hoster og harker i skjønn harmoni. <3 

MEN! Nok syting over DET. I dette innlegget i hvert fall. Nå tenkte jeg å dele verdens beste hårkur med dere! Og det beste er at du sannsynligvis allerede har alle ingrediensene som trengs på kjøkkenet ditt fra før. For alt du trenger er nemlig dette: 

Egg og olivenolje, samt bittelitt vann. 

Det du gjør, er å ta et par spiseskjeer olje, en spiseskje vann og to egg i en bolle (har du kort hår trenger du bare et egg, har du veldig langt hår trenger du kanskje tre, halver eller doble as needed), bland det sammen og påfør det i håret. Akkurat biten rundt å få det i håret kan være en ganske grisete prosess, så ha et håndkle i nærheten og prøv å stå over vasken. 

Ha kuren i i 30-40 min, før du vasker ut med en god sjampo. 

Nå skal jeg være så ærlig å si at jeg ikke har prøvd sånn helt utrolig mange forskjellige hårkurer i mitt liv, men denne er i hvert fall den beste!! Jeg synes jeg kjenner stor forskjell på håret, og det er ganske C00L. Og jeg verken sponsa av olivenoljeprodusenter eller hønsehus altså, så jeg sier bare det jeg mener her, 

Jeg har begynt med dette ca to ganger i uka, og er spent på åssen håret ser ut om et par måneder til. Nå er jeg jo midt i en prosess rundt å gå fra svart til blond, og da er det i hvert fall viktig at håret får litt good care mellom hver bleiking. Så jepp! 

Fortell meg åssen det går hvis du prøver da B-) 

vi blogges! 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

Inneholder annonselenker

Hei og hoppsann! Som nevnt tidligere i dag på bloggen, så er jeg stappfull av influensa akkurat nå. Jeg fryser og svetter om hverandre, har vondt i hele kroppen og innsiden av halsen ser ut omtrent sånn som jeg tror det ser ut i helvete. Men det verste av alt: jeg eier ikke en eneste pysj. GUDAMEI så deilig det hadde vært å kunne krype seg inni sin egen pysj akkurat nå...Altså, det er ikke det at baggybukse og kjærestens t-skjorte er så ille altså, men det er jo noe helt eget med en pysj som bare er din, til odel og eie. Og nettopp derfor har jeg lett for å begynne å leite etter pysjamaser og lignende på internett hver gang jeg er syk. Så, siden jeg bare ligger her og ikke orker noe som helst og dermed ikke får gjort en dritt som er bra for bloggen, så tenkte jeg at jeg kan jo dele de pysjene jeg har funnet som jeg har mest lyst på da. Aner ikke om sånt er gøy, men det har vel skjedd kjedeligere ting på blogger før. Tror jeg da. Veit ikke. 

ÆNIVÆI! 

Dresspysj HER - Hollywoodpysjen HER - Cheeta-kjole HER 

1: Med denne fancy dresspysjen fra Zalando kan du gå rett fra senga og på jobb, eller rett fra senga og til sofaen. Er det en dress? Er det en pysj? Er det pysj som ser ut som en dress, eller er det en dress som ser ut som en pysj? Hvem veit? Fint og flott er det i hvert fall. Hvis du er av typen som liker å føle deg On Point, fresh og viktig, også i influensasesongen, så er dette pysjen for deg. 

2: Den berømte Hollywoodpysjen! Føler du at du har sett en lignende pysj før? Kanskje i en eller annen hollywoodfilm hvor noen har for eksempel; INFLUENSA? Ja, det er følelsen jeg fikk også. Med disse stripene nærat kroppen kan du også være en verdenskjent filmstjerne. Ta et selfie med litt røde feberkinn og denne pysjen og legg det ut på insta; vips så har du din egen stjerne på the walk of fame! 

3: Med denne sexy lille saken kan du få frem den sexy siden ved influensaen din. Bruk den hese stemmen til din fordel, og vis at du er et forbanna deilig menneske til tross for litt sår nese og litt fryse- og svettetokter her og der. 

Kimono HER - Onesie HER - For stor pysj med skrift HER

4: Ahh, ta på deg denne kimonoen fra Nelly og bli med på en kulturell reise vekk fra alt som heter snørr og svette, til en vakker blomsterhage i Japan idét du tar på deg denne fløyelsmyke morgenkåpen. Kimonostoff mot huden må jo være det mykeste, beste, deiligste stoffet i verden når man trenger en klem men ingen gidder å klemme deg. Kjøp en kimono, og ha på deg en klem hele tiden <3 

5: YES, en jumpsuit for inneligging! Problemet her er at hvis du sliter litt med magen grunnet denne forferdelige influensaen din, og samtidig fryser en del, så er det kjipt å måtte kle av seg alt bare for å få gått på do. Eventuelt går det sikkert an å sy inn en slags bakluke, hvis du er av den handy typen. 

6: Å krype inn i en stooor t-skjorte med matchende mønstret bukse fra Zalando gjør deg for det første litt gladere fordi du føler deg bittelitt sånn fashionguru, fordi du matcher og greier liksom, og for det andre så er den forvirrende skriften et fantastisk middel for å få eventuelle besøkende eller samboere til å kikke litt ekstra på deg, legge merke til hvor utrolig stakkarslig du ser ut og gi deg litt ekstra sympati og klemmer. Er du heldig så kjøper de litt sjokolade til deg også, hvis du passer på å klynke og huffe litt. 

Calvin Klein pysj-skjorte HER - Sexypysj HER - Ralph Lauren Pysj HER - Hettegenserpysj HER

7: Hvis du ikke visste det, så er det viktigste når man er syk å snørre på merkeklær. Da føler du deg rik, og det er en god følelse. Dessuten veit du at når du sover trygt under dyna, så har du selveste Calvin Klein trykket tett inntil brystet. Fantastisk. 

8: Du er kanskje ikke akkurat in the mood for sex og sånt når du har 40 i feber og spytter opp blodige snørrklyser, men du kan jo late som med denne nattkjolen. Eller så har du kanskje bare et behov for å føle deg litt ekstra fin, og det er veldig viktig å lytte til når man er syk! Du er din egen flue, du flyr selv. <3 

9: Ralph Lauren-pysjen, i likhet med Calvin Klein-pysjen, er en måte å kunne sove som en vellykket businessmann/kvinne. Har du en hemmelig drøm om dette er RL-pysjen et must. Pluss at når du daffer rundt i stua med dassrullen i den ene hånda og paraceten i den andre, så kan du late som du har viktige telefonsamtaler med store investorer og sånn. Pysjen gjør denne leken SÅ mye mer autentisk, jeg lover. 

10: Hettegenserpysjen er den perfekte pysjen hvis du er frossen av deg, og kjæresten din er lei av at du alltid stjeler genserne hans for å sove i dem. I denne pysjen er det også inkludert et tidfordriv, den tråden som brukes til å stramme hetta er nemlig helt perfekt til tygging, tvinning og knyting når du er så dårlig at du ikke orker noe annet enn å ligge tilnærmet stille. Magisk! 

Så, hva trur du? Hvor viktig er pysj når man er sjuk? Hva slags pysj bør man velge? Hvem VAR egentlig bananer i pysjamas, og hvorfor gikk de ALLTID i pysjamas? 

Vi blogges. 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

Jeg sitter her og lurer fælt, funderer, filosoferer.

Jeg googler overalt etter svar, som kan hjelpe meg her jeg strever. 

Jeg har sittet her før, som jeg sitter her nå, i mitt eget, kunnskapsløse hus. 

Det jeg googler om er; er det teit eller bra å være eier av bollemus? 

Jeg googler jo alt man skal skamme seg over,som den gangen jeg googla strekkmerker. 

Jeg visste ikke da, det jeg vet nå, man skal skamme så skambeinet verker! 

Så skal man skjemmes av hårete tær, og hårete legger og knær! 

Og ærukke' flau over veiviserstien, så vit at du HVERTFALL er sær. 

Også skal vi skamme oss for albuene våre, hvis de er for runde eller spisse.

Og husk å bli flau på en offentlig do av "tss"-lyden når du skal tisse. 

Skam deg for små lepper, skam deg for store! Og skam deg for de midt imellom. 

Skam deg for måten du går på og står på, noe annet blir ikke tale om. 

Men én ting jeg ikke har skjønt helt til nå, til tross for at jeg er eier av a. 

Så svar meg på dette, skamutnevnerne der ute; 

ER BOLLEMUS TEIT ELLER BRA?!?!? 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

Inneholder annonselenker

Det satt ei ung jente i Svene, 

hun gråt og var ensom og alene. 

Hun var blitt forlatt,

for mannen skulle på jakt.

og skyte på elg, kjære vene. 

"Hva skal jeg finne på nå a?"

Tenkte Julia og fikla med fingra. 

"Jeg må finne på no,

men hva, mon tro? 

For å takle aleinetida!" 

Julia fant fram vekselet.

Så kjøpte hun dette mobildekselet! 

"Ja, nå skal du se

jeg blir insta-suksè, 

hvis jeg tar bilde av alt detta skrangelet!"

Etter det tenkte Julia "hvor blir han av a?" 

Så da kjøpte hun denne klokka! 

I rosa og gull, 

nei, det er ikke tull, 

hun ble den kuleste kidden i blokka! 

Men Julia var fortsatt alene. 

Så hun tenkte "jeg får gå ut og trene!" 

Så hun fant dette settet,

som hindra puppene i å sprette,

og hun fritt kunne puste og pese. 

Men hun ble ferdig, og atter ensom. 

Nei, elgjakta er ikke morsom. 

For Julia er en klegg

på sin kjære kjæreste Skjegg.

"du må holde meg i hånda, sånn SÆRR liksom". 

Når intet ble givende for Julia

Hva endte hun opp med å gjørra? 

Jo, hun skrev et dikt, 

med annonselenker og slikt, 

så hun kan få råd til noe dasspapir for å tørke bort snørra. 

Jeg gruer meg til elgjakta begynner. 

PS: Akkurat nå (etter tre år som blogger) har jeg skjønt hvordan de derre annonselenkene fungerer. Så blir nok kun reklameinnlegg her fra nå av, snakkes. 

Vi blogges! 

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

I dag er det et halvt år siden Maren døde. Den helt vanvittig gode, fine solstråla av ei søster jeg var så heldig å ha ved siden av meg i alt som var bra og alt som var kjipt de første 20 åra av livet mitt. Maren som jeg var, og fortsatt er, så vanvittig avhengig av. Hvordan dette halve året har gått veit jeg egentlig ikke. Det har vært fullt av tårer, mareritt, angst, sinne og tanker om å gi opp. Jeg har grini i alle klemmer jeg har blitt tilbudt å grine i, jeg har vridd meg i smerte på gulvet, jeg har hatt søvnløse netter fulle av forvirring over livet og hvem jeg er.

Da pappa døde for snart halvannet år siden mista Maren og jeg mye. Vi mista han som lærte oss å ikke være redd for å værra oss sjæl, og gi faen i hva alle andre mente. Vi mista han som lærte oss terapien i det å fiske. Vi mista kanskje han vi konstant måtte passe på at ikke drakk seg ihjel, men med det så mista vi også han som lærte oss å aldri gi opp. Vi mista også han som var mye av grunnen til at Maren og jeg sto så sterkt sammen og var så nære. 

Da Maren døde for et halvt år siden følte jeg at jeg mista alt. Halve sjela mi ble borte. Maren var død, og meninga med livet føltes plutselig bare så jævlig grunn og mager. Storesøstera mi, som alltid passa på, sto rett ved siden av, lytta til og tok vare på alle rundt seg. 

Men, til tross for all denne grininga, angsten og tankene om å gi opp, har jeg etterhvert begynt å se og føle på hva livet har å by på igjen. Jeg har festa med den beste venninna mi, som jeg bare veit at alltid er der. Jeg er forbanna heldig som har den kjerringa. Jeg har hatt free access til Skjeggs armkrok, og fått muligheten til å bade med elefanter, spise skorpioner og utforske Bangkoks gater med han i sommer. Jeg har fått reise på en helt sjukt fin tur sammen med mammaen min, og sett 1000 ting jeg aldri har sett før. Mammaen min er forresten verdens beste mamma. Jeg har fått ha lange, dype samtaler med bestemor, om ting som bare vi to forstår. Det betyr mye. Jeg har gode venner og familie rundt meg som jeg veit at jeg bare kan ringe til, som tar meg med på kjøreturer for å sladre og skravle, som danser med meg på fest og som inviterer meg på salat men lager pannekaker isteden fordi de veit at slankern er noe dritt og at noen ganger er alt man trenger et par jævla digge pannekaker. 

Men innimellom det å faktisk være takknemlig og glad over disse tingene, har jeg gått gjennom en del følelser det har vært vanskelig å forholde seg til. Jeg har egentlig alltid tenkt på de fem sorgfasene som noe uekte Hollywood-greier, men dette halvåret har jeg blitt litt schooled akkurat der. De har kommet som perler på ei snor.  

Fornektelse. Jeg trodde ikke på dem da de sa at Maren kanskje ikke kom til å overleve. Jeg trodde ikke på det da jeg sto ved siden av Marens seng og holdt henne i hånda mens de tok vekk alt som holdt henne i live. Jeg trodde heller ikke på det da jeg sto og så på at kroppen hennes ga opp og hun sluttet å puste, uten å kunne gjøre noe med det. Og jeg trodde ikke på det i flere måneder etterpå. Jeg venta på å våkne opp fra detta jævla marerittet. 

Sinne. Detta jævla marerittet. Etter begravelsen var det ikke mer igjen av meg enn frustrasjon over å ikke kunne reise tilbake i tid. Men å gå rundt å være forbanna på alt og alle kom heller ikke til å bringe Maren tilbake, og det var jo i tillegg så stikk i strid med hvordan Maren var. Denne fasen var vinglende og rar for meg. Den reiv meg opp på innsida.

Forhandlinger.  Hvis jeg bare hadde gjort noe annerledes. Hvis jeg hadde lagt litt mer press på henne til å ta en ekstra biopsi tidligere, hvor jeg hadde søkt enda litt mer på internett etter hvorfor hun fikk kreft, hadde jeg klart å stoppe det? Og hva faen skal jeg gjørra nå, hvor er Maren nå? Finnes det noe etter døden? Klarer jeg å finne ut at det? Er jeg kapabel til å følge etter? Dø, du også? Hvordan da? Piller? Rifle? Barberblader? Nei, det er du ikke, Julia. For feig til å leve, for feig til å dø. Der haru deg. I denne fasen var jeg såpass opprevet inni meg etter det forrige stadiet, at jeg helst bare ville flå av meg hele huden og bruke den som et hvitt flagg. 

Depresjon. Jeg begynte å ikke gjøre så mye annet enn å sove, grine og spise. Livet hadde hoppa fra tragedie til tragedie, jeg var så sliten og alt var så meningsløst og jeg ville bare bli ferdig med de åra jeg hadde igjen på jorda. Jeg greide ikke se hvordan livet kunne bli bra igjen når det var så jævlig mye som mangla. Verden var mørk, dyster og urettferdig, og den fineste personen jeg hadde i livet mitt, som sto meg aller nærmest og som jeg regna med alltid kom til å værra der, var ikke der mer. Skriv litt, les til eksamen, gå deg en tur. Hvorfor i hælvete skal man det når den eksistensielle angsten gjør deg til et offer for en verden du ikke aner noen ting om? Du veit ikke hvorfor du er her, du veit ikke hvor du kom fra, du veit ikke hvor du skal. Hva faen er poenget med å sitte her en livstid, følge noen normer og regler, jobbe, sove, angste og repeat? 

Aksept. Det gikk en stund. Jeg vingla mellom de fire første fasene og fikk ikke huet mitt på plass. Men så skjedde det noe litt rart. Jeg våkna bare en dag og kjente for første gang siden Maren døde på den følelsen at livet kunne bli bra likevel. Det kom aldri til å bli det samme, men det kunne bli et fint liv likevel. Og det å vite at den følelsen eksisterte var nok til å viske vekk alle de tidligere tankene om at livet var så meningsløst at man like godt kunne avslutte det selv. 

Den følelsen kommer oftere og oftere nå, og det er et steg i riktig retning tror jeg. Savnet kommer aldri til å bli noe mindre, men vi som er igjen må leve for Maren. Og det skal vi. 

vi blogges. 

// Marens kamp mot kreft

// MAREN

// Å leve videre og sånn

// Du må banne mer, jenta mi

// <3

// 23.03.17

// Gratulerer med dagen Maren.

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 Vi hater å elske det. Vi elsker å hate det. Alle SoMe-tilhengeres største irritasjon, alle bloggeres største hjernetrim.I timesvis kan vi sitte og fundere, vurdere og utprøve forskjellige overskrifter, som alltid vil kunne bli enda bedre. Enda mer fengende. Enda lenger fra det teksten egentlig  handler om. Enda mer clickbait. 

Jada, thumbnails er viktig. U know it. 

Så, hva er egentlig clickbait? Hvordan fungerer det? Hvordan lurer det hjernen din til å tankeløst trykke på linken, til tross for at du VEIT du kommer til å bli skuffa? Er det nysgjerrighet? Håp om at DENNE gangen MÅ jo overskriften stemme fordi det er jo ingen som SKRIVER sånt hvis det ikke er noe skikkelig juicy stuff? Eller er det bare blitt akseptert som en del av The SoMe Life? Ikke veit jeg. Men nå som jeg har blogga i noen år selv, så føler jeg at jeg har lært meg et og annet om dette forunderlige konseptet. Jeg har også vært nødt til å kjenne på fristelsen til å kjøre litt clickbait sjæl, hvor tricksteren i meg havner i kamp med integriteten min, og det blir et voldsomt slag om plassen. Noen ganger har clickbaitoverskriften vunnet også her, men aldri uten en følelse av dyp skam i kroppen når jeg trykker publiser. 

Illustrasjonsfoto av følelsen jeg får når jeg for 100000000ende gang blir lurt inn på en link av en clickbaitoverskrift samtidig som neglelakken min er i ferd med å smuldre opp og brunkremen sitter litt løst i hårfestet.

Uansett, så funker det. Hvorfor veit jeg som sagt ikke, men uansett om du er en blogger som ønsker å utvide leserskaren ved å lure dem inn i en evig dans av forventning og skuffelse, en journalist som sliter litt med å komme seg opp og fram og virkelig TRENGER at du trykker på den kattevideoen, eller og du bare vil lære deg å unngå clickbait en gang for alle (med fare for å skyte meg sjæl i leggen, er på farlig grunn som blogger her nå ass), så skal jeg gi deg det verktøyet du trenger for å utdanne deg litt på feltet: En liten clickbaitguide. La oss bare ta for oss det helt grunnleggende, de basice triksene liksom. Go!

 "DU VIL IKKE TRO...": Joda. Du vil det. Det vil faktisk ikke være noe særlig vanskelig å tro på i det hele tatt, fullstendig believable faktisk. Med denne starten i en overskrift kan jeg nesten gi deg pengene tilbake-garanti på at det du leser som du trodde ville være spektakulært og mind blowing, i største grad og beste fall vil være mildt interessant. Sannsynligvis ikke det engang. 

 "DETTE VIL FORANDRE HELE LIVET DITT...": Nei. Det vil det ikke. I beste fall vil du tenke "jøss, sånn har jeg ikke tenkt på det før" eller lignende, før du scroller deg videre og har glemt den nylig tilegnede kunnskapen om meningen med livet idèt du bremser scrollefingern til fordel for en video av kvisepopping. 

 "SLIK BLIR DU RIK OG VELLYKKET OG FÅR VERDENS BESTE SEXLIV OG BLIR LIKT AV ALLE": ...Og sånn da, kanskje ikke akkurat DEN overskifta der, men dere skjønner. Hadde svaret på sånne spørsmål fantes i halvshady, viralgående avisartikler så hadde vel alle vært rike, vellykket, hatt verdens beste sexliv og blitt likt av alle. 

"DERE KOMMER TIL Å FÅ SJOKK NÅR DERE LESER DETTE...": Nei. Det gjør vi ikke. En sjokktilstand vil ikke fremkomme av at forfatter har fått seg ny katt eller lengre vipper. Så, dersom du er i ferd med å klikke deg inn på en slik link men er litt redd fordi du ikke har ambulansepersonell med stresstepper og blodtrykksmåler og sånn i nærheten; det går nok bra likevel. 

 "VI AVSLØRER DEN STORE HEMMELIGHETEN OM...": Nei. Det er ikke noen stor hemmelighet. i 90% av tilfellene er det ikke en gang en LITEN hemmelighet. Har dere knekt koden for å kunne spise hva faen du vil, ikke trene og samtidig gå ned i vekt sier du? Også er konklusjonen i artikkelen likevel at det som skal til er å spise litt mindre og trene litt mer sier du? Den er god. 

"DENNE TINGEN KLARER DU DEG IKKE UTEN": Med mindre artikkelen handler om oksygen, vann, mat, søvn eller lignende; så gjør du faktisk det. Det er selvfølgelig kjekt med en selvlysende fyrsikkeske eller en gummigreie du kan legge i vasken så ikke matrester og sånn får tetta avløpet, men du KLARER deg uten.

 "DU KOMMER ALDRI TIL Å GJETTE HVA SOM SKJER NÅR...": Grunnen til at du ikke klarer å gjette det (med mindre du faktisk klarer å gjette det, som ganske mange faktisk klarer før de klikker seg inn på en sånn sak), er fordi det ikke er så interessant at du har brukt masse tid på å konstruere hypoteser på feltet. Rett og slett. 

Dette er jo seff bare de helt basice greiene, som sagt, men nå kan du i hvert fall senke forventningene noen hakk om disse overskriftene skulle dukke opp. Og når du først har innstilt hjernen på det, så kan det jo faktisk hende at du finner sakene kjempeinteressante!! Lykke til med SoMe-manøvreringen folkens; det er et slit. 

#MedVennligHilsenDobbeltmoralskBloggelure 

Vi blogges!

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER