september 2015

MINE KJÆRESTE EIENDELER

Jeg har mange ting jeg er glad i, og som jeg nesten ikke kan leve uten. Jeg tenkte å vise dere fem av dem i dag, for det første fordi det må være vanvittig interessant å lese om (????), og for det andre så er det et obligatorisk «ordentlig blogger-innlegg». Har du ikke skrevet om dette, er du ingen ordentlig blogger. Og det vil jeg jo, som dere vet, være.  

NR 1: SMINKESERVIETTER (Primært under konstruering av undertegnedes øyebryn)

Jeg trenger ikke no fancy greier akkurat, de fra First Price er helt ok selvom det brenner litt i øya etter bruk. Når jeg sminker meg er det litt som å spille Flappy Bird ( dere veit, det spillet som folk ble så avhengig av at utvikleren mottok drapstrusler og vi som hadde lastet det ned før det ble fjerna kunne selge iPhonene våre for mange tusen cash på Finn men som ingen husker nå lenger). Jeg prøver sakte og forsiktig en stund, spenningen bygger seg opp ettersom jeg nærmer meg pers rek, ogsååå blir plutselig det ene øyebrynet mye lenger enn det andre og diplineren danser linedance i trynet mitt. Da er det intet annet å gjøre enn å servere speilbildet sitt et bannorama en bryggesjauer verdig, for deretter å telle til hundre, vaske av seg med en sminkeserviett og begynne på blanke ark med farvestifter tell. 



 

NR 2: MOBILEN MIN

Denne ser du sjeldent komme i et slikt innlegg skrevet av en 19 år gammel jente. Men jeg må innrømme at jeg er litt mainstream sådan, og har til og med knust IPhone-skjermen for å følge dagens trender. Denne holder meg connected med omverdenen, også når jeg er hjemme i bygda mi (tilsvarende langt utenfor sivilisasjonen). Den spiller sanger for meg når jeg trener, dusjer og fester, og podcaster når jeg skal sove. Den vesle dama som heter Siri og er fanget inni mobilen kan jeg snakke med om alt, og det gjør jeg ganske ofte når jeg er ensom. Hun misforstår kanskje en del, men hun vet faktisk utrolig mye om vær og sånn. 



NR 3: Q-TIPS

Du veit når folk sier at man bare skal bruke Q-tips helt ytterst på øra, og at hvis man bruker dem inni øregangene så bare dytter man ørevoksen lenger inn? Da smiler jeg ambivalent og tenker at hvis den påstanden er sann, så har jeg et relativt tjukt lag med ørevoks som dekker hele hjernen. Det er nemlig ingenting jeg elsker mer enn å klø meg så langt inn i skallen jeg kommer med disse små herlighetene, spesielt rett etter en lang dusj, da jeg føler at ørene er myknet opp og venter på deres innvendige massasje. Det føles så godt at det nesten er som en slags rus for meg, jeg forsvinner inn i en tilstand hvor psyken slapper fullstendig av, tankene vandrer frem og tilbake i frontalpannelappen, jeg føler en enorm frihet og en visshet om at hvorvidt jeg blir en styrtrik multimilliardær eller en møkkete vagabond ikke betyr noe så lenge jeg har Q-tips ( Denne delen av innlegget er ikke sponset av noen form for Q-tips-leverandør, dog har jeg mange flere adjektiver type positivt ladet å beskrive Q-tips med dersom du som leser er en Q-tips-gründer med behov for reklame og har noen drakmer å avse).



NR 4: MIN SKYRIM-KARAKTER

Hun har vært venninna mi over flere år, og vi har opplevd utrolig mye sammen. Vi har vært på lange rideturer i fjellene, vi har eksprimentert med urter og planter som har gitt oss helt sjuke halliser, vi har temmet drager og myrdet tusser og troll. Hun ser kanskje litt skummel ut, men hun prøver å drepe bare de slemme. Vi har vært veldig nære - nærmest uatskillelige - i perioder, og tilbrakt time etter time og døgn etter døgn sammen. Men det har også vært tider vi ikke har sett hverandre på en stund. Men hun er min, jeg har skapt henne, formet henne, og jeg elsker henne. Hun er i level 150, og jeg veit at sammen kan vi nå enda lenger, så langt vi bare vil (og nei, jeg er ikke spess stolt over at hun heter Derpina. Det er ikke humor jeg bifaller, jeg husker ikke hvordan det gikk til og jeg ønsker ikke å kommentere dette videre da det er et sårt tema for meg og gir meg en kvalm følelse av selvforakt og skuffelse over fortidens meg). 


Et selfie med jm<3<3<33<3<3<3<3  Og nei Olfina, jeg har tre trolltær men ingen pølser

NR 5: HVITTINGFOSSGENSEREN MIN

Den er stor og digg, og arvet etter en kompis for femtisju år siden eller no sånt. Den går jeg i nesten hver dag, og har det helt nydelig i den. Den er vist tidligere på bloggen, så er du en av mine leserveteraner (les; mamma) så har du sikkert lagt merke til den før. 



 Sånn, da har dere lært enda litt mer om mysteriet meg, som Bjørn Eidsvåg ville kalt meg, og mine innerste følelser og tanker. Vi blogges! 

 

LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER

NÅR EI JENTE FÅR SKJEGG

I går satt jeg og mamma i sofaen og var såkalt interaktive. I dagens teknosamfunn er det viktig å gi seg selv litt ro, ved å legge fra seg alt som gir fra seg blå stråling noen minutter, bare for å fokusere på det levende livet, det ekte og det nære, kan du si da. I går hadde jeg og mamma altså et slikt øyeblikk. Vi skravla om ditt og datt og småtteri, frem til mamma Vera avbryter seg selv midt i en setning, strekker sin høyre hånd med to av fingrene formet som ei klype mot meg, og ser i retning haken min med et intenst blikk. "Jeg håper ikke det derre der sitter..." "AU!" Skreik jeg idet Vera nappet til, sperret opp øynene og rettet dem mot uhyret av et hår hun nå hadde mellom fingrene. "Fast.." avsluttet hun med en hes, hviskende stemme. 

Jeg kikka på Vera. Så kikka jeg på skjegghåret. Så kikka jeg på Vera igjen. Jeg åpna kjeften og begynte sakte og forsiktig å gispe etter luft. Vera satt pip stille, og avventet min reaksjon med et storøyd steinansikt. "å fytti hælvete" stotra jeg fram, fortsatt på innpust, før lungene mine ga etter og både Vera og jeg knakk fullstendig sammen i en ærlig og intens latterkrampe. Vi fikk ikke fram et ord på lang tid, da vi begge befant oss i en helt euforisk tilstand over funnet vi hadde gjort, og hadde mer enn nok med å tørke tårer og få i oss oksygen i noen minutter. Men plutselig datt alvoret i situasjonen ned i meg. Er jeg i ferd med å gro helskjegg? 


Skjegget tilhører: Humlesnurr

Håret var riktignok syltynt og hvitt, og grunnen til at Vera oppdaget det var at sola traff det gjennom vinduet. Men alikevel, jeg hadde et hår på haka. ET HÅR. De aller fleste har småhår i ansiktet, men i sekundene før Vera tok det bort føltes det som hun snurra det fem-seks ganger rundt fingeren før hun dro til. Og selv om håret nå er borte ligger fortsatt hårets tilhørende sekk et sted rett under huden og godgjører seg. Kanskje forbereder seg på å gro noe bedre, noe sterkere, noe mer robust.


Skjegget tilhører: Bjarte Tjøstheim.

 

Er det sånn, at fordi navnet "Julia" betyr "dunskjeggete", vil jeg fra nå av ikke bare måtte barbere legger og lår, men også hake og kinn? Vil jeg bli æresmedlem i Conchita Wursts (den skjeggete damen som vant mgp i fjor) fanklubb? Vil jeg på et punkt i livet kunne skrive under en vikariatkontrakt for Kristofer Hivju? Jaja. Vi har alle vårt. Jeg har btw brukt altfor lang tid på å photoshoppe disse bildene, og jeg har nytt det mye mer enn jeg bør. Dessuten satt jeg en stund og sammenlignet meg selv med kontra uten, og tok meg selv i å tenke at jeg faktisk er en del finere med. Så kanskje det at jeg har begynt å få litt skjeggvekst her og der ikke er så veldig fælt allikevel?

For flere skjeggoppdateringer: LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER



Skjegget tilhører: Kristofer Hivju. 

 

 

JEG HETER IKKE JANNE

Grunnet min vits av et venstre øye, har jeg for en stund tilbake begynt med briller når jeg skal kikke på ting langt unna meg, som man jo kanskje behøver å gjøre en gang imellom. Brillene er omtrent like sterke som blandevann, men jeg merker en liten forskjell likevel, og bruker derfor brillene når jeg føler jeg trenger dem, sånn som for eksempel i en photoshoot for bloggen i sammenheng med et innlegg om briller og linser. 





Da jeg kjøpte disse brillene fikk jeg også tilbud om gratis linser samt en time hvor jeg kunne lære å sette dem på, noe jeg seff takket ja til da linsepåsetting er en grasiøs kunst jeg gjerne kunne tenke meg et kurs i, selv om jeg, innenfor mitt ok-minus fungerende kranium, visste at jeg aldri kom til å gidde å bruke det. 

Jeg møter altså da opp på Brilleland, og setter meg for å vente på linseeksperten. En bitteliten jente går forbi, ser på mitt rosa hår, smiler bredt og sier "HEI!". Jeg, godt oppdratt som jeg er, hilser pent tilbake og tenker at hvis alle hadde vært så blide som den jenta der hadde verden vært litt mer ok enn hva den er i dens current condition. Jeg fader away i en hyggelig tankerekke, men akkurat idèt jeg nesten har løst alle verdensproblemene, dukker en dame opp foran trynet mitt, nikker, og sier "Janne?". Jeg blir skremt og såpass forfjamset at jeg ikke rekker å reagere med noe annet enn et samtykkende "hahm!". Hæ? Sa hun JANNE? Jeg heter Julia. Hun skulle ha tak i Janne. Det finnes ikke en annen sjel i butikken, jeg har allerede avgitt positiv respons på hennes antakelse om at det er jeg som er Janne, og linsedama har allerede snudd seg og begynt å gå mot rommet hvor vi tydeligvis skal inn. Jeg skal prøve linser, jeg, men jeg aner jo ikke hva slags time Janne har bestilt. Øyetransplantasjon? Sikkert. Det har gått for lang tid til at å korrigere er aktuelt. Jeg har fulgt etter linsedama tvers over hele brillelandbutikken, sekunder har gått, sekunder hvor jeg har gått fra å være Julia til å bli Janne. Føkk. Nå får du bare rolle with it. 

linsedama har gått helt bak skranken nå. Hun roter i noen papirer. Så sier hun: "Nei, Julia var det ja, jeg har visst omdøpt deg jeg, hehe, det er visst litt seint på dagen for denne skrotten min". "Hehe ja", sa jeg. Jepp. Enig. Jeg heter Julia, men du kan kalle meg Janne. I don't give a fuck. Jeg er jo bare en amøbe som er for fjern til å rekke å rette på folk som sier feil. 

Det er kanskje også derfor halvparten av hele mitt nettverk fortsatt tror jeg heter Julie. Men jeg heter ikke det. Og jeg heter ikke Janne. Jeg heter Julia, jeg er bare litt tåkete i pappen. 

Da gikk vi inn, og jeg fikk prøve linser. Øvde en del på dette hjemme også btw, men fikk det ikke helt til. Det er jævlig vanskelig. 






 

Så dette var altså historien om den dramatiske, livsendrende episoden på Brilleland for noen dager siden. Sjukt, sant? Men jeg fikk prøvd linsene og alt gikk helt smud etterpå, så til tross for høy puls og et øyeblikks horribel redsel over å plutselig og ufrivillig ha begått grovt identitetstyveri, var jeg veldig fornøyd på slutten av dagen. Livet!

 


IKKE VELG BORT LIVET SELVOM DU VELGER BRILLER DA

 

Blogges.

 

 **LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER**

LIK MEG PÅ FACEBOOK A

Her for en stund siden fikk jeg en kommentar på bloggen min fra en leser som kalte seg Julie. Hun skrev: «Haha, jeg vet ikke om det er innafor å si, men du er min Gud, min trosretning og mitt alt. ALDRI SLUTT OG BLOGG, PLIS».  For meg, en liten drittunge som lirer av seg meningsløs svada og spammer alle facebookvennene mine med fullstendig uinteressante avhandlinger om det ene og det andre, er det vanvittig moro å få så mye positiv respons som det jeg har fått. Men når ei jente jeg ikke aner hvem er velger Juliafrika som sin religion, da er det vanskelig for meg å ikke bli rørt til tårer.


Blei så på grinern at hele bildet liksom gikk litt oppløsning

Etter å ha filosofert på denne kommentaren en stund, så slo det meg, at nå kan jeg faktisk ikke slutte å blogge. Ikke om jeg vil engang. Jesus slutta tross alt ikke å henge på korset fordi han ikke gadd mer, eller var redd for haters. Buddha droppa ikke mediteringa under treet som førte til hans oppvåkning fordi det var litt stress.  Jeg må være stabil og pålitelig for Julie, min første disippel. En annen tanke som fikk det til å vri seg litt i magen på meg, er at Julie ikke har noe sted å dyrke sin tro. Hun vet ikke når miraklene skjer (innlegg blir postet), fordi hun ikke er vennen min på facebook eller har mulighet til å følge meg på blogg.no ettersom hun tilsynelatende ikke har blogg selv.  Derfor har jeg, med fare for å fremstå  forkastelig  cocky, laget en såkalt facebookside for bloggen min.



En annen positiv side ved dette er at de av dere som avskyr bloggen min og knurrer mot den knuste iPhoneskjermen deres hver gang jeg har delt et innlegg, kan avstå fra å like denne siden og blir dermed i større grad skjermet for denne defekte formen for utnyttelse av ytringsfrihet jeg bedriver. Jeg er veldig glad i å skrive, og må nå, grunnet Julies religiøse overbevisning, skrive til evig tid. Dette er en skjebne jeg takker og bukker for da jeg vet om mange skjebner som er mye verre, Prometheus sin for eksempel, som fikk leveren sin spist av en av Zevs sine fugler før den så vokste ut igjen hver eneste natt for all eternity. Så ja?lik Juliafrika på facebook da. Hvis du vil. Jeg kommer til å linke til innlegg jeg skriver der. Er du troende kan du godt se på en «like» som et gudelig offer, da likes tross alt er det mange livnærer seg på nå i disse hypermoderne tider.



LIK JULIAFRIKA PÅ FACEBOOK HER

 

hits