juni 2016

DET BALLÆR PÅ SÆ

Slik ser jeg ut da jeg forstår at jeg er i ferd med å bli det alle nordmenn frykter mest å bli, spesielt i ferier; forkjølet. Blant annet.




Jeg føler meg litt utsylta i utgangspunktet om dagen, da jeg desperat prøver å normalisere døgnrytmen etter noen døgn med nattevakter. I tillegg, i fare for å overshare så hardt at alle damer som leser dette synkroniseres med meg, så begynte herved min månedlige menstruasjon i går kveld. Den meldte sin ankomst slik den pleier, med et hardt spark i solar plexius og nærværet av den tidligere nevnte rabiesrotta som tygger på eggstokkene mine det første døgnet i denne altfor hyppig tilbakevendende perioden. I tillegg til dette skal jeg altså nå belemres med tett nese og sår hals. OG SOM OM IKKE DET VAR NOK, SI; JEG TROR AT DET SNART VIL KOMME SPRETTENDE OPP EN JÆVLA VISDOMSTANN INNERST I KJEFTEN MIN.


I det siste har jeg nemlig følt meg litt hoven og rar i kinna. Først lurte jeg på om det kunne være en allergisk reaksjon (ettersom jeg er allergisk mot ca alt i hele verden, og jeg veit jo godt at alle boysa in tha hood synes at allergi er det mest sexy som finnes så bare come at me baby i know you want my sneezes on yo D), eller så tenkte jeg at jeg kanskje hadde bitt meg selv i søvne. Jeg tenkte også at det kunne være all sjokoladen jeg har spist i det siste, og at kroppen min har blitt så lat at den ikke gidder å føre med seg hele sjokoladen ned i resten av skroget, men bare absorberer alt fettet allerede i kjeften og bare blir ferdig med det der og da, noe som resulterer i ultrabollekinn.


Heldigvis har jeg et par kattunger som kan tråkke på meg når jeg allerede ligger nede da


MEN, etterhvert som dagene har gått kan jeg nå med tuppen av tunga mi kjenne såvidt på en bitteliten topp av noe som ligner UNEKTELIG mye på en tannsubstans bakerst på min høyre side. Din venstre, hvis du vil prøve å kikke på den. Altså, når den først er der så håper jeg jo at det er en tann og ikke en stålmasjete eller et armbryst eller noe sånt selvfølgelig, for da snakker vi vel kanskje litt mer omfattende legeundersøkelser enn et tannlegebesøk. Men området rundt dette voksende monsteret er rødt og ømt, og ettersom jeg egentlig ikke er så veldig glad i at fremmede mennesker tusler rundt med lange, harde verktøy i kjeften min så er jeg redd dette kan bli ganske skummelt for meg dersom det viser seg at visdomstanna må fjernes.

Hva skal vi egentlig med en visdomstann i utgangspunktet? Er ikke visdomstanna selve definisjonen på at det finnes feil og mangler også blant moder jord og den eventuelle skaperen av den, og ikke bare blant oss som lever her?
Er ikke visdomstanna munnens blindtarm, tennenes Loke, kjevens abnorme, pinlige, ubrukelige utvekst? Hvorfor drar evolusjonen oss gjennom dette? Hva ER livet?

Det kan kanskje være de negativt ladede hormonene som hyppig spyr ut av de ubefruktede egga mine og rundt omkring i hele kroppen min for å ruinere all kontroll jeg har over følelseslivet mitt, men akkurat nå forventer jeg at den bryggende forkjølelsen utvikler seg til en blomstrende bihulebetennelse som virkelig strammer i alle nervene ned til tanngarden min. Da får den allerede litt vonde visdomsdrittanna kjørt seg litt skikkelig tenker jeg! DET BLIR BRA!!





Håper du som leser har en fortreffelig føkkings onsdag og at du stikker innom med en sjokkisplate og en mango til meg så jeg kan bedøve alt det idiotiske kroppen min har for seg nå med en selvmedlidende sjokoladefondue. Hvis du forresten lurer på hvordan det går med slankinga mi sÅ KAN DU Med glede pakke kofferten din og reise til steder hvor ikke engang pepper vil greie å gro. LÅTS ÅFF LØVV, VI BLOGGES ❤

 

Lik Juliafrika på Facebook her!

"KLE AV DEG" ER ET RELATIVT BEGREP

For litt siden ble jeg fortalt en historie jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. En sann historie, så lættis at jeg lett kunne droppe kaffen en hel nattevakt da jeg fikk så latterkrampe at kjeven verka hver gang jeg tenkte på den. Jeg skal prøve å gjenfortelle den akkurat sånn jeg så for meg at scenarioet utspilte seg.


Ultrafacepalm

Historien gikk omtrent slik:

"Jeg skulle på MR av ryggen her forleden, og hadde møtt opp tidlig på sykehuset. Etter å ha sittet og ventet en stund kom det ut en lege som ropte opp navnet mitt. Jeg reiste meg opp og ble ledsaget inn på et nytt, stort rom med flere båser man tydeligvis skulle inn og gjøre seg klar i før man tok en MR. Det var flere pasienter her som kom og gikk. "Bare gå inn der og kle av deg du, så er vi straks klare", sa legen kjapt, og gikk inn på MR-rommet før jeg rakk å si noe. "Kle av meg? Jaja", tenkte jeg, og gikk inn i den nærmeste båsen. Som sagt så gjort. I Evas drakt dro jeg fra forhenget i båsen, og litt i mine egne tanker gikk jeg mot døren jeg hadde sett legen gå inn tidligere. Plutselig blir jeg revet ut av dagdrømmene da jeg går rett i brøstkassa på en mann, som tydeligvis akkurat var ferdig med MRen sin og på vei ut. Mannen så forferdet på meg med kulerunde øyne før han kjapt tok seg sammen og kikket ned i bakken mens han tassa rødmussen og brydd videre og ut av rommet. Jeg kunne skimte et snev av noe som lignet medlidenhet i ansiktet hans, han så på meg på samme måte som jeg ser på en hund med tre bein. I etterkant skjønte jeg jo at det var fordi han trudde jeg var stein gæærn.

Jeg gikk litt forfjamsa videre og inn på rommet hvor MR-undersøkelsen skulle foregå. Jeg lukket døra bak meg før jeg snudde meg mot legen og sa "yes, da er jeg klar!", før jeg oppdaget legens lamslåtte mine. Hun bare så på meg og blunket et par ganger før hun kjapt som et lyn dro et stort laken av MR-maskinen og kastet det mot meg. Det var omtrent da jeg forsto at frasen "kle av deg" er et relativt begrep, og at jeg kanskje hadde misforstått litt. Så der sto jeg, surra inn i et stort laken på en legeundersøkelse som egentlig ikke hadde noe med min psykiske tilstand å gjøre, men som allikevel er det sykehusbesøket som har forandret meg mest som menneske. Jeg har blant annet tillagt meg den vanen og alltid, uten unntak, spørre "hvor mye?" når noen ber meg kle av meg."

Shoutout til verdens kuleste dame som lot meg blogge om flausa hennes!! Vi blogges B-)

 

Lik Juliafrika på Facebook her! 

I DAG ER DET PRIDE!

Wallah G's! Hvordan er livet? Er du på Pride-parade i Oslo i dag? Heldige deg!!!! 

I dag er en sånn dag jeg skulle ønske var hver eneste dag. Det er sommer, det er sol og det er tusenvis av duder, dudetter og de midt imellom ute i hovedstadens gater for å feire kjærlighet, og retten til kjærlighet for alle. Jeg synes denne dagen trumfer jul, bursdager og påskeferie lett, og jeg håper det er en tradisjon som vil fortsette for evig og alltid, selv etter verden eventuelt forandrer seg til det bedre, love wins og det vil bli unødvendig for LBGTQ å kjempe for rettighetene sine. Dessverre er vi ikke der enda. 


Meg og zizz på Pride 2015, forøvrig første gang jeg prøvde ut rosa hår omg stas

I dag kan vi vise finger til alle de folka som tror de har rett til å bestemme hvordan andre mennesker skal leve. De smålige menneskene som tror de er bedre enn noen bare fordi de forelsker seg i det motsatte kjønn. De som tror det er et valg, en sykdom eller en satanistisk greie. De tar feil. Og det burde værra så unødvendig å presisere i 2016. 

Jeg tenkte ikke skrive noen lang kronikk rundt dette, da det allerede finnes en del av dem i dag. Heldigvis! Dette er en av verdens viktigste paroler, og den fortjener vitterlig all den oppmerksomheten den kan få. 

Jeg har fått rota på meg noen nattevakter i helga, og får derfor ikke muligheten til å bli med på Pride i år. Men jeg var med i fjor, og jeg har aldri vært med på noe så forbanna gøy og fargerikt i hele mitt liv. Jeg husker den sexy dama på en av flåtene som blunka til meg (ikke kall meg innbilsk a, JEG SÅ DET), jeg husker de skyyyyyhøye hælene til noen av queensa og jeg husker at jeg tenkte at FYYY faen hvordan er det mulig å hate noe så fint? 



GRATULERER MED DAGEN!!! 

 

Lik Juliafrika på Facebook her! 

1000 LIKES PÅ BLOGGENS FJESBOKJI! KONKURRANSE

WOWOWOWOWOW NÅ ER VI MANGE!! Hurra for oss a! Juliafrikas facebookside har nå runda 1000 likes, og det har jeg lyst til å feire med en liten konkurranse! Gud som jeg har googla facebookkonkurranseregler nå altså, jeg vil jo ikke akkurat havne i karsjotten for detta kan du skjønne, MEN jeg trur jeg har greid å finne ut av en helt lovlig, fin og hyggelig måte å få delt ut et GAVEKORT PÅ ELKJØP TIL EN VERDI AV HELE 1000 NORSKE KRONASJER! 

Jeg og Hjørdis er ultrahappy for det: 



 

Hvordan vinner du? JO! Det du gjør, er å gå inn på Juliafrikas facebookside HER, bla deg ned til posten hvor jeg linker til dette innlegget, og poste et morsomt bilde i kommentarfeltet. Det kan være alt fra et merkelig selfie med eller uten trynevrenger eller en rar frukt til noe morsomt katta di har gjort eller noen snåle greier du har sett og fått tatt et bilde av. Hva som helst!! Bildet som får meg til å le høyest blir kåret til universets morsomste, og bildetakeren vinner som sagt dette gavekortet på Elkjøp til en verdi av kr 1000,-. Èn krone for hvert nydelige menneske som nå er en del av vårt lille merkelige, men ultrakoselige samfunn!

Vinneren blir trukket den 1. Juli, og jeg sender gavekortet i posten til deg free of charge, naturligvis, og garanterer at ingen skjulte avgifter vil forekomme.<'3 Du kan melde deg på med opptil tre bilder. Du må også like Juliafrika på Facebook med mindre du har gjort det allerede, så jeg veit med sikkerhet at det er en av mine homies og gangstas som stikker av med seieren. Håper du joiner, kos og klems!! 

DE DERRE "TA OVER VERDEN"-AMBISJONENE

Aller først: Tusen takk for masse gode ord og tanker etter forrige innlegg. Dere fortsetter å amaze meg med deres engasjement og omtanke, og jeg sier som jeg har sagt hundre ganger før; dere er helt forbanna fantastiske. Vi vokser, vi Juliafrikanerne, og snart skal vi subtilt ta over verden med vår unike forståelse for demokrati, samhold og retten til å værra eksentrisk og craycray og leve livet med litt ironisk distanse. Juhuuu! 


Noen bilder gjør seg vel så godt uten kontekst. 

 Som den "litt av alt"-bloggeren jeg vil påstå jeg har blitt, skal jeg fortsette å riste i den fargerike m&m-påsan min og skrive om det som faller meg inn, være seg svarte høls innerste mørke eller Kardashianfamiliens kritthvite tanngarder. Blir du for kvalm av den karusellen der så spy deg ferdig og bli med lell, si! 

Etter en litt vanskelig pause skal jeg back on track og gjøre alvor av de derre "ta over verden"-ambisjonene mine, og når det er gjort skal jeg be samtlige av dere på kjøttkaker i hagen min og alle skal få ultrasvære goodiebags fulle av Juliafrika-merch og smørbukkarameller. Gledes!! 

Kos dere i sommersola, nyt en dukkert i hageslangen kanskje, klipp noen brunsnegler i to eller trekk for gardinene og bingewatch Orange is the new black. Alt er lov! Vi blogges snart. <3 

Lik Juliafrika på Facebook her!



 

KETSJUP PÅ SKJORTA, SENNEP I RÆVA

 

Hei! Jeg har ikke blogga på en stund. For deg, Norge og verden er det vel et relativt beskjedent amount of fucks given det er snakk om i den forbindelse, da jeg ennå ikke har publisert life changing skriblerier type "jeg har funnet ut hva meningen med livet er", "jeg veit hva som skjer etter døden" eller "jeg har regna på det: universet er bare en illusjon". Spørsmål og påstander vi ørsmå rasshøla her på Tellus tenker litt på av og til, mellom planlegginga av dagens middag og depresjoner rundt at du glemte å ta opp kveldens episode av Paradise eller at du har bleikere underarmer enn venninna di. Ikke med kniven på strupen vil vi noen gang gidde å kildesortere skikkelig, og det at noen har det vanskeligere enn oss sjæl er ikke noe vi tenker på når vi unner oss ei veske til 9000 (rekk opp hånda de som er kvalmende lei av kronikker rundt DET temaet ^^^^).

Nå har det seg sånn, at det siste året har jeg spydd ut tanker rundt hva som har skjedd i livet mitt, og relativt utilslørt servert dere mer eller mindre småaktuelt svada. Jeg har ikke hatt noen konkret oppfatning av hvor sensuren skal sette grenser rundt hvor personlig/privat jeg vil være, for til nå har det aldri vært nødvendig. Men å skrive disse klønete innlegga mine har jo vært veldig givende og gøy og shpaz og sånn da det har resultert i dialog med så mye bra folk, samt gitt meg et fora hvor jeg kan være min egen terapeut de gangene jeg ikke har hatt sjans til å formulere meg muntlig ovenfor andre.

I et slags forsøk på å bidra til å sette fokus på et system som aldri har fungert for meg og familien min, tenkte jeg å fortelle dere hvorfor jeg ikke har blogga den siste måneden. Det har ingenting med å fordele skyld, motta pity eller rette hevngjerrige, skitne fingre mot noen, for det gagner vitterlig verken meg, dere eller andre. La meg presisere: ingen har skylda. Det handler snarere om å minne oss sjæl, andre samt det såkalte "systemet", om at det ekspertene kaller ytterste konsekvens er en like reell konsekvens som den vi har sett for oss hver gang vi har sagt "det går nok bra denne gangen også."

Jeg mista faren min for litt over en måned siden. Den 15. Mai kl. 20:30 ringte jeg 113 og fortalte kvinnemennesket i den andre enden om pappaen min som nå lå med blå lepper og kald hud under den presenninga han hadde satt opp i skogen litt utafor Hvittingfoss og som han kalte for hjemme. Pappa var selvironisk på det punket, og vi tulla av og til om at jeg burde laget en videoblogg om han, Hvittingfoss' eneste uteligger. Jeg med en underliggende tone av hvor frustrert jeg var over at han frivillig valgte det livet han valgte, han med en tone av entusiasme over det å bo ute i naturen. Han forsto ikke at vi ikke likte at han bodde ute, for han elska det jo. Han hadde alt han trengte, sa han.

SONY DSC

 

Pappa var alkoholiker, og drakk periodevis rødsprit rett fra flaska på samme måte som jeg drikker øl på fest. Ei uke på rødsprit, noen dager på sykehuset, alt fra noen timer til et år edru, også på'n igjen. Det var varierende hvor lenge han greide å holde seg edru, I 2014 var han for eksempel innlagt 14 ganger, mens da han døde hadde han vært edru i åtte måneder. Det siste året bodde han utendørs, sett bort fra et 4 måneders opphold på institusjon. Det hadde kanskje vært enklere å gi faen dersom han drakk hele tiden, men det gjorde han jo ikke. Når pappa var edru så var han pappa, men når pappa var full var han en sjuk mann vi, jeg, søstra mi og mamma, hadde ansvar for. For det var det han var, han var sjuk. Jeg ser i hvert fall på alkoholisme som en sykdom. Derfor har vi ofte spurt oss selv hvorfor så mange av menneskene vi har hatt kontakt med i systemet sier at vi ikke må tenke på det, at vi må ta avstand og at vi må leve våre egne liv. Jeg har ofte hatt lyst til å be dem kysse meg i ræva, men jeg relaterer meg sterkt til det å ikke vite hva man skal si i krisesituasjoner, og skjønner at det er vanskelig. Men for meg høres det ut som du ber meg slutte å være glad i pappaen min fordi han er sjuk. Og hva for slags morbid rasshøl hadde jeg vært da egentlig? Om jeg av den grunn bare slutta å bry meg om pappa? For pappa var jo tross alt pappa da han var edru. Èn ting hadde vært å frasi oss ansvaret dersom det virkelig fantes en annen instans som kunne passe på at pappa ikke drakk på seg selvmordsdelir, leversvikt eller hjerteinfarkt, eller drukna i sitt eget oppkast. En instans som kunne roe den sadistiske stemmen i huet som stadig gnager om hvor jævlig du er som lar faren din ligge bevisstløs i rus til organene hans svikter og kroppen hans råtner og dør. Vi har spurt de samme menneskene som har sagt at vi må slutte å bry oss om de vet om en sånn instans, men har til dags dato ikke fått noe skikkelig svar.



 

Jeg har bekymra meg for pappa så lenge jeg kan huske. Fra å ikke skjønne hvorfor pappa plutselig ble borte, til å være redd for hva de i klassen min kom til å si på skolen om de hadde sett han dritings et sted, til å gradvis forstå hvor farlig dette var og få de skremmende opplevelsene servert som perler på ei snor. Jeg tenker ofte på å ringe pappa. Jeg tenkte på å ringe for å fortelle at vi hadde funnet ham død, jeg tenkte på å ringe for å høre hvordan han ville ha begravelsen sin, og jeg tenker konstant på å ringe og be han se te hælvete å komme tilbake fra wherever han er snart. Og jeg tenker på å ringe hver gang jeg hører en låt av Jokke, blant annet fordi jeg føler at pappas fyll alltid har vært litt sånn Jokke selv beskriver; "ketsjup på skjorta, sennep i ræva". Det har vært gris og blod og gørr og jævlig, og pappa har vært plassert midt oppi smørja som den bortkomne, slitne mannen han var. Det er ikke noe som trenger å romantiseres fordi han er død, for de gode minnene trumfer de dårlige. 



 

Når døden kommer så up close på en så går en jo gjerne litt i kjellern. Og som Vinni sier; der blir en dyp. Jeg regner med jeg kanskje ikke er helt aleine om å ha stengt meg inne på soverommet og grini puta våt mens jeg har trukket paralleller mellom egne issues og Joachim Nielsens direkte tekster om det å være narkoman. Tidvis tvilsomme, ikke helt rette paralleller, men mange massive, fucka tanker om de største spørsmåla i verden. I sangen "Verdiløse menn" plasserer Jokke seg selv i kategorien med samme navn som nevnte sang. "kommer aldri til himmelen, kommer aldri til hælvete. Vi forblir i skjærsilden, vi er altfor kjedelige, vi er verdiløse menn." Er pappa i skjærsilden med Jokke og andre rusmisbrukere nå? Hvordan er det der, er det som å værra i et norsk fengsel? Får pappa spikre paller mens han venter på dommedag, slik han gjorde i 30 dager i Hof da han ble tatt for fyllekjøring?

Jeg tror ikke noe særlig på skjærsilden, og jeg tror heller ikke noe særlig på verken himmel eller helvete. Jeg tror dog at det er noe etter døden, da det virker i overkant sadistisk å la oss bare leve og dø. Og jeg tror på at pappa, dersom han på noe tidspunkt vil bli dømt av en slags høyere makt, vil bli dømt for alle de dagene han kjempa og vant, fremfor de dagene han kjempa og tapte.


Til dere som har fulgt meg en stund: her har dere herved beviset for hvor jeg har arvet min kjærlighet for kjeledress fra.

De første dagene etter at vi fant pappa greide jeg ikke si noen ting. Jeg skrev masse, lange mailer jeg aldri sendte til folk jeg aldri har kjent. Blant annet et takkebrev til Hank Von Helvete. Ikke fordi jeg noen gang har vært blodfan av Turboneger eller fordi jeg er daglig leser av bloggen hans, men ganske enkelt fordi han for det første ligner veldig på pappa i utseende, og for det andre fordi han ble nykter for dattera si. Han minna meg både om pappa og om håp, og det var to tanker som sjeldnere og sjeldnere befant seg i huet samtidig. Jeg skrev til Bjørn Eidsvåg som også er så lik pappa, jeg skrev til Radioresepsjonen som sakte men sikkert greide å erstatte Sobrilene jeg tok i etterkant av dødsfallet med podcastene sine og jeg skrev til de som var der for meg uten at de visste det. Jeg skrev for å prosessere, for å ta faktumet innover meg og for å få sørge i fred. Litt psycho kanskje, men som han som spilte Scott i Hotel Cæsar sier i den gamle Vitae Pro-reklamen; det funker for meg. For å skulle sørge sammen med andre, de som reagerte annerledes enn meg og konstant ville snakke om de gode minnene og at det tross alt var godt at han slapp å ha vondt og at vi nå slipper den konstante bekymringa mer, tanken på å måtte åpne kjeften og jatte med på det der gjorde meg kvalm, samtidig som jeg jo så gjerne ville værra der for dem også. Men FYYY FAEN så heldig jeg er som har søstra mi, mammaen min, bestemora mi, familien min og vennene mine. Jeg har fått lov til å sørge however the fuck jeg vil, og det har vært forbanna godt. 

Jeg har skrevet og delt i litt over et år nå, og er som sagt veldig glad og takknemlig for at dere som følger med og titter innom her har latt meg få gjøre det, og i tillegg har vært så ultrasnille med meg. Nå tar jeg dere, etter å ha tenkt meg om en stund, med på litt av dritten med livet også, fordi jeg veit helt ærlig ikke hvordan jeg skulle kommet i gang igjen med skrivinga om jeg ikke hadde skrevet om dette, og det er jo skriving jeg aller helst vil drive med. I tillegg ligger ønsket om å ballerøske rusomsorgen sterkt i frontalpannelappen nå, slik at det ekspertene kaller ytterste konsekvens, vil forekomme i mindre grad i fremtiden. Det finnes altfor mange mennesker i Norge med behov for ikke bare behandling, men ettervern. I pappas tilfelle har ettervernet ALLTID vært ikkeeksisterende. Han har fått behandling utallige ganger, og de samme utallige gangene har han blitt sendt ut til ingenting. Det nærmeste han har kommet oppfølging er å få en telefonsamtale annenhver uke, og om han lå et sted ute av stand til å svare ble det såvidt meg bekjent ikke gjort noen verdens ting. Vi har mange blåmerker i panna etter å ha slått huet i veggen mens vi har krangla mot systemet for pappa. Sånn bør det ikke være, og det bør ikke føles sånn når man spør om hjelp fra folk som i prinsippet skal hjelpe. 

Forebygg, skap et større behandlingstilbud, dann et bedre ettervern. Det MÅ finnes forbedringspotensiale. Pappa er ikke død på grunn av rusomsorgen, men hadde rusomsorgen vært bedre hadde han kanskje fortsatt levd. 

Til slutt vil jeg bare presisere at ingenting av denne kritikken er rettet mot brannvesenet i Hvittingfoss eller hjemmesjukepleien. Dere har vært fantastiske. 

------------------------------------------------------------

Lik Juliafrika på Facebook her 

hits