mai 2017

NAZISTER BESTEMMER IKKE HVEM DU SKAL ELSKE

Ok. Den 29. Juli har naziorganisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen tenkt seg ut å marsjere i Fredrikstads gater under parolen "Knus homolobbyen". 


 

De mener at de må ta opp kampen mot disse "heterofiendtlige kreftene", og skriver i denne artikkelen på nettsiden deres at de vil "Kriminalisere homolobbyen og annen folkefiendtlig propaganda som aktivt motarbeider og forsøker å bekjempe den naturlige ordenen" og "Forby homoseksualitet i det offentlige rom". Også ranter de videre om hvordan Pride-paraden inneholder orgier i det offentlige rom og at det egentlig er en demonstrasjon MOT det de kaller for "heteronormen". Men de mener også at de ikke kan rette et konkret hat mot homofile ettersom de tross alt er syke, og dermed synes de egentlig bare synd på dem på samme måte som de synes synd på rusmisbrukere. 

Hoi.

Jeg kjenner at jeg får litt lyst til å marsjere litt sjæl ass. Det rocker i marsjeringsfoten her i gården. Men hvis jeg skal velge en tilsvarende parole som det Den Nordiske Motstandsbevegelsen har gjort, så velger jeg kanskje heller noe sånt som "send alle som foretrekker Carbonara fremfor Bolognese til Azkaban" eller "stans hatpropagandaen mot blå sko; forby røde sko" eller "døm håndballspillere til 50 piskeslag på torget; jeg liker bare å se på fotball". For like idiotisk høres Motstandsbevegelsens parole ut, og like harmløst er faktisk homofili. Like normalt som å like røde sko bedre enn blå. Det bare ER sånn. Noen damer liker damer, noen menn liker menn. Og sånn har det vært siden tidenes morgen, og vi har allikevel klart å overpopulere denne jordkloden til bristepunktet, så plis ikke kom med det "naturlig formerings"-bullshittet ditt. Homofili finnes blant mennesker, og det finnes blant dyr. Det er helt normalt. Og det er så groteskt å av og til bli minnet på at også nå, i 2017, finnes det mennesker som ikke akter å tillate at folk er folk. 

Rainbow gay pride flag
Licensed from: daboost / yayimages.com

 

 

På Motstandbevegelsens nettside omtaler de ofte meningsmotstanderne sine for "folkeforrædere" i artiklene de poster, så jeg tror ikke det finnes noe poeng i å presentere faktabasert forskning, budskap om en jordklode for alle eller prøve seg på en saklig diskusjon. Men det vi KAN gjøre, er å motdemonstrere.Alt vi hæler. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å melde seg på motdemonstrasjonen HER, møte opp 29. juli og vise at vi ikke tolererer diskriminering av mennesker basert på hvem de er glad i. 

Jeg er så drittlei av det der. Jeg blir så skuffa. Men jeg ser jo også at det viser seg et helt enormt engasjement som motsvar til disse menneskene, og det er forbanna digg å se. Håper så mange som mulig tar turen til Fredrikstad den dagen!! 

ALDRI la trangsynte folk fortelle deg at du ikke kan værra den du er. Du er jævlig bra.

Vi blogges. <3 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

DETTE KOMMER ALDRI TIL Å GÅ

Hei og hopp fra bilen til Skjegg:

Vi er på vei til Sverige!! Skjegg har fått seg ny fryser, så vi skal fylle den opp med flesk og bacon og sprit og alle sånne ting som nordmenn liker å kjøpe hos Søta Bror. Det eneste problemet vi har nå er at bilen vi sitter i stadig bestemmer seg for å stoppe hele tida. Den starter igjen med en gang, holder en liten stund, også stopper den igjen. Den stoppa tre ganger fra Svene til Kongsberg, som er ca et kvarter å kjøre, så det blir spennende å se om vi rekker til Sverige før Nordby stenger da. Jeg veit ikke helt om detta kommer til å gå. Men, som teskje-kjerringa sier: det gjelder å itte miste trua! Skjegg sier i hvert fall at det bare er den såkalte "Volvosjuka", og det er visst en ganske vanlig, udefinerbar diagnose alle Volvoer sliter med innimellom. Så da får den nesten få lov til å få en pust i bakken når den trenger det, tenker jeg da.

Ha en fin himmelsprett folkens! Vi blogges.

TRE TING MAN TENKER PÅ TOGET

hEI BLOGGIS, nå gjorde jeg det igjen, det der med at Caps Lock allerede er på. Jeez. 

For noen dager siden tok jeg tog, og det er helt ålreit det altså, bortsett fra alle hinderne man møter når man gjør det. 


Her er jeg photoshoppa foran en togbane fordi det liksom gir så mening sånn thumbnailmessig, ikke sant. 

Jeg var ferdig med en lang dag i byen, og skulle til å sette meg i et av setene. Jeg ville aller helst sitte i et sete som var vendt den veien vi skulle, fordi jeg har en tendens til å bli litt sjøsjuk hvis jeg sitter motsatt vei. Men i full panikk rundt stresset ved å finne seg en god plass før alt ble tatt låste hjernen seg fullstendig inne i et vakuum av forvirring, og jeg greide under ingen omstendigheter å tenke meg til hvilken vei toget skulle kjøre. Så jeg endte på et sete vendt motsatt vei da. Bra jobba Julia. Thumbs UP. 

Så begynte jeg å kjede meg. For det ER jo kjedelig å ta tog. Heldigvis hadde jeg aktive bekjentskaper på snapchat akkurat da, så jeg hadde i hvert fall noe å drive med. Men, dette leder meg til første punkt på lista, som er dette: 



Det er jo litt kleint å sitte og kødde med filter og duckface og sånn mens de rundt deg bare "oh, millenials will riun the planet yes". Så det må man bare droppe. 

 

Etterhvert ble jeg sulten. Dette leder meg til punkt nummer to: 



Struggles. Ble ikke noe Wrap på meg for å si det sånn. :( Sorry for litt sånn "godt og blanda"-dialekt på de snappene btw, er litt språklig forvirret når jeg henger utafor bygda mi. 

 

Plutselig ser jeg på billetten på mobilen min at det er buss for tog på strekninga jeg skal. DETTE leder meg til punkt nummer tre:



Ok shitshitshitshitshit, dette er siste toget til Kongsberg og tenk om jeg går feil tenk om det ikke finnes noen mennesker som skal helt dit jeg skal og tenk om alle skal av her i Asker og tenk om jeg aldri finner bussen og må bosette meg i skogen utafor Asker resten av livet og aldri være medlem av sivilisasjonen igjen HELP

Heldigvis kom jeg meg helskinna hjem, til tross for noen ganske stressa sekunder mellom tog og buss. PJUHHHHHHHHHHHHH.

 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

 

 

 

 

DU FINNER INGEN SVAR I KUTTENE DINE

Jeg har vært litt fraværende her de siste dagene, og jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare litt hvorfor, hvis kraniet mitt er kapabelt til det. 

Rett før jeg fikk vite at Maren hadde kreft, var livet egentlig ganske bra. Ting hadde roa seg i familien, alle var friske, jeg hadde fått meg en kjæreste jeg var helt klønete forelska i, jeg var snart ferdig med alle eksamenene mine, og alt så ut til å for èn gangs skyld bare være bra. Sorgen og savnet etter pappa var fortsatt stort, men da pappa forsvant så forsvant jo også det som tynget Maren og meg aller mest i våre egne liv; ansvaret for pappa. For å ta et eksempel; i 2014 var pappa innlagt på sykehuset 14 ganger. Dette var ikke noe nytt for oss i 2014, det var bare sånn det var, og alltid hadde vært. Helt fra da man var gammel nok til å skjønne at det var farlig og drikke rødsprit, til alle de gangene på barneskolen da man fikk høre av folk i klassen, som kanskje ikke helt skjønte hva alkoholisme innebærer den gangen, at de hadde sett pappaen min rave dritings rundt i bygda, til da vi vokste opp enda litt og fikk beskjed av fulle folk på den lokale puben når vi var der med en øl i hånda at "vi måtte passe på å ikke bli som faren vår nå da". 

Haha veit jeg bruker detta bildet hele tida men chill litt a wat u gonna do

 

Men alt det der er ikke så mye annet enn tanker som kommer for å tidfeste. For vi lærte oss jo relativt kjapt å gi faen i hva alle andre måtte mene. Vi hadde en alkoholisert, til tider hjemløs pappa og vi bodde i ei lita bygd, så å skulle hemmeligholde noe av det for noen var noe vi så på som både umulig og meningsløst. Dessuten henta vi også veldig mye hjelp og støtte. Å bo på et lite sted hvor alle kjenner alle er ikke alltid så lett, men det har redda livet til pappa flere ganger enn jeg kan telle.

Men så en dag, så gikk det ikke lenger da. Vi fant pappa død under presenninga han brukte som telt der han "bodde", litt oppe i en ås rett utafor sentrum av Hvittingfoss. Og med det var det selvsagt slutt på alle de dagene og nettene vi kikka etter han hver tredje, fjerde time hver dag han drakk for å sjekke om han levde, eller om han hadde blitt full "nok" til å sendes på sjukehuset. Det var slutt på uroen vi følte hver gang han ikke svarte når vi ringte, og det var slutt på å prøve og høre promillen i stemmen hans hver gang han svarte. Men da pappa døde ble alle disse vanskelige følelsene erstatta med sorg. Og det er kanskje "enklere", men det er 1000 ganger så vondt. Jeg snakka med ei bra dame i går, angående det at jeg tidligere har skrevet her at jeg følte noen bagatelliserte pappas død fordi han var alkoholiker ved å si ting til meg og Maren som at "dere må jo føle litt lettelse også", og "det var kanskje greit at det ble sånn, han og dere har nok blitt spart for mye". Men, da jeg skrev dette så mente jeg ikke at de som sa dette til oss nødvendigvis tok feil. Men jeg følte at det de sa gjorde meg mindre berettiget den sorgen jeg hadde, og de vonde følelsene jeg bærte på. For jeg burde jo være letta, ikke sant. Men det er ikke sånn du tenker når faren din akkurat har dødd. 


Marens konfirmasjon, da Maren var dritfin, jeg prøvde å herme med kjolen og pappa som alltid ikke helt greide å bare ta et helt vanlig smilebilde.
 

Så gikk det litt tid. Jeg og Maren snakka mye om å leve. Å leve på den beste måten vi kunne fordi det var det pappa hadde ønska, og fordi vi nå faktisk hadde muligheten til det. 

Også lærte vi oss å gjøre det. Maren flyttet til Oslo og begynte å studere kjønnsstudier, noe hun synes var kjempeålreit. Hun fikk masse nye venner, og jeg tror hun hadde det veldig bra. Jeg fant Skjegg, og vi hadde det ekstremt bra sammen. Men i denne tida så snakka jeg og Maren også en del om det at alt var bra. For bra. Vi var vel så innstilt, etter 20 og 24 år, på å være klare til neste nedtur, at vi fortsatt venta på den, til tross for at pappa ikke kunne ha sin neste fyllekule lenger. Men vi greide ikke helt å riste av oss følelsen. 

Også fikk Maren kreft, og den kreften drepte henne. 


 

Det var aldri noen hemmelighet at jeg var ekstremt avhengig av Maren, for jeg var liten og til den dagen hun døde, og til dagen i dag. Maren er favorittpersonen min i hele denna merkelige verdenen. Hun var den beste søstera man kunne ønska seg. men hun var også verdens beste venninne, mentor, psyokolog, rådgiver, gledesspreder og hjelper, og hun var nok også mer forelder for meg enn det pappa noen gang greide å værra. Vi krangla aldri, og vi sto alltid sammen i de utfordringene vi hadde. 

Så det at jeg ikke greier å skrive så mye nå bunner vel i det at jeg savner familien min så mye om dagen at jeg ikke finner plass til å gjøre så mye annet. Men så trenger jeg dette forbanna tastaturet også da, jeg trenger disse orda. 

Jeg så ei jentes arr på armen for litt siden, ved en tilfeldighet. Det var mange av dem. Jeg fikk vondt i magen av å se det, og jeg hadde mest lyst til å begynne å grine. De arra representerte så jævlig mye psykisk smerte, og jeg lurte på hva i hælvete det var som kunne få et så fint menneske til å gjøre det der mot seg sjæl. Men enda så mye jeg hata idèen om at det mennesket skada seg sjæl, så kunne jeg ikke klandre henne for det. Fordi hun gjør akkurat det samme som meg. Prøver å legge fra seg følelsene hun bærer på, finne en måte å overleve, forsøke å fjerne litt av smerten i øyeblikket vi lever i akkurat nå. Forskjellen er at mens hun bruker et barberblad, så bruker jeg tastaturet. Jeg er glad for at jeg har funnet denne måten å få litt utløp på, og jeg er forbanna takknemlig for alle dere som har sendt meg melding eller lagt igjen en kommentar hvor dere forteller meg at det jeg deler hjelper dem. 

Det er jo en del av grunnen til at jeg gjør det. For det er vanskelig å dele det som er kjipt akkurat her og nå. Men når vi gjør det så kan vi i hvert fall føle på det at vi ikke er aleine, og det tror jeg er en viktig følelse for blant annet den jenta med barberbladet. For en annen forskjell på henne og meg er at det jeg gjør for å takle det her er noe jeg finner meningsfylt og godt. Det hun gjør er destruktivt og farlig. Det jeg prøver å få fram med dette her er at jeg har en slags forståelse for hvorfor noen velger selvskading som et middel mot sorg, angst eller depresjon. Men jeg skulle så veldig gjerne ønske at de som velger det fant en annen måte å takle det livet de har på. Det er farlig å dømme mennesker ut ifra hvordan de takler livet, fordi de bare prøver å gjøre det med de midlene de har tilgjengelig. Og hvis det er et barberblad så må vi gjøre det vi kan for å hjelpe dem i en annen retning. For man finner ikke noe svar i kuttene sine. De hjelper deg ikke. Det ligger ikke lykke i det blodet som forlater kroppen din. Selvskading løser ingen problemer, det skaper nye. 

 

Mental Helse sin hjelpetelefon er åpen hele døgnet, og du kan nå dem på 116 123. 

Vi blogges snart. <3 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

MITT SJUKE LIV ETTER PUBERTETEN

Innlegget er skrevet for et par år siden

Jeg sitter her i en stressless og stresser less samtidig som jeg reflekterer over alt det sinnsyke jeg har gjort og opplevd de siste årene. Jeg mener, faen, for et liv??!??! 

Jeg har jo et godt utgangspunkt for å komme meg opp og fram da.Jeg har en kropp laget for å støpes i marmor og vises til kunstnerverden i all sin pryd og prakt, i hvert fall dekket til av en gardin eller fire. På høyre håndledd ser du mitt bidrag i kampen for homofiles rettigheter. It's ok to be gay, and it's ok to ha en kropp av stein, som de sier. På venstre hånd ser du et gummibånd det står Strømsgodset på. Dette har med å være stolt av sin egen trosretning å gjøre. Harry sa du? Enig. 


 

Men tilbake til livet. Det har vært relativt vanvittige tilstander siden dagen jeg ble født, men la oss fokusere på tiden etter puberteten (jeg tror og håper for guds skyld at jeg er ferdig med det hormonhælvete der). Jeg føler jeg har utrettet store ting. Oh man. Noen ganger må jeg bare sette meg ned og filosofere over hvor craycray Gud har vært med manuset til livet mitt ass. 

Det er liksom det jeg gjør her da. Illustrasjonsfoto: Scanpix (Neida. Dette er fra mitt eget arkiv, hentet fra mappen "1 megapixel-albumet"

Ting har ikke alltid vært piece of cake. Det har vært en kamp for survival, og jeg har virkelig måttet jobbe for godene jeg sitter igjen med. Jeg har stått med stumpen i været i lange timer dag ut og dag inn på jakt etter beite..

Mange ganger forgjeves. Men noen ganger har lønna for strevet kommet, og blitt servert i form av deilig, slimete meitemark. Glede. 

Hvis du ser litt nøye kan du skimte minst tre mark, jeg lover 
 

 

Jeg har rodd mil etter mil etter mil..

Ta gjerne et par minutter til å studere lårmuskulaturen her #fitspo #treningsmotivasjon #abs

 

Og jeg har sitti ræva mi blå og flat ventende på drømmetryta. Sitteunderlag er for garnfiskere. Lol. 


 

Etter en slitsom dag som denne er lykken stor da fangsten endelig innhentes. Familien spiste godt denne kvelden. 


 

Struggles. Men jeg er en kvinne med kontroll. Jeg gjør mange andre spennende ting også, på daglig basis. Jeg har hatt 500 kilo pur adrenalin med fri vilje mellom beina, og vært like kald som i dypet av kraterne med evig skygge på månen ( minus 240 grader celsius)

 

Jeg har sett ville dyr med skarpe tenner og dødelige klør i skogene, og kjempet for livet mer enn èn gang. 


 

Men jeg er ikke helt Bear Grylls heller da. Jeg er litt Pamela Andersen også. Jeg har posert både i vakker utenlandsk sand og i nasjonalromantiske kulturlandskaper...


 

...Og hatt på meg klær som har gnagd seg helt opp til lillehjernen while doing it. 

(Legg merke til knebandasjen. Sportsskade. Neida. Tryna på scooter)

 

Jeg har gjort ting jeg angrer på, og som til tider har vært vanskelig å takle...



 

Men jeg har også laget ting jeg er stolt av.



 

Men da jeg føler meg best, er når jeg har gjort helt vanvittige kupp i klesbutikken. Da skinner øynene mine av lykke og auraen min er lyserosa og dufter honning og brente mandler. 

 

Her sitter jeg på legevakta og venter på å få ei kortisonsprøyte i stussen. Hovna opp i huet da jeg farga håret brunt, derav den noe fremtredende panna. 

 

Se det, du! Livet ass. Som en oppoverbakke med satan i toppen og Bieber i bånn, som dem sier. Men herregud, nok om meg og mitt da. Tipper du brått havna i midtlivskrisa nå, hæ? Julia har opplevd så mye på så kort tid, og du lager et søkk i sofaen som blir dypere og dypere for hver dag som går, og som til slutt er så dypt at det ikke er noen vei tilbake uten hjelp av heisekraner og seks til åtte brannmenn? Shit. Opp og fram, ass. Opp og fram. Peace.

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

DRAGSHOW & DRINKS

Hoooooooola bloggisen! 

Nå var jeg ganske flink til sånn typisk sånn bloggoverskrift, ikke sant? Greide tilogmed å bruke &. Bokstavrim og hele pakka. Hvis det er det det heter da. 

I dag har jeg ikke gjort så mye annet enn å kjøpe et memory card til PlayStation 2 på Finn, og sminka og stæsja meg opp. I kveld skal nemlig jeg og et par venninner dra heeeeelt inn til hovedstaden for å se på kompisen vår på Drag Show!! (Hvis du også vil på Drag Show så er det på Cæsar klokka 21 <33 gratis inngang!) DET BLIR MOROOOO

Her er jeg forresten: 



Swagger rundt i huset her da, og later som at jeg har mista fargesynet. Måtte sette meg ned for å ta bilde fordi jeg ikke finner kamerastativet akkurat nå, og måtte derfor bare sette kameraet med selvutløser på bordet. Men jeg er en problemsolver, som du ser. 

 

Ellerssssss, så tok jeg dette selfiet på snapchat her om dagen: 



Droppa å sende det til noen fordi jeg blei litt flau. Bedre å legge det ut her på bloggen. 

Utover dette har jeg ikke så mye å melde, såååååååeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee

vi blogges. :* 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

ET ÅR UTEN PAPPA

I dag er en sånn dag jeg ikke veit helt hva jeg skal skrive igjen. 

Det er et år siden pappa døde i dag, og jeg tenker på alle situasjonene jeg har savna han i siden det. Jeg skulle ønske han kunne møtt Skjegg. Jeg tror han hadde fryda seg stort over at jeg har finni meg en som er så jævlig glad i å fiske. Jeg skulle ønske jeg kunne ringt han så fort jeg var ferdig i det møtet med Side2 hvor jeg ble tilbudt kontrakt. På en måte er jeg jo takknemlig for at han slapp å oppleve Marens død, men jeg har savna klemmene hans som faaaaeen nå i tida etterpå.




Jeg har jo hatt verdens rareste, beste familie. 
 

Jeg har hatt en kjempefin helg, og jeg har feira bursdagen min (som egentlig var for en måned siden så det var på tiiiie) med masse bra folk. Nå får jeg straks besøk av ei venninne som har lovt å spise popcorn og spille gamle ps2-spill sammen med meg, og det passer meg utmerket akkurat nå. Vært litt dårlig med blogging nå et par dager, men jeg kommer sterkere tilbake når huet er på plass igjen etter dissa litt tyngre dagene. Det går jo litt opp og ned her i gården enda, så jeg får bare henge på og se hva psyken bestemmer seg for imorra tidlig B-) 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

8 FORBANNA IRRITERENDE TING

2 år gammelt innlegg

Hat er kanskje verdens sterkeste ord etter chili. 

Jeg har en vane av å skrive opp alt jeg tenker på notater på mobilen. Gjerne bare korte stikkord helt ut av kontekst så jeg ikke skjønner en dritt når jeg kikker på dem ved en senere anledning. 20. September 2012 har jeg for eksempel skrevet "å le seg i koma". Veit ikke hvor det kommer fra, hvorfor jeg skrev det eller historien bak det, det bare er der. 4. April i år har jeg også notert; " I fish motherfucker". Dette var noe Snoop Doggydogg sa på roasten av Justin Bieber, og det falt meg altså såpass i smak at jeg knota det ned. MEN POENGET: 

På notatene mine har jeg en liste over ting jeg hater, som jeg fyller på etterhvert som disse tingene faller over meg og det nitriste livet mitt. Og jeg tror faktisk en del av det er relateable, så la oss irritere oss i en unison tankesalme av frustrasjon og lidelse!! 

Så irritert blir jeg:



 

Og kjør. 

 

NR 1: NÅR FOLK VED SIDEN AV MEG PÅ BUSSEN HAR GLEMT EGNE ØREPROPPER OG SPØR OM Å LÅNE EN PROPP AV MEG.

Kjære vedkommende, når du gjør dette har jeg mest lyst til å stikke den proppen et helt annet sted enn øret ditt. Jeg blir BÅDE sint OG skuffet, for vi er jo vanligvis venner? Hvorfor vil du meg da så vondt? Du kjenner meg, og du veit at for meg er buss- og bilturer meditasjon. Da vil jeg ikke snakke med deg, jeg vil ikke se på deg og jeg vil ikke dele propp med deg. Livet er en oppoverbakke av spiker med satan i toppen og Bieber i bånn når man har glemt ørepropper, og det er jeg klar over, og jeg unner det ikke min verste fiende. Men ikke vær en dick og gjør det til MITT problem. Ikke gjør min eneste place for fullstendig avslappning og verdensavkobling til en halvhjertet opplevelse med den forførende lyden av Mark Knopfler i det ene øret og rullende hjul, gråtende babyer, høylytt tygging og tung pusting i det andre. Kutt ut plis.

Jeg koker så av sinne at jeg blir helt rød i toppen av det der.

 

NR 2: DET ENE BRØSTHÅRET VOKSENDE MELLOM PUPPENE JEG MÅ NAPPE EN GANG I UKA.

Jepp. Det kommer igjen og igjen og igjen, fra samme hårsekk på samme sted. Det malplasserte, ensomme håret i kløfta som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg akkurat der, er kanskje det mest irriterende jeg veit om på hele kroppen min. Finnes det andre enn meg som har hår på rare steder, eller burde jeg skrive en mail til Newton eller Discovery Channel eller noe sånt? 

Lettere bekymret. 

NR 3: NÅR FOLK SIER " JAMMEN JEG ER OGSÅ FORKJØLA, MEN JEG DRO PÅ SKOLEN/JOBBEN ALIKEVEL".

Vel, da er du et standhaftig menneske som ikke lar deg stoppe av virus, basselusker og bakterier. Men nå er det jo gjerne sånn, at dette med sykdom og forkjølelse er litt individuelt. Kanskje du rett og slett skal tenke tanken at "oi shit wow, kanskje det mennesket der rett og slett føler seg litt verre enn det jeg gjør?". For når du ligger der med feber, en nese så tettpakka som absa til Jan Thomas og mandler som kjennes ut som om alle har vært en runde i rivjernet, og du i tillegg skal takle å bli beskyldt for å være en løgner og en bedrager av verste sort, da er det lett å legge seg ned og grine en skvett. 

NR 4: NÅR GLIDELÅSEN KJØRER SEG FAST

Dette skjedde faktisk akkurat nå, med genseren min. Nå må jeg ha den på meg resten av livet, og det kan bli veldig varmt og svett nå som det går mot sommer og greier. 

NR 5: NÅR SELVBEHERSKELSEN SVIKTER OG DU KLEMMER PÅ EN KVISE SOM IKKE ER KLAR HELT TIL DU FÅR ARR

Jeg veit ikke med dere, men å trøkke ut kviser er noe av det beste jeg veit. Det er en slags pervers nytelse ved det. Men en saftig morgen hvor du kikker deg i speilet og ser at YES, nå er to av tre klare for poppings, så klarer du bare ikke stoppe når du er ferdig med nr 2. Det er som å ha vært på smoothiekur i ukevis, og når det først er cheat day skal du bare ta èn bit av den deilige cheeseburgeren du har foran deg. Nei, jeg trukke det. Kvise nr 3 antastes dermed med liv og lyst, og du veit allerede at du ikke kommer noen vei, at slaget er tapt og at du vil ende med å kapitulere. Men alikevel trøkker og trøkker du helt til hele ansiktet ditt er blodig og det ser ut som The Joker har spydd på hele deg. Føkk. 

 
Trollefar og trollemor og lille Olle Bolle i en og samma person aka meg

NR 6: FOLK SOM TAR FEIL.

De skal ha for standhaftigheten og kveruleringsskillsa der de står og hevder at kornsirkler er laget av ekorn og grevlinger som lager dette hver gang de begraver en kompis. Jeg vet ikke hvordan kornsirkler oppstår, men jeg vet at denne diskusjonen ender med at jeg sier "nei, dette blir for dumt", og at du da tror du har vunnet ettersom jeg er tom for motargumenter. Kjøss meg skrukk for skrukk. 

NR 7: FOLK SOM HAR RETT.

Dette er nesten enda verre en folk som tar feil. Du hevder noe, kødden hevder noe annet, seinere på dagen sender kødden deg en link i facebookchatten som beviser at det kødden sa var riktig. Verste følelsen ever. Grusomt og horribelt, og man vil sende de sju landeplagene og litt ekstra på vedkommende kødd. 

NR 8: NÅR ANDRE I BYGDA FIKK DE NYE SØPPELDUNKENE FØR DEG OG SKRYTER HEMNINGSLØST AV DET.

Det har vært mye skuling og sjalusi over dette her. Folk har flydd i tottene på hverandre på butikken, og en stund var jeg nesten sikker på at dette  ville utløse en apokalypse av de sjeldne. De som fikk søppeldunker tidlig VS de som fikk søppeldunker sent. Det var en tøff tid med mye vondt og mange dårlige minner, men nå tror jeg endelig at alle har fått dunkene de fortjener. 

 

Ikke irritert nok enda? Kanskje du er typen som lar deg provosere av et YOLO SWAG duckfacebilde? Verdt et forsøk.

 
 

Er du skikkelig irritert nå? Bra. Mission completed. Vi blogges! 

 

Lik Juliafrika på Facebook her!

Instagram her

TRE SMÅ TING

Hellooooooo! 

tre små ting: 

1: PRINS SVERRES DABBING. 1000xhjerte!!!!!! Kongefamilien ass. <3 

2: Noen som har en komplett mummitrollepisodesamling de har lyst til å selge meg eller? Trenger det faktisk.

3: Før klarte jeg å røra nesa mi med tåa. Det klarer jeg ikke lenger, så jeg vurderer å begynne med yoga fordi jeg har lyst til å klare det igjen. Noen som har noen tips rundt fremgangsmåten der eller? Starter jeg med down facing dog, eller tranen, eller svanen eller åssen funker det der? 


Vil gjerne bli like fleksibel som Hjørdis her. 

På forhånd takk! 

Vi blogges. 

FLAGG ENGASJERER

Heisann! 

I dag snør det i Svene, og jeg er ca SÅ hæppi for det: 


Blir her en stund.
 

Ænivæi! Jeg ser det er veldig mange som leser og reagerer på innlegget jeg skrev i går. Det er mange som er uenige med meg, og det har jeg forståelse for! Men jeg tror også det er mange som kanskje ikke har fått med seg at jeg i dette innlegget adresserer debatten om hvorvidt de barna det faktisk handlet om til å begynne med, skulle få gå med tegningene sine med deres flagg på den ene siden og det norske på den andre. Jeg mener selvsagt at i utgangspunktet, så er det det norske flagget som hører hjemme i et 17.Mai-tog. Men det var vel forsåvidt akkurat dette jeg ville få frem at jeg var oppgitt over også, at denne ene saken om barna i Ålesund eskalerte til å bli en så stor debatt omhandlende så mye annet enn akkurat det. For meg i hvert fall, så tolker jeg andre flagg i 17.Mai-toget bærende av barn som noe ala "jeg er har røtter herfra og er stolt av det, men jeg feirer med dere", om dere skjønner? Jeg tviler i hvert fall på at disse barna hadde noen skjult agenda omhandlende å viske ut Norges kultur bit for bit. 

Så hvis det er noe tvil, så står jeg for det jeg skrev. Jeg bare antok det var en selvfølge at jeg ikke mente at alle slags forskjellige flagg i hele verden skulle ERSTATTE det norske, eller at "17.Mai ikke betyr noe som helst for meg fordi jeg ikke har peiling på historie", som noen i kommentarfeltet så fint skrev. Men for noen er det selvsagt sport i å tolke alt i verste mening B-) 

Men, jeg er glad for at 17. Mai engasjerer. Det er selvsagt viktig å være stolt av landet sitt, og det er viktig å ta vare på tradisjonene våre. Mange av oss har bare litt forskjellig synspunkt på hvordan vi best mulig kan gjøre det! :-) 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

NÅR UTENLANDSKE FLAGG I TOGET ØDELEGGER 17.MAI

Hei bloggis!

Ok. Været er DIGG. Det er sol, varmt, norsk sommer er det beste som finnes i verden og alle er litt gladere og lettere i kroppen. Det man jo bare sette pris på.

Det nærmer seg nasjonaldagen, en dag hele Norge er helt i ekstase over landet vårt, bunaden vår, krone-is, lapskaus, vafler og koselige gatherings med tog og sang og potetsekkløp. Og flagget vårt. Det fine, deilige flagget vårt som er noe av det fineste man kan se vaie i vind mot blå himmel. Det elsker jeg, og det mener jeg av hele blodpumpa mi, men med 17.mai så dukker også noen gamle, teite saker opp på Facebook-feeden min. Blant annet en sak om flagget vårt. 


Massive thumbnailskills her btw
 

I mai 2013 ble det et voldsomt rabalder rundt en sak fra en barneskole i Ålesund. Med overskrifter som "VIL FORBY NORSKE FLAGG I 17.MAI-TOGET" ble hele greia en forbanna teit og idiotisk misforståelse, da dette ikke var tilfelle I. DET. HELE. TATT. Det var vel en sånn "fake news"-greie som gikk viral i Norge en stund før det ble oppklart hva som egentlig var greia. Husker dere det? 

Uansett ble det vel etterhvert korrigert, og det ble til en debatt rundt hvorvidt det var greit å bruke andre flagg enn det norske i 17.mai-toget. MEN, det denne saken EGENTLIG bundet i, var noen skoleunger i Ålesund som hadde tegnet flagg, og tegnet det norske flagget på den ene siden av arket, og flagget til hjemlandet sitt på den andre. Disse tegningene ville barna gjerne gå med i 17.mai-toget. Det ble ikke så lett å godta som det kanskje høres ut.

I stad kom jeg over en av disse sakene fra 2013 (Link her). Der sto det om en politiker som mente at "det er helt vanvittig at folk skal gå med andre flagg enn det norske når vi feirer vår nasjonaldag", og hun påstår også at nasjonaldagen har blitt ødelagt for henne fordi hun har sett andre flagg enn det norske i toget. Hun sier hun blir lei seg når hun ser det. 

Da jeg leste denne saken nå så ble jeg så provosert at jeg nesten ikke veit hva jeg skal skrive. For det er jo faktisk INGEN som kan nekte for at Norge er det Norge det er i dag, mye takket være globalisering. At barn ønsker å få lov til å dele litt av sin kultur med oss på 17. mai, synes jeg ikke er noe annet enn fint. Hvis du lar deg provosere så mye av barn som bærer utenlandske flagg i 17.mai-toget at det ødelegger dagen for deg, så er du i mine øyne ikke akkurat i 17.mai-stemning. Jeg synes også det er en forbanna uting at noen mener de har rett/makt til å FORBY noe som tross alt ikke skader en levende sjel, og som ikke har noe betydning for noen andres liv bortsett fra at det er hyggelig og gøy for de som bærer disse flaggene. Noe av det 17.mai handler om er jo så absolutt det å være stolt av landet sitt, ikke sant? Og å feire grunnloven, skrevet for å gagne alle Norges beboere?

Hvis dagen din blir ødelagt av noe sånt, så bør du jobbe litt med egen holdning. For en ødelagt 17.mai er ikke en 17.mai hvor du er ute og feirer, får se toget, møte mennesker og kose deg i sola. Du aner ikke hva en ødelagt 17.mai er. 

En ødelagt 17.mai, er en 17.mai der et barn med utenlandsk opprinnelse føler seg aleine. En ødelagt 17.mai er den dagen et barn slutter å være stolt av sin opprinnelse. En ødelagt 17.mai  er den dagen barn lærer at det å være annerledes er noe negativt. Det er ikke i Norges ånd å være ekskluderende. 

Jeg tror 17. mai blir veldig bra! 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

 

 

JEG DRO FRAM PENISEN MIN IGJEN

Hei bloggis!! 

Husker du at jeg skrev dette innlegget: "JEG FIKK PENIS TIL JUL"

Hvis ikke så skal jeg nå forklare det kort: Jeg fikk faktisk en penis til jul. Altså, en tissetrakt for jenter. Jeg må innrømme at jeg ikke har fått bruk for den siden jeg brukte den i det innlegget...helt til i går. 


Min kjære tissetass<3

Så, det var en helt vanlig søndag. Jeg hadde sodastreamen på høygir, og drakk hjemmebrygga farris til den store gullmedalje mens jeg og Skjegg lå som slakt på sofaen og så på Bones. Plutselig begynner blæra mi å hyle og skrike. Jeg ber den chille litt, det skjer akkurat noe ultraspennende i Bones her, men blæra blir bare pissed av det (haha tog du an?). SÅ, jeg småløper inn på do da. Jeg drar buksa ned på knea og er akkurat klar til å sette meg ned da jeg får øye på den. DET SITTER EN SVÆR EDDERKOPP I DASSKÅLA. 

spider
Licensed from: panuruangjan / yayimages.com

Ok den var kanskje ikke SÅ stor som DENNA da, men jeg setter et mood i storyen her ikke sant. 

 

Jada. Det er så typisk ikke sant, surrete teit bloggerinne som er livredd for edderkopper jada JEG VEIT, jeg er en fange av stereotypien og jeg er ikke stolt av det. Men ænivæi, jeg hyler som en drittunge da, og slutter ikke før Skjegg kommer løpende fra stua og lurer på om jeg er i ferd med å krepere eller hva i satan det er som skjer her. Stiv av frykt peker jeg på doen. Skjegg kikkert forvirret fra meg til doskåla og tilbake et par ganger, før han også får øye på monsteret, og himler oppgitt med øynene. "Den har svømt opp fra kloakken!!" Sier jeg. "ja, jøss, sikkert det", sier Skjegg monotont, og fjerner forsiktig edderkoppen fra mitt åsyn. Min oppgitte, men modige ridder i skinnende rustning ass. <3

Ok. Nå er altså edderkoppen borte, men jeg må fortsatt på do. Og til tross for at jeg sikkert visste det langt, langt inne at den edderkoppen nok faktisk ikke hadde svømt opp fra kloakken, så greide jeg ikke slå fra meg tanken om at det muligens lå en svær klase med egg rett nedi røra her, som klekkes i det sekundet jeg setter meg ned på doskåla. Jeg var bare ikke klar for hundre tusen edderkoppbebbiser kravlende opp i stumpen min på det tidspunktet. Men jeg MÅTTE på do! 

Så fikk jeg plutselig øye på den kjære trakta mi da. Ikke bare ville den hjelpe meg med å få tissa, jeg kunne også bruke strålen som et potensielt våpen dersom edderkopphæren skulle gå til angrep. Så, overlykkelig over å ha funnet en løsning tisset jeg i vei som bare ei jente med pikk kan tisse. Og det var digg! 


 

Ps: Dette innlegget er ikke sponset av tissetassingeniørene. 

Pps: Jeg er lei meg for at jeg ikke har noen bilder fra selve eventet, men noen ganger bare skjer ting så fort at man ikke rekker å tenke "dette er noe jeg må blogge om" hver gang. Men heldigvis for meg så hadde jeg jo allerede noen bilder av at jeg tissa i den trakta! Pjuh! 

Vi blogges! :D

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

 

FØR OG ETTER JEG LÆRTE Å GI FAEN

Dette er før og etter jeg lærte å gi litt faen.


 

Bildet til venstre er fra konfirmasjonen min. Jeg husker at jeg følte meg helt jævlig den dagen. Jeg synes kroppen min var et forferdelig vrak av en kropp, og jeg synes det var dritkjipt at frisøren hadde satt opp håret mitt så jeg ikke hadde noe å gjemme dobbelthaka bak. Kjolen min, som jeg egentlig synes var helt forbanna grusom, kjøpte jeg kun fordi jeg faktisk fikk igjen glidelåsen og ikke følte meg fin i noe annet fordi valkene mine syntes. Sminka mi var ekkel, jeg var ekkel, og blablabla også videre, du har hørt det før ikke sant, standard «jeg er så forbanna stygg»-piss.

Sånn var livet mitt da. Jeg var usikker på meg sjæl, jeg følte meg underlegen resten av verden på grunn av hvordan jeg så ut, og tanker om hvorvidt jeg i det hele tatt fortjente å eksistere gravde seg ganger i underbevisstheten min.

Men herregud a.

Jeg ser det over alt nå, alle ungdommene som har det sånn som jeg hadde det da, og alle som føler seg dårligere enn alle andre på bakgrunn av hvordan de ser ut. Alt presset de legger på seg sjæl og hverandre må værra helt uholdbart. Men de skulle visst hvor jævla bra man KAN føle seg, bare man snur huet litt oppned.

Ikke har jeg blitt noe særlig slankere, til tross for at jeg stadig prøver og selvsagt kunne tenkt meg å værra hakket mer spretten, ikke har jeg operert meg til større pupper eller mindre nese eller sugd ut fettet av dobbelthaka mi, alt det der er present som bare det, men det er jeg faktisk ganske fornøyd med.

Jeg har lært at det er andre, større ting i verden å bekymre seg for, og bruke energi på. Og jeg tror de aller fleste lærer det når de vokser opp. Det er bare så synd at for noen så er det for seint innen da. Vi må lære dem det nå. Alle som føler seg inadekvate på bakgrunn av hvordan de ser ut. Enten de er sexylubne sånn som jeg var og er, eller om de tynne, høye, lave, brune, bleike, rette, runde, firkanta, pæreaktig eller hva som helst. Jeg er drittlei av at bra folk skal føle seg dårlig. Vi må hjelpe folk å slutte med det.

Bildet til høyre er meg nå for en stund siden. Her hadde jeg en «photoshoot» med kjæresten min, full av tull og rør og gøy. Men selv om det bare var kødd med valker og sex i reklamer og sånt som skulle stå i fokus, så følte jeg meg egentlig ganske fin, og jeg var fornøyd med at magen min er morsom, og at den i seg selv kunne få folk til å smile. Jeg veit at det er noen som sikkert synes det «naken for bukseseler»-innlegget mitt var dumt av meg å poste og blablabla «DU KOMMER ALDRI TIL Å FÅ DEG JOBB NÅ JULIA!», men hvis det å feire kropp setter opp hindre i framtida mi, så får jeg kravle meg over dem da. For jeg veit også at det var mange som satte stor pris på at jeg postet det innlegget. Og det gjør meg veldig, veldig glad.  Jeg veit at jeg har skrevet en del om dette tidligere, men jeg føler at jeg ikke får adressert det NOK, og at jeg ikke får delt den erfaringen jeg har med at ting faktisk ikke er så stort og viktig og jævlig som man skal ha det til når det kommer til utseende. Du er bra nok som du er, og jo fortere du innser det, jo bedre.

Bare tenk på meg for eksempel; jeg fikk drømmejobben som Side2-blogger takket være valkene mine. DET er LOL! 

Så, be hæppi og lev vel og spis litt sjokolade innimellom og le litt av deg sjæl og fnis over at kroppen din ser ut som akkurat din kropp gjør. DA er det moro å leve! Og man må gjøre det man kan for at det skal være moro å leve. ❤

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

DIY: OPPSKRIFT PÅ SLIM! LAG DIN EGEN STRESSBALL

Hei og hopp!
 

I går hadde jeg besøk av ei skikkelig kul jente som lærte meg hvordan man lager slim. Å lage slim gjør man gjerne for å bruke som innhold i en stressball for eksempel, noe vi også greide å gjøre i går. Ettersom jeg synes dette var så gøy, lærerikt, nyttig og moro, så tenkte jeg at jeg ville dele oppskriften på slim med dere!! 



DU TRENGER: 

Litt såpe

Litt mel

Noe å blande i 

Noe å blande med

eventuelt konditorfarge, for at slimet skal bli fint å se på

ballonger. 

Ta litt mel i en boks, og putt oppi litt såpe. Bland god og lenge til det blir en klump som ikke er klissete når du tar på den. Det kan hende du må putte i litt mer mel eller litt mer såpe underveis, selvsagt avhengig av hvor mye av hver du starter med i utgangspunktet. Men det er ikke så farlig. 

Når klumpen er blitt fin og fast, finn frem en ballong og klipp av den øverste, harde ringen. Den er bare brydderi. Når du har gjort det, så stapper du slimet oppi ballongen. Dette er lettere hvis dere er to, en til å strekke ut ballonghalsen og en til å stappe. 



Resultatet burde se omtrent sånn ut, med litt gris på henda og sånn, hvis ikke har du ikke gjort det riktig. B-)  

Også er det lurt å klippe litt lenger opp på ballongen enn det jeg har gjort her da, så du har noe å knyte i. Jeg putta på et lag til med ballong isteden, et funka også greit, men det begynte å tyte ut litt etterhvert. 

Sånn her ble min: 





Sånn! Værsågd for tipset, stressballer er jo tross alt det beste i verden å fikle med. 

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

PÅ TIDE Å FORKLARE GRAVIDMAGEN.

Vi må snakke om en ting. 



Jadda. Du ser det på bildet, ikke sant? Jeg lover på tro og ære, det er ikke photoshop, og det er ikke en babybump-pute under kjolen min her.

Jeg og Skjegg hadde photoshoot for et par dager siden, bare sånn for å ha litt nye illustrasjonsfotos til bloggen da (nå har jeg jo brukt de hvor jeg har rosa hår i en evighet, og det begynner vel å nærme seg et år siden jeg kvitta meg med det). Under denne kjolen hadde jeg en skikkelig morbid tvangstrøye av en hold-in-innretning, og i kombinasjon med den korte jakka jeg har på meg der, er altså gravidmagen et faktum. Den korta jakka fungere nemlig sånn at den skjuler øvre valke veldig godt, altså den lille pølsa rett under puppene, men nedre valke fremhever den godt, og gjør den rund og stram og gravidaktig som bare rakkern. 

Da jeg gikk gjennom disse bildene ble jeg litt redd. Jeg tenkte faktisk tanken at "tenk om jeg ER gravid. Tenk om jeg har et foster utafor livmora eller noe sånt, så jeg har hatt mensen likevel og ikke merka noe, jeg har kanskje gått litt ofte på do i det siste ÆÆÆÆÆÆÆÆÆ" Så jeg tok en graviditetstest for sikkerhetsskyld. Den var heldigvis for meg negativ, og i det minuttet etterpå har jeg aldri vært så takknemlig for foodbebbisene mine i hele mitt liv. For det er heldigvis bare det de er. Jeg er forresten på dag 6 i "sunnere livsstil for Jull"-programmet, og det går ganske bra om jeg så skal si det sjæl. Så kanskje foodbebbisene også blir borte snart!! Det er nesten litt synd, for den er jo litt søt, den magen på bildet der da. Det må værra lov å si til og med i jantelovsnorge, spørru meg. 

Unnskyld for en sånn typisk sånn ":OOOOOO ER JULIA GRAVID"-scare forresten. Jeg veit det er litt oppbrukt og teit, men en stakkars blogger må jo faktisk blogge om det som skjer i livet da, og dette skjedde med meg og magen min. Så. Litt unnskyld, men ikke så mye. Klemz <33333

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

 

JEG SKULLE ALDRI GÅTT SÅ LANGT

Hei bloggorama! 

For et par dager siden bestemte jeg meg for å gå en tur. Som jeg har skrevet tidligere her så har jeg jo flyttet til Svene, noe som innebærer et helt nytt skauterreng å utforske. 

Så, med en klype mot i brøstet og bare et lite snev av vett i panna, la jeg i vei. Jeg gikk over Svenes berømte bro, og visste egentlig ikke helt hvilken retning jeg skulle velge. Men, plutselig får jeg øye på denne toppen: 



"den vil jeg opp på". tenkte jeg da, blottet for selvinnsikt som jeg jo er. Så derfor bestemte jeg meg for å vandre oppover den grusveien dere ser på bildet her, for å se om det kanskje fantes en sti eller traktorvei eller noe sånt som kunne lede meg til denne majestetiske toppen, Svenes Kilimanjaro om du vil, eller Flesbergs Everest.

Etter langt om lenge, og lenge om langt, så fant jeg endelig en traktorvei som pekte oppover, og i retning toppen min. Det var ganske bratt, så jeg gikk ikke så fort, for jeg er ganske kort i møkkafallet nemlig. Men jeg gikk og gikk, og stoppa et par hundre ganger for å få igjen pusten. Men da jeg hadde stopp nummer 101, så kikket jeg ned. Og der lå dette hornet! 



 

Jeg som har slikt å gjøre og slikt å føre tok selvfølgelig med meg dette hornet i tilfelle det satt ei prinsesse som skulle målbindes oppi lia her. Greit å være på den sikre siden. 

Da jeg hadde gått enda en stund til med hornet i hånda, oppdaget jeg noen spor i snøen. Selv om jeg i etterkant tenker at det mest sannsynlig bare hadde tuslet en liten rev forbi, begynte jeg å skremme opp meg selv med tanker om gauper store som tigere, sinna elgemødre samt Svenes svar på Loch Ness-monsteret, for hva veit jeg, kanskje myten om monstertrollet på Flesbergkilimanjaro-fjellet bare ikke hadde nådd meg enda. Jeg sto tross alt langt oppe i en ukjent skog, helt for meg selv og med intet annet enn en suvernir fra fjorårets hornfelling å beskytte meg med. Her er forresten en liten film av spora jeg så: 

 

 

Ænivei, jeg valgte å snu da. Ergo småjogga jeg nedover med en visshet om at Svenemonsteret var rett i hælene på meg. Det gikk ganske mye fortere ned enn opp. 

Da jeg var trygt nede på grusveien igjen, så valgte jeg å følge den videre bortover, fremfor der jeg hadde kommet fra. Dette gjorde jeg fordi jeg tenkte at denne veien kanskje var koblet til en annen vei, som igjen ville føre meg til en vei som ville bringe meg hjem. Men der tok jeg feil. For da jeg endelig skjønte at grusveien ikke kom til å ta meg med dit jeg ville, så gikk jeg litt tilbake og fant en ny traktorvei, som jeg tenkte at sikkert var en snarvei. Jeg begynte å få litt gnagsår nå, så jeg håpa at dette skulle vise seg å være den kjappeste veien hjem. 

Men det var det ikke. Plutselig sto jeg midt på et svært hogstområde, og hadde mista traktorveien min. Det var ca her jeg sendte denne snappen til de øverste på lista mi: 



 

Redd. 

Jeg gikk litt til, straka vegen rett over det svære hogstområdet. Det tok litt tid og ga meg noen skrubbsår på leggen, men jeg var glad da jeg var ferdig med det. Det jeg ikke var så glad for derimot, var at når jeg var ferdig med hogstområdet, så måtte jeg over ei slags myr. Det var heldigvis noen få grasstuster jeg kunne hoppe meg bortover på, så da hoppa jeg i vei som Skippy the bush kangaroo hele veien over myra. Men jeg plaska i vannet noen ganger da, og da tenkte jeg på alle de små insektene som sikkert koser seg og dyrker bebbisene sine inni gnagsåra mine nå. Det var digg. 

Da jeg var ferdig med myra, kom jeg til et jorde. Da ble jeg så glad at jeg nesten måtte sette meg ned, men jeg gjorde ikke det da. Jeg gikk videre, over det store jordet og bort mot andre enden av det. Jeg så en gård i det fjerne, men jeg turte ikke helt i bare valse gjennom gårdstunet som en idiot med våte legger og sko og håret fullt av bark og granbar, så jeg prøvde å finne en annen løsning. 

På den andre siden av jordet fant jeg en annen traktorvei. DEN tenkte jeg, den MÅ jo være en snarvei hjem. MEN NEIDA. Den ledet ingensteds. Den stoppet brått og plutselig, og jeg følte den ga meg fingern og lo rått av meg idèt jeg snudde med halen mellom beina og innså at slaget var tapt. Så jeg gikk tilbake da, tusla meg så casual som mulig gjennom dette gårdstunet og håpa at ingen så meg så jeg slapp å forklare hvor dum jeg er når jeg er på gåtur, og slapp heldigvis fra det med å kun måtte hilse på den forbipasserende postdama. Hun så snill ut da. 

Veien opp til gårdstunet var den samme jeg hadde gått på starten av turen min, så derfra var det heldigvis lett å finne frem. Men det viser seg jo at jeg skulle blitt medlem av Svenes seniortrimforening eller noe sånt hvis det finnes, så kunne jeg kanskje fått litt hjelp til å finne fram her og der. Det jeg egentlig aller mest skulle hatt et kurs i er kanskje såkalt "vett i panna". For det trenger jeg litt mer av. Jeg skulle jo aldri gått så langt med gnagsår (Ser du hvordan jeg rettferdiggjør den sinnsykt irriterende clickbait-overskrifta her eller? Nei? Ikke jeg heller. Prøver å henge med i bloggamet da veit du. Er ikke så flink. Unnskyld.)

Gratulerer, du har herved lest deg gjennom et over 900 ords langt innlegg om min gåtur, som egentlig ikke handlet om noe som helst. Tusen takk <3 

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

 

JA, JEG ER EI JENTE MED SKJEGGHÅR PÅ DOBBELTHAKA

Ok. La oss snakke litt om hva jeg fant på haka mi her for et par dager siden. Se: 



Det der er et hår. Et jævla langt og ekkelt forbanna skjegghår. Mission: å ydmyke Julia. Location: dobbelthaka. 

At det bor en ulm hårsekk full av materiale til å danne lange, blonde lokker i dobbelthaka mi, det er faktisk ikke min skyld. KANSKJE jeg har vært med på å skape et litt lunt, hyggelig og vennlig miljø akkurat der som hårsekkene trives godt i, men det er ikke min feil at akkurat den hårsekken har valgt å bosette seg akkurat der. Det er utenfor min kontroll på samme måte som russiske atomvåpen og hvem som skal være programleder i Beat for Beat. Dermed, siden det er utenfor min kontroll, så er det ergo ikke noe jeg gidder å være flau over (dette er et subtilt hei til alle de som skammer seg over strekkmerker, små pupper, store pupper, liten nese, stor nese, spisse ører, butte ører etc. Det er utenfor din kontroll, så bare chill). 

Men. Et problem med dette håret da, er at det virker som det ligger og vokser inne i hårsekken og former seg som en lengre og lengre metallfjør, før det omsider POPPER ut, plutselig og uforventet, og rekker nesten helt ned til bakken før man i det hele tatt kan se at det er der. Jeg veit ikke med dere, men jeg foretrekker i hvert fall å nappe skjeggtustene mine med pinsett fremfor å tråkke på dem. 


Først så blir man jo på en måte litt sånn her. Litt sånn "ÆÆNNNGGHGHH, HVA ER DET FOR NOE EGENTLIG"
 

Dette er jo et hår som jeg har nappa èn gang før (også denne hendelsen dokumenterte jeg selvfølgelig her på bloggen), og det var litt blanda følelser og tanker rundt det hele. Man går jo gjennom en slags prosess fra man oppdager et sånt hår og til man napper det og kikker på det etterpå. Ragnarok, fordervelse, overnaturlig og LOL er ord som popper opp i mitt hue i hvert fall. Men så knipser jeg det av fingern og lar det dale ned på gulvet og skjøte seg på en hybelkanin, og glemmer hele håret helt til det plutselig popper opp neste gang. 

Er det bare meg og de over 80 som har det sånn? Finnes det flere damer med skjegghår der ute? Jeg tror det. OG DET MÅ JO FOR FAEN VÆRE GREIT AT KVINNER OGSÅ HAR HÅR PÅ HAKA? VI DYRKER DET IKKE AKKURAT INTENSJONELT SJÆL? Enkelte vil faktisk si at det er helt naturlig, noen vil til og med kanskje kalle det guds verk, hva veit jeg? Jeg veit ikke så mye, men jeg veit at jeg ikke har tid til å sitte i en skammekrok i 80 år fordi kropper er rare. Det er jo kjempegøy at kropper er rare!! Altså, her ser dere jo hva den rare kroppen min har bestemt seg for, og det er å dyrke SPRETTHÅR under huden i dobbelthaka mi, og det ER jo litt humor. Det synes i hvert fall jeg! 


Dette er meg som gjør en veldig sånn "oh well"-bevegelse, eller "åh, vel" som det heter på norsk. Min innstilling til hår på haka illustrert her altså. 
 

Elsk ditt kroppshår, hilsen meg.

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

10 GRUNNER TIL Å DROPPE RUSSEFEIRINGA

Hei blogogogogogoggen! 

Jeg har aldri vært noe sånn superultrafan av russetida. Nå har jeg jo ikke vært russ sjæl, så jeg veit jo ikke hvordan det er heller da, så dette blir jo litt spekulativt liksom. Det er helt sikkert kjempegøy og sosialt og moro og alt det der, men jeg, dagens kongedronning av darkness, bitterhet, misnøye og negativitet, har listet opp noen punkter jeg mener er gode grunner til å droppe russefeiringa helt. For hele greia MÅ jo være veldig slitsom?


 

1: Du slipper å høre på den forjævlige musikken hele tida. 

Russemusikk må være den kleineste, mest destruktive, dårligste, dustete, irriterende fengende, hjerneklistrende drittmusikksjangeren jeg veit om i hele verden. Jeg blir i irritert av det, og jeg fatter og begriper ikke at det er gøy å danse til, "rulle" til, eller "hooke" til, som SKAM-gjengen ville sagt. Og tanken på at noen faktisk har russelåter på øret i proppene sine når de sitter på bussen eller går seg en tur eller gjør noe som ikke har med russefeiring å gjøre, får meg til å ville forske på hjernene deres og dunke huet mitt så hardt i veggen at min egen hjernemasse synes litt. Men som sagt så klistrer de seg jo på hjernen som brunsnegler på bestemors potetblomster i kjøkkenhagen...så jeg har gjort det sjæl også. Føkk. 


Haha, jeg spurte min nuuudelige russevenninne Anette om hun hadde noen illustrasjonsbilder jeg kunne bruke til dette innlegget, og hun rigga straks opp til photoshoot. Hu fikk med seg et par av venninnene i russegjengen sin, og resultatet må jeg si er upåklagelig. Tusen takk Anette og co!! Dere kan (og bør) forresten følge denne gjengen på Instagram HER.

2: Du slipper å bruke hele fritiden din under VGS på dugnadsarbeid 

HeRreGuD så FORBANNA  kjedelig det må være å selge dassruller. Og ikke minst vanskelig, å skulle selge dassruller i så store kvanta at man nesten må bygge seg en ny bod også, for å ha et sted å ha alle dassrullene. Eller pante flasker eller hva nå enn russen gjør nå for tida. Akkurat det at de panter flasker synes jeg er fint da, bra for miljøet og greier, men AT DE HÆLER Å GÅ RUNDT OG SAMLE OPP HELE NABOLAGETS PANT DET FATTER JEG IKKE. 

3: Du slipper kleine krangler om økonomi med vennegjengen din

Jeg tror ikke det er et veldig ukjent fenomen at folk blir uvenner over regninga for russebussen. Hvor mye har èn jobba i forhold til en annen, er det greit at noen bare betaler seg ut av dugnadsarbeidet, hvem har vippsa, hvem har ikke vippsa osv. Kjipt. 

4: Du slipper å bruke den samme buksa/dressen i en måned 

Ja. 

5: Du slipper å bruke hele ukelønna di på billig øl og dårlig sprit 

Hvis du ikke spyr av tanken på Ringnes og Kalinka & Sprite før russetida er over så har du gjort noe feil.


Husk å blåse før du kjører!
 

6: Du får bedre tid til å lese til eksamen 

Hurra, du kan kanskje gå opp en karakter eller to på eksamen takket være lesinga du gjorde mens resten av verden var ute og rulla og slappa av i grøfta og sånn, og om 10 år jobber rullerne for deg. (ahhhhhh, skulle ønske jeg virkelig tenkte sånn når jeg gikk på skolen asssss #Skippertakfanrighthere). 


Chill.
 

7: Du slipper å bytte profilbildet fra ditt vakre fjes til russegjengens logo

Et par klikk spart. Sorry, jeg begynner å gå tom for idèer og innser at jeg bare er sur fordi jeg er litt sjalu på alle som har en måned med rulling og festing og hygge med venner foran seg. 

8: Du slipper lange, fyllesjuke bussturer hjem fra landstreff

Det må være det jævligste som finnes. Spesielt hvis du kanskje har en tendens til å bli litt bilsjuk i tillegg, daaa er det lurt å beregne litt ekstra tid til spypauser på veien hjem. 



 

9: Du slipper å konstant ha en gjeng med skrikende barn rundt deg som vil ha russekort 

Og sannsynligvis er du fyllesjuk halvparten av tida i hele perioden, og da er ikke den amounten of desibel veldig velkommen, synes jeg i hvert fall. Men seff er det sikkert litt koselig også da, og hvis du er edru russ så er det jo sikkert enda koseligere! 

10: Du slipper å føle deg truffet av blogginnlegg som dette, skrevet av et menneske som aldri har vært russ selv

Det må jo være det mest plagsomme med alt, å dras over èn kam av inkompetente bloggere som meg som tror de veit hvordan du oppfører deg på fest. 

Jeg synes det er noe dritt at russefeiringa skal handle mer og mer om penger, status og grøftefylla, og mindre og mindre om norsk tradisjon og morsomme minner med gjengen sin. Men jeg har inntrykk av at for de fleste av russen jeg kjenner og veit om i hvert fall, så er det jo ikke sånn i det hele tatt, og DET er bra! Så, ha det dødsmoro med rulling og ralling og forferdelige sanger og billig øl og gode venner, det blir sikkert dritgøy!

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her 

 

 

 

 

EDDERKOPPER ER FATTIGMANNS ROOMBA

Hei bloggisssssssssssssssssssssssssssssssssssssss! 

I dag er en sånn dag: 



 

Og det er greit. Jeg ligger her på sofaen og har akkurat spist en haug med druer og kesam til frokost, og tenker på noe bestemor sa for en stund siden. Hun fortalte meg nemlig at edderkopper spiser støv. Dette var breaking news for meg, og jeg måtte kraftig revurdere hele edderkoppfobien min. For altså, hvis det faktisk er sånn at edderkopper er fattigmanns Roomba, så liker jeg tanken på en durende liten edderkopptass som kjører rundt på stuegulvet og gomler i seg hybelkaniner som om det var gormetsnegler i Frankrike. 

spider eat flies
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


Så, planene for dagen er som følger: Jeg har vondt i hodet, så jeg skal ikke gjøre så mye annet enn å google "tiltak mot hodepine" de neste åtte-ti timene. Innimellom skal jeg selvsagt ringe litt til Hamar og spille litt Sly, også skal jeg gå en liten tur som jeg har døpt "rundt gjerdet"-runden (det er ikke snakk om gjerdet rundt hagen her altså. jeg lover.) Så det blir gøy. 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

hits