mai 2015

8 VANVITTIG IRRITERENDE TING

Hat er kanskje verdens sterkeste ord etter chili. 

Jeg har en vane av å skrive opp alt jeg tenker på notater på mobilen. Gjerne bare korte stikkord helt ut av kontekst så jeg ikke skjønner en dritt når jeg kikker på dem ved en senere anledning. 20. September 2012 har jeg for eksempel skrevet "å le seg i koma". Veit ikke hvor det kommer fra, hvorfor jeg skrev det eller historien bak det, det bare er der. 4. April i år har jeg også notert; " I fish motherfucker". Dette var noe Snoop Doggydogg sa på roasten av Justin Bieber, og det falt meg altså såpass i smak at jeg knota det ned. MEN POENGET: 

På notatene mine har jeg en liste over ting jeg hater, som jeg fyller på etterhvert som disse tingene faller over meg og det nitriste livet mitt. Og jeg tror faktisk en del av det er relateable, så la oss irritere oss i en unison tankesalme av frustrasjon og lidelse!! 

Så irritert blir jeg:




Og kjør. 


NR 1: NÅR FOLK VED SIDEN AV MEG PÅ BUSSEN HAR GLEMT EGNE ØREPROPPER OG SPØR OM Å LÅNE EN PROPP AV MEG.

Kjære vedkommende, når du gjør dette har jeg mest lyst til å stikke den proppen et helt annet sted enn øret ditt. Jeg blir BÅDE sint OG skuffet, for vi er jo vanligvis venner? Hvorfor vil du meg da så vondt? Du kjenner meg, og du veit at for meg er buss- og bilturer meditasjon. Da vil jeg ikke snakke med deg, jeg vil ikke se på deg og jeg vil ikke dele propp med deg. Livet er en oppoverbakke av spiker med satan i toppen og Bieber i bånn når man har glemt ørepropper, og det er jeg klar over, og jeg unner det ikke min verste fiende. Men ikke vær en dick og gjør det til MITT problem. Ikke gjør min eneste place for fullstendig avslappning og verdensavkobling til en halvhjertet opplevelse med den forførende lyden av Mark Knopfler i det ene øret og rullende hjul, gråtende babyer, høylytt tygging og tung pusting i det andre. Kutt ut plis.

Jeg koker så av sinne at jeg blir helt rød i toppen av det der.

 

NR 2: DET ENE BRØSTHÅRET VOKSENDE MELLOM PUPPENE JEG MÅ NAPPE EN GANG I UKA.

Jepp. Det kommer igjen og igjen og igjen, fra samme hårsekk på samme sted. Det malplasserte, ensomme håret i kløfta som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg akkurat der, er kanskje det mest irriterende jeg veit om på hele kroppen min. Finnes det andre enn meg som har hår på rare steder, eller burde jeg skrive en mail til Newton eller Discovery Channel eller noe sånt? 

Lettere bekymret. 

NR 3: NÅR FOLK SIER " JAMMEN JEG ER OGSÅ FORKJØLA, MEN JEG DRO PÅ SKOLEN/JOBBEN ALIKEVEL".

Vel, da er du et standhaftig menneske som ikke lar deg stoppe av virus, basselusker og bakterier. Men nå er det jo gjerne sånn, at dette med sykdom og forkjølelse er litt individuelt. Kanskje du rett og slett skal tenke tanken at "oi shit wow, kanskje det mennesket der rett og slett føler seg litt verre enn det jeg gjør?". For når du ligger der med feber, en nese så tettpakka som absa til Jan Thomas og mandler som kjennes ut som om alle har vært en runde i rivjernet, og du i tillegg skal takle å bli beskyldt for å være en løgner og en bedrager av verste sort, da er det lett å legge seg ned og grine en skvett. 

NR 4: NÅR GLIDELÅSEN KJØRER SEG FAST

Dette skjedde faktisk akkurat nå, med genseren min. Nå må jeg ha den på meg resten av livet, og det kan bli veldig varmt og svett nå som det går mot sommer og greier. 

NR 5: NÅR SELVBEHERSKELSEN SVIKTER OG DU KLEMMER PÅ EN KVISE SOM IKKE ER KLAR HELT TIL DU FÅR ARR

Jeg veit ikke med dere, men å trøkke ut kviser er noe av det beste jeg veit. Det er en slags pervers nytelse ved det. Men en saftig morgen hvor du kikker deg i speilet og ser at YES, nå er to av tre klare for poppings, så klarer du bare ikke stoppe når du er ferdig med nr 2. Det er som å ha vært på smoothiekur i ukevis, og når det først er cheat day skal du bare ta èn bit av den deilige cheeseburgeren du har foran deg. Nei, jeg trukke det. Kvise nr 3 antastes dermed med liv og lyst, og du veit allerede at du ikke kommer noen vei, at slaget er tapt og at du vil ende med å kapitulere. Men alikevel trøkker og trøkker du helt til hele ansiktet ditt er blodig og det ser ut som The Joker har spydd på hele deg. Føkk. 

 
Trollefar og trollemor og lille Olle Bolle i en og samma person aka meg

NR 6: FOLK SOM TAR FEIL.

De skal ha for standhaftigheten og kveruleringsskillsa der de står og hevder at kornsirkler er laget av ekorn og grevlinger som lager dette hver gang de begraver en kompis. Jeg vet ikke hvordan kornsirkler oppstår, men jeg vet at denne diskusjonen ender med at jeg sier "nei, dette blir for dumt", og at du da tror du har vunnet ettersom jeg er tom for motargumenter. Kjøss meg skrukk for skrukk. 

NR 7: FOLK SOM HAR RETT.

Dette er nesten enda verre en folk som tar feil. Du hevder noe, kødden hevder noe annet, seinere på dagen sender kødden deg en link i facebookchatten som beviser at det kødden sa var riktig. Verste følelsen ever. Grusomt og horribelt, og man vil sende de sju landeplagene og litt ekstra på vedkommende kødd. 

NR 8: NÅR ANDRE I BYGDA FIKK DE NYE SØPPELDUNKENE FØR DEG OG SKRYTER HEMNINGSLØST AV DET.

Det har vært mye skuling og sjalusi over dette her. Folk har flydd i tottene på hverandre på butikken, og en stund var jeg nesten sikker på at dette  ville utløse en apokalypse av de sjeldne. De som fikk søppeldunker tidlig VS de som fikk søppeldunker sent. Det var en tøff tid med mye vondt og mange dårlige minner, men nå tror jeg endelig at alle har fått dunkene de fortjener. 

 

Ikke irritert nok enda? Kanskje du er typen som lar deg provosere av et YOLO SWAG duckfacebilde? Verdt et forsøk.

 

Er du skikkelig irritert nå? Bra. Mission completed. Vi blogges! 

SILIKON OG SÅNN

Jeg fortsetter mitt mission mot en dag å bli en ordentlig blogger, jeg. Og da hører et innlegg om meninger rundt silikon og diverse med, am i right eller har jeg rett? 

 

Mennesker forundrer meg på mange forskjellige leveler. Av natur er vi egoistiske, den sterkeste overlever etc. Sånn har det vært helt siden steinalderen, altså flere ÅR før bestemor ble født. Men hvorfor har det da blitt sånn at det aller beste vi veit, er gossip? Er ikke sladder egentlig ganske naturstridig? Fantes skadefryd før? Let me komme til poenget, darling, med et brennhett eksempel. 

Folk griner stadig over dette med silikon. Et tema så slitent og utdebattert at jeg umulig kan skrive noe som ikke allerede er skrevet. Jeg måtte posta dette innlegget i runer for å gjøre det til noe som i det hele tatt kunne kommet close til noe originalt, men alikevel skriver jeg. Jeg har ikke og skal ikke ta silikon, så dette er ikke en gang min fight, men godtroende og naiv legger jeg alikevel ut om hvor smaløyde vi som vandrer rundt på denne planetolinien egentlig er, og håper at min personlige mening skal spre seg i deres hjerner likt som da det lite flatterende bildet av ellers så vakre Beyoncè flagret rundt på internett for en tid siden. Du husker det enda, ikke sant? Det på scenen med låra? Jeg tror ikke B synes det var så veldig kult, men nå veit jo alle at hu er verdens hotteste woman anyway da. Men nok fan girling, tilbake til topic: 

Ost er kanskje ikke ost, og mann er kanskje ikke mann. Men pupp er faktisk pupp, enten de er store, små, ekte, falske, runde, firkanta, klumpete, dvaske, slafsete eller hengende. Pupp er nydelig okke som, kvinnekroppen er et work of art, og heldigvis er det sånn i Norge at jeg kan komme med slike statements selv om jeg verken er lesbisk eller medlem av Ottar. For hør her people, jeg er blodfan av ytringsfrihet. Det jeg derimot ikke er blodfan av, er når folk bruker denne guddommelige ytringsfriheten vår til å klabbe og babbe ut av seg merkelige og negativt lada blabberier over at noen velger å ta kontroll over egen happiness og tar grep av personlige grunner. De lirer av seg, og bruker av egen fritid på å knurre og vræle på facebook, VG debatt og i unge rosabloggeres kommentarfelt om hvor dumt det er å plassere inn et par små deigete klumper inn i sin egen kropp? Merk; SIN EGEN kropp?

Bildet er hentet fra Flickr og ikke egen nattbordskuff


Halloi? Er dette definisjonen på et ilandsproblem, når vi ikke har annet å ta for oss, annet å tenke på enn hva andre velger å gjøre med kroppen sin? Å krangle så busta fyker om rett og galt angående disse posene på bildet over her?? Kjære Gud og hvermann. Chillax og kjøp Netflix isteden. Begynn å se på en serie, Breaking Bad eller Supernatural for eksempel. Det er dritbra. 

Jeg er til tider skadefro, og jeg kan snakke dritt til min egen TV dersom jeg ser noe der som ikke matcher mine egne preferanser. Men å bevisst bruke energi på å trøkke folk ned i kuruka, er det en dyd av nødvendighet? For kjære deg, det er greit at du ikke vil ha silikon. Det er greit at du tror på Gud, og det er greit at synes Supernatural er en skikkelig drittserie med dårlige effekter og ræva skuespill. Det er greit at du vil bruke pengene dine på antikke krydderkrukker eller olabuksene James Dean døde i. Jeg skal ikke lashe out på deg og kalle deg et møkkamenneske av den grunn. 

Tanke: tenk om gravidmage plutselig ble en trend? At alle ville gå i mammaklær og folk plutselig tok svære silikonimplantater i magen? Lollorama, jeg er glad jeg er godt forberedt på de tidene der da jeg allerede har en ganske impressive, god og rund fashionistavom.

 

Kan vi ikke bare slå et jævla slag for kardemommeloven a? Hør på meg aka Julia, her avbildet 15 år gammel i Marokko helt drunk on power i en litt for stor herreshorts. 



Jull ut, et steg nærmere tittelen "Bloggdronning".

EGYPT SUMMA SUMMARUM

Når et bitch slap av tiltaksløshet treffer deg på ferie, er det vanskelig å snappe ut av det. Men skal jeg bli den verdenskjente nasjonalskatten av en blogger jeg ønsker å bli, så kan jeg ikke la dette fortsette i all evighet. Men vi har allerede konkludert med opptil flere ganger at jeg er et håpløst tilfelle, så kanskje jeg bare burde innfinne meg med at blogging rett og slett er for hardt for meg og vurdere en annen karriere, som møbeldesigner eller brannmann eller bananbonde. Hvis det er sånn at livet mitt er et TV-show for alle som bor i himmelen er jeg sikker på at det er mange der oppe som river seg i håret og himler med øya over hvor ubrukelig jeg er. Kurt Cobain for eksempel. Han gjør sikkert det. 

Men! Jeg skal pløye kjapt imellom resten av dagene i Egypt dere ikke har fått den kosmiske gleden av å lese om ennå. Nå begynner det jo selvsagt å bli så lenge siden at jeg ikke husker helt hva jeg gjorde på hvilken dag, men la oss kjøre highlightsa, shall we? 

Cruise på Nilen.

Herregud, dette var noe av det rareste og besteste vi gjorde der nede trur jeg. James hadde ordna med tickets til et to timers cruise litt rundt på nilen, med middag og underholdning og everything. Dette er the boat: 

Her står jeg og venter på the boat: 

Altså, jeg er sikker på at hvis det ikke hadde vært for den sjarmerende dobbelthaka mi så hadde jeg hatt ganske kraftige kinnbein. 

Så boarda vi the boat, også var det middag, også kom the entertainment. Det var noen flinke dansere som svaia rundt til verdens rareste live soundtracks, som jeg dessverre ikke fikk tatt bilde av fordi jeg hadde rota meg bort til en helt gresk innstilling på kameraet at the time. Men så var det dags for å dra opp folk fra publikum, og der jeg satt og probably så ut som en blond og sjenert, lett rødmende charterturist var jeg seff et lett offer for den slags. 

Vi ble delt opp i par på to og to, og det var om å gjøre å holde en stav mellom oss uten å bruke hendene eller at staven var nær bakken. Først skulle vi balansere den under brystet ( dette var ikke et veldig stort problem for meg ettersom den satt ganske godt rett mellom brøstene og ølvommen), deretter på panna. Det var som sagt live musikk, og det var litt typisk sånn "velkommen til det store utland, her er vi stolte av våre egne tradisjoner og vi tror ikke på Justin Bieber"-type of music. Jeg syns det var kjempekule tunes!! Jeg og hu jeg var partner med bånda på et åndelig level, vi leste hverandres tanker og vi vant hele dansen. Lollorama Lollalei! 



And we danced all night to the best song ever<3

 

Etter dette fikk jeg sette meg ned litt for å drikke en cola zero. Dette var omtrent alt jeg rakk, for på scenen hadde det nemlig dukket opp en mann med et telt av et skjørt fullt av lyspærer på. Han pekte og hoia på meg, også ein swei drei så var jeg oppe igjen da veit du. Han snurra skjørtet over huet på meg, og bandt det fast rundt magen min. Fyren snakka ikke engelsk, så jeg skjønte ikke hva han sa, men jeg skjønte hva han ville jeg skulle gjøre likevel. Snurr, Julia. Snurr som faen. På dette tidspunktet var jeg allerede så dypt inne i egyptisk underholdningskultur at jeg ikke så noen grunn til å spare på kruttet, så hva gjorde jeg? Joda, jeg snurra. Som faen. 





Etter å ha snurra en stund ble jeg så svimmel at jeg bare måtte holde ansiktet til han fyren rolig så det ikke tok helt av og fløy sin vei. Da balansenerva hadde roa seg og jeg omsider turte å slippe taket på den rutta entertainerens ansikt takket jeg pent for meg, og ba en stille bønn om at ikke så alt for mange av publikumerne hadde fått dette stuntet mitt på tape.  

 

Dagene etter dette er blurry. Det kan kanskje ha noe med det vanvittige adrenalinrushet jeg fikk den kvelden å gjøre, eller bare at hukommelsen ikke er som den en gang var, jeg har tross alt blitt hele 19 år siden sist. Jeg feira forresten bursdagen min der nede, og det gjorde jeg med tre rundstykker og en Stella-øl. 

Utover dette var det stort sett shopping og surr, bortsett fra den ene kvelden hvor vi red opp i ørkenen i solnedgang, og det var jo seff litt stas da. 

Vi hadde en rutta tur, men det var som alltid godt å komme hjem til katta mi, brunost og pollenallergi. Nå om dagen er jeg forkjøla for hundrede gang i år, så når pollen tetter det ene neseboret og basselusker tetter det andre, da er det ikke lett å være meg. Det er godt jeg er singel og sover for meg sjæl, for jeg trur kanskje jeg snorker no forferdelig. Det er nesten som om noen har raka med en bitteliten jernrive oppi ganen på meg hver gang jeg våkner. Nok om det. Blogges! 

hits