april 2017

INTERVJU MED J.JOSEFSEN, DEN NYE INKLUDERINGSMINISTEREN

 

Jeg skulle intervjue den nye inkluderingsministeren. Han skulle fungere i Listhaugs  fravær. Jeg tygde litt på navnet. Josefsen... helt  fremmed. Vel, jeg hadde avtale og ble vist inn.

Men i heite, hule, svarte svingende, hva var detta for noe?  Mannen som tok imot meg  hadde en slags serk og noe sjalaktig surra rundt seg . Håret var langt og brungyllent, og slynget seg  nedover skuldrene. Han måtte være en slags postmoderne hipster, for dette hadde jeg aldri sett før, selv ikke på de innerste, "fresheste" kaffebarene på løkka. Eller var han hippie? eller bare muslim? Eller buddhist? Også disse kule lærsandalene så tidlig på våren, var han mexikaner også?  Hvordan kunne en slik framtoning få en ministerjobb i et departement som ble eiet av frp?  «Noen ganger bare skjer det», sa han mildt. Enten hadde jeg et i overkant talende uttrykk i fjeset, eller så var han tankeleser.  Jeg samlet meg og spurte om bakgrunn, politisk og faglig. Jeg måtte innrømme at jeg var blank der.

"Vel, politisk er jeg  en av de som prøver å være samlende. Ellers  har jeg en lang, variert  og mangslungen kompetanse. Den vil kanskje bedømmes som uformell.  Jeg har erfaring med å leve i et område som var preget av etniske og religiøse konflikter  og som ble  brutalt styrt av en sterk okkupasjonsmakt. Mine foreldre måtte rømme med meg da jeg var baby, sterke krefter stod meg etter livet. Jeg fikk også føle på kroppen konsekvensene av å ytre meg mot de som satt med makta.  Jeg har blitt referert til i utallige konflikter over  lang tid. Inkvisisjonen, heksebrenning, korstog, Europas blodige 30-årskrig mm.  For øvrig tror jeg at jeg er verdens mest  siterte mann." Jeg sjekka dør og rømningsvei med blikket,  for dette var ikke hverdagskost. "Hva er dine planer for norsk asylpolitikk og integrering?" spurte jeg. 

Rugged feet in primitive sandals on mountain
Licensed from: Czuber / yayimages.com

 

"Min forgjenger argumenterte med at mange flere kunne  hjelpes i sitt nærområde. Der ville bevilgningene komme mange flere til gode. Jeg er på mange måter enig. Men det er ingen camp Erna, camp Sylvi eller camp c.i. hagen klar. Det vil fortsette å komme mennesker  som søker trygghet . Derfor må tryggheten  flyttes  nær  menneskene som søker og trenger den.  Det må bygges samfunn, ikke leirer." Jeg spør: "hvordan skal det gå til? Det kreves store områder, vann og avløp,  jord, enorme investeringer, planlegging og innsats. Og vi veit  at flyktninger er en sammensatt størrelse, noen grupper vil gjerne vrenge tarmtottene inn/ut på hverandre. og det må vel flere fremmedlegioner til for å forsvare grensene". "Ja, men tiden er moden", svarte Josefsen mildt. "Verden står overfor matmangel , alt dyrkbart  må tas i bruk. Dyr og planter må stelles  av kjærlige hender og med bedre tid. Mennesker som må forlate sine hjem får meningsfylte oppgaver og kan sørge for sin egen mat. Krefter, initiativ, toleranse og kjærlighet frigjøres. Det må bygges hjem, skoler, sykehus, biblioteker og kulturhus. Kombinerte moskeer, kirker og templer. Norsk industri får oppgaver, de kan ta inn lærlinger av alle nasjonaliteter." Jeg tenkte; jammen, trur han på julenissen? "Og hvem skal betale alt dette?", spurte jeg.

"Tror det er på tide å engasjere fan-klubbene mine" svarte han. "Fan-klubber... har du fan-klubber?" Jeg begynte å bli litt småirritert over disse småkryptiske utsagnene.  "Ja, jeg er den som har flest i verden", Svarte Josefsen uten å blunke. "Hva heter de klubbene?" Han gliste litt. "De heter menigheter. For meg må  medlemmene  gjerne gå i lange kapper eller henge på seg kors, men nå er på tide at de går fra prat til praksis.  Det haster .  Men jeg prater, er du sulten, det er for lengst lunsj-tid. Vil du ha en brødskive?" Ehh, ja takk».  Han knipset nesten umerkelig i fingrene, plutselig lå det 3 deilige, nygrillede bekkeøretter og 5 brød på  skrivebordet. "Vi tar det med spelt, det er godt", sa han. Et plastglass til hver, plutselig funklet det rødt i glasset. "Nei, vi må vel ha hvitvin, en halvtørr til fisken." Og sånn ble det.  Plutselig var det han som spurte ut meg, hva jeg trodde og tenkte, hva jeg likte av bøker og musikk. Ja, han likte Johnny Cash han også,  særlig Highwayman. "Har faktisk hengt litt sammen med en highwayman", sa han. "Men det er lenge siden". og med det var intervjuet slutt, jeg ønsket han lykke til, og sa ha det.

Det ringte da jeg tok i dørklinka. Vekkinga på mobilen kima, jeg lå i senga og borte var både Josefsen,  fisk, brød og vin. "Ok, Julia, ikke mer bibelhistorie på sengekanten for DEG", sa jeg til meg sjæl, før jeg gikk ned på kjøkkenet og varmet meg noen rester av gårsdagens bekkeørret til å ha på frokostskiva.

 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

Å GRINE I PARKEN OG SÅNN

I går var en forbanna drittdag. 

Jeg måtte på apoteket i går for å få meg noe allergitabletter. Jeg har pollenallergi, og de siste dagene har det føltes som om Eldar Vågan har vært en tur i trynet mitt og lagt inn Glava mellom huden og skallen min. Det har vært like tett som sikkert føltes å stå på gulvet på Karpe Diem-konsert i går. 

Da jeg kom meg til apoteket trakk jeg en kølapp, som man jo må gjøre for å få ut en resept. Også begynte de jævla tårene å presse på da. 

Jeg begynte nemlig å tenke på en gang på Rikshospitalet, hvor Maren skulle hente ut noen av medisinene hennes på apoteket der. Det var mange i kø på apoteket den dagen, blant annet ei eldre dame som tydelig var frustrert og utålmodig over å måtte vente så lenge. Mens jeg litt smålei og egoistisk tenkte "slapp av, du må vente på tur som alle oss andre", så gikk Maren rett bort til henne og ga henne kølappen sin, som var noen få nr før den eldre damas kølapp. Og det var så innmari typisk Maren. Til tross for at hun selv garantert var sliten og lei etter en lang dag på sykehuset og skulle innom for å hente smertestillende hun fikk for kreften sin, så ofra hun lett en plass lenger frem i køen for å glede et menneske litt lenger bak. Som mange av dere veit så døde Maren for litt over en måned siden.

Så jeg sto og tenkte på det da, og fikk såvidt henta allergimedisinen og kommet meg ut på gata igjen før tårene kom da. Så jævlig teit å gå rundt i byen å ikke greie å skjerpe seg litt, men det er nå bare faen meg sånn livet er noen ganger da. 


Men man føler seg jo litt som en blekksprut på land når man gjør det da. I mangel på bedre illustrasjonsfotografier, så får en værra litt raus med metaforene. 

Jeg satte meg på en benk i parken for å vente på en som skulle hente meg. Og i den parken, så tok det ikke så lang tid før jeg la merke til at jeg ikke var aleine om å sitte der og føle meg dritt. På en benk litt lenger borte satt det nemlig en voksen mann. En full, fortvila og lei seg voksen mann. Jeg kikka bort på han, og jeg fikk litt vondt i magen. Fordi han minna meg så jævlig om pappa. Pappa rakk sikkert å sitte ganske mye akkurat sånn. Pappa var periodealkoholiker, og døde for snart et år siden. Så jepp, jeg skrudde på krana igjen, og satt der og så sikkert bare helt forjævlig ræva ut der jeg desperat prøvde å skjule at jeg grein, mens jeg grein. 

Jeg hadde lyst til å gå bort til mannen som satt der så fortvila, men jeg turte ikke. Det gjorde meg også trist, det faktum at jeg ikke turte å tilby å hjelpe. At jeg ikke turte å spørre om jeg skulle ringe noen for han, om han trengte penger til bussen eller hva som helst, for det burde jeg jo. 

Men så kom det bort en mann til meg isteden. Han bare kom rett bort til meg og spurte meg hvorfor jeg gråt. Og plutselig satt jeg å prata om livsproblemene mine med en fremmed kar, og det var egentlig ganske ålreit. I Norge er det vel kanskje ikke så forbanna ofte at sånne ting skjer, men det skjedde i går, og det gjorde en ganske ræva dag litt bedre for meg. 

Så; til deg som turte det jeg ikke turte, og kom bort til meg kun for å værra god; tusen takk! 

 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

JEG SKAMMER MEG...

God kveld i stuggggggu! 

Jeg tenkte bare å titte innom her for å innrømme tre ting. Tre ting jeg skammer meg over. Følg med.

NR 1: Jeg er på dag 2 i operasjon "Julls sunnere livsstil", men jeg ble akkurat med Skjegg til Military Burger. Hvis du ikke veit hva det er så kan du tenke deg at det er all slags vanlig gatekjøkkenmat, bare med et tjukt lag digg, fettrik ostesaus på toppen av det. Men fy faen det var så sjukt verdt det at jeg skammer meg faen ikke en gang. Så, i prinsippet så ser da dette ut til å bli ei liste over to ting jeg skammer meg over, og èn ting jeg bare ville skryte litt av egentlig. 

NR 2: Jeg har plaga ei kvise som lurte under huden på haka mi en stund nå, men den har ikke vært klar. Så i går orka jeg bare ikke å vente lenger og begynte å trøkke som faen. Det var selvsagt ekstremt idiotisk å gjøre, for jeg var jo vel vitende om at dette ikke kom til å resultere i noe annet enn forferdelse og et fryktelig forbanna morbid arrete sår i trynet, men jeg er skada og jeg greide ikke la være å pille. DET skammer jeg meg for. 



NR 3: Jeg har vært usikker på hva en karaffel er helt frem til i dag. Skjegg sa han trengte ei mugge, "eller en sånn karaffel som detta da", sa han og pekte på en ting jeg nå har lært meg at het karaffel. Jeg sa ingenting om at jeg ikke visste det da, jeg bare "ja det var skikkelig fin" også kjøpte han den og nå skal jeg helle Soda Stream-farrisen min oppi den for å få prøvekjørt den skikkelig. Se om den takler all den kullsyra. 

Ænivæi. Det skammer jeg meg litt over. Jeg husker ei tid jeg ikke helt greide å skille mellom gaffel og vaffel også faktisk, men det greide jeg i hvert fall å lære meg forskjellen på før jeg ble myndig da. Men jeg får bare unnskylde det med karaffelen med at jeg er ei jente som foretrekker svære mugger HAHA HUMOR

 

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

I'M HOME IN MY HOME AND THIS IS MY HOME

gammelt innlegg repostet

Massivt raseri.

Har du noen gang tørka av bakbeina på ei dørmatte det står "HOME" på? Kanskje du har gjort det samtidig som du uten å legge merke til det en gang går forbi to gigablomsterpotter som det også står "HOME" på. Kanskje du har kommet inn i gangen og det første det allerede synlig oppgitte trynet ditt møter er et skilt på veggen hvor det står WELCOME TO MY HOME, THIS IS MY HOME AND I LOVE MY HOME AND MY HOUSE AND MY FAMILY". Eller noe sånt. I stua har de ikke giddi å spikre opp et skilt en gang, her har de bare skrevet rett på veggen, noe slikt som "De vakreste ting i livet kan man ikke se eller ta på, de skal føles i ditt hjerte", eller det klassiske ordtaket "CARPE DIEM". Har du spydd enda? 


Egenproduserte illustrasjonsfotografier laget med den såkalte "tubaen jeg har"

La oss si at du skal sove over i dette nirvanaet for cheesy quote-entusiaster. Du blir kaffetørst, men blir hakket mindre koffeinavhengig da blikket ditt løftes til rett over kaffetrakteren hvor nok et skilt forteller deg at "Good coffee is a pleasure, good friends are a treasure". Jøss, sirru det, ja. Ok. Greit, det.


 

Leggetid nærmer seg, og du gjør deg klar til å bysselalle. I den vakreste løkkeskrift nynner baderomsveggen: "puss, puss, så får du et suss". Irritert pusser du tannkjøttet blodig. Og når du omsider tror at du endelig er ferdig med de konstante påminnelsene om at du er HOME og at du må love your family og at positivity is just as important as coffee in the morning, så ser du, spredt utover hele jævla veggen over senga, i store, svarte, avrundede bokstaver som ser ut til å aldri ende grunnet liksomfjærpenn-effekten med laaaaange krussedullstreker på begynnelsen og slutten av hvert ord, de brutale, krevende, brølende ordene; "Always kiss me goodnight". ALWAYS KISS ME GOODNIGHT. Alltid. Kyss meg. Godnatt. 


 

Se for dere et par som bor i et slikt hus. Se for dere dialogen i et slikt hjem. Se for dere et ungt par som går til sengs driiiiiit forbanna på hverandre, kanskje har dama kjørt over katta eller kanskje gubben har droppa den tradisjonelle tacofredagen IGJEN til fordel for fotballkamp. Ingen av dem tåler for øyeblikket det heselige trynet på hverandre, men allikevel kysser de hverandre godnatt. Fordi veggen sier det. Gjør de det ikke kan de like gjerne bare skrike ut av forholdet er over og slutt og finito royale. Til slutt mister kyssing hver eneste lille partikkel magi kyssing har i seg, og det blir til slutt en plikt forbundet med den typen irritasjon du føler når du har satt deg godt til rette i sofaen med mat på fanget, katta ved siden av deg og teppe over skroget, men plutselig finner ut at fjernkontrollen ligger helt borte på TV-benken. Kyssing blir en plikt ved leggetid på lik linje med pussing, en obligasjon. 



 

Hører dere hva jeg sier? Skriften på veggen blir til stemmer i hodet og ødelegger forhold wordwide. Hadde statistisk sentralbyrå sjekket opp dette hadde de funnet ut at usunne forhold til veggskrift er grunn nr. 1 i verden til at mennesker skiller lag. Søkt konspirasjon, sier du? Sinnsyke påstander? Fy søder, ditt naive, vesle imbesil av et menneske. VÅKN OPP! 



Neida. Interiør er en smakssak. min smak: jeg HAAAaAaAaaaaAAAAAAAAAAAAATER quotes, leveregler, ord og dikt på veggen. Fyttiii for en meningsløs provokasjon. Jeg grøsser innvendig og utapå og på utsia av utapå. La meg avslutte med enda noen flere bilder jeg mener illustrerer hvor dumt jeg synes det er. 







 

Forresten: Husk at hvis du leser dette og føler deg truffet, så er det ikke deg jeg misliker. Det er veggene dine. Du er sikkert verdens flotteste menneske, og det blir litt som om du skulle vært avhengig av å spise småstein; jeg liker ikke å spise småstein, det gnisser ubehagelig mot tennene mine og det gjør fordøyelsen min helt rar, men jeg elsker deg som medborger, venn, bror og søster helt uavhengig av om DU liker å spise småstein. Bare sier det, altså. LOVE ALL MY FRIENDS AND MY FAMILY, HUGS AND KISSES <3

 

Lik Juliafrika på Facebook her!

GRATULERER MED DAGEN MAREN.

Kjære søstera mi! Det først sådde Fribergfrøet, den alltid solbrune solstråla, det vesle nurket mitt til tross for at du var fire år eldre, den stødige klippa det alltid var så forbanna godt og trygt å gjemme seg bak. I dag hadde du blitt 25 år! Og fy faen, for noen planer vi hadde for den dagen her. Vi skulle jo ikke bare feire bursdagen vår sammen, vi skulle feire at du var ferdig behandla for kreft og at du skulle bli frisk. Og det skulle vi feire som faen. Vi skulle svømt i champagne på ei hvit strand på Maldivene i dag med rare kaker og digge kelnere rundt oss. Eller bare ikke reist lenger enn ned til bestemor en tur, hvor hun hadde stått klar med hjemmelaga karbonader med blått smør og laktosefri fromasjkake. Hatt familien rundt oss og surra og røra og hatt det koselig. 


 

Det at jeg isteden må sitte her i sofaen på bursdagen din og grine med den bamsen du kom med til sjukehuset (den gangen jeg hadde gjort noe så ubetydelig som å ta mandlene) i armkroken, og uglekjedet jeg fikk av deg en gang hengende rundt halsen mens jeg skriver dette innlegget, det var jo ikke planen. 

Jeg hadde en fin feiring på min egen bursdag for to dager siden. Men siden vi hadde bursdag så nære så har vi jo alltid hatt samme "voksenselskap". Det stod alltid to navn på kaka istedet for ett. Siden i fjor så har det skjedd ganske store forandringer rundt bordet. Du satt ikke der lenger, og pappa satt ikke der lenger. Men Badr, "broren våres" satt der, kjæresten min satt der, og foreldrene hans satt der. Sammen med meg og mamma, bestemor og bestefar. Og det var veldig koselig, og jeg hadde en fin bursdag. Men jeg skulle ønske det var et større problem å finne nok stoler. Vi var kanskje flere rundt bursdagsbordet i år enn i fjor, men det gjorde ikke at du og pappa ble mindre savna. Tvert imot. For du skulle jo sprudla deg enda lenger inn i hjertene til dem du ikke rakk å bli ordentlig kjent med, og løfta gladstemninga ørten hakk sånn som du alltid pleide å gjørra. 

I dag hadde du blitt 25 år. Nå veit jeg ikke åssen det med tid og rom funker der du eventuelt er nå, om du egentlig er mye eldre, mye yngre, stabilt like gammel eller har en uendelig livssyklus, eller om sånt bare ikke eksisterer i det hele tatt, men her hos oss er du fortsatt et liv verdt å feire, til tross for at du ikke er her mer. Det blir bare så jævlig å skulle gjøre det på kirkegården ved graven din, og ikke sammen med deg nede hos bestemor, med karbonader med blått smør og laktosefri fromasjkake. 

Gratulerer med dagen Maren. Du er megafin og jeg savner deg noe helt jævlig. Jeg håper du har det bra. 

<3 

 

 

 

 

DETTE SØKER BLOGGERE MEST ETTER PÅ GOOGLE

Hei bloggis!

Har du noen gang lurt på hva vi bloggere googler mest? Eller tror du vi bare bruker internett til å lire av oss svada og å shoppe på Nelly? Åh neida du. Vi er flinke til å tilegne oss kunnskap som er viktig for yrket vårt! Nå skal jeg avsløre litt av det i hvert fall jeg har googla mye etter at jeg begynte å blogge, og en del av det tror jeg mange andre bloggere også lurer mye på.

1: "Hvordan få kjæresten interessert i fotografi"

Et evig stress med outfits og infits og misfits både utendørs, innendørs og overalt ellers, det krever tålmodighet. Om bloggeres bedre halvdel i hvert fall blir litt interessert i foto så blir det kanskje LITT lettere å spørre, i hvert fall. Jeg har googla det sjæl, men jeg har ikke fått så mye ut av det. Skjegg sukker fortsatt tungt men samtykkende idèt jeg overrekker kameraet. 

2: "Hvordan finne sin mest fotogene vinkel"

Dette har jeg prøvd å finne ut av sjæl, kun for å oppdage at jeg ikke har noen fotogen vinkel. Jeg ser kanskje litt mindre ut som et misfarga hespetre i ca 147 grader nord tror jeg. Mhm. Jepp. 



 

3: "Hvordan skriver man alikevel/likevel/allikevel/like vell)"

Herregud jeg googla detta mange ganger før det satt ass. Det riktige er forresten både allikevel og likevel. tror jeg. Jeg gjengir kun det google har fortalt, jeg har ingen master på feltet. 

4: "Tips til hva jeg kan blogge om" 

Skrivesperra sitter i deg som en sulten blodigle som bare suger alle livskraften ut av deg og gjør at du er i ferd med å gi opp hele bloggen. Men så redder lister lydende feks "100 things to blog about" deg med for eksempel nr 47: "write about something you want to write about". Supert! Det der satte VIRKELIG den kreative prosessen i gang! Takk internett! 



 

5: "Hvordan subtilt overtale venner og familie til å dele blogginnleggene mine på Facebook så jeg kan gå viral" 

Man vil jo ikke være en sånn plagsom sutrekjerring som sender melding på messenger til alle på vennelista og bare "pliiiiiiiiiiis lik og del det nye innlegget mitt da værsåværsåværsåværsåsnill<333333333333333333333333333333333333333333333333333333333333", så da må man jo selvsagt sjekke om det finnes noen slags psykologiske tricky triks for å lure hjernen til vennene dine til å TRO at de vil dele innlegget ditt, selv om de EGENTLIG ikke hadde tenkt til å gjøre det i utgangspunktet. Om du googler dette er jeg dog redd for at du får opp noe lignende "skriv gode innlegg du tror kan appellere til din målgruppe, så vil de like og dele". Og, la oss bare innse det; det er kanskje best å la det værra med det. For du ER plagsom om du maser om sånt. 

Heldigvis slipper jeg å mase så mye om det da, for mamma deler nesten alt jeg poster <3 glad i deg mamma! Husk å dele detta også når du er ferdig med å lese da!

6: "Rundt speil med lys rundt" 

Jeg TROR ca alle bloggere i verden har et sånt. Og jeg vil ha det jeg også. Nok om det. 

 

7: "Hvordan bruke litt mindre tid på å ta bilder av mat"

Det går mye tid til den slags når man skal få et knekkebrød med leverpostei til å se ut som en jævla michelindelikatesse. Jeg veit ikke om bloggere FAKTISK googler dette, men de burde kanskje gjøre det så de får litt mer fritid. Jeg husker for eksempel de ni timene jeg bruke for å få tatt dette bildet her:



Kanskje ikke ni timer da. Men FOR lang tid. 

 

Som jeg sier; blogging er et avansert yrke. Vi har våre utfordringer vi også! 

Vi blogges.

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

JEG HAR BURSDAG: OVERRASKELSESTUR TIL FRANKRIKE?!

Hei bloggis! 

I dag har jeg bursdag!! Derfor startet selvfølgelig dagen med denne deilige frokosten på senga som Skjegg hadde laget til meg: 

Hotel breakfast tray
Licensed from: WDnet Studio / yayimages.com

Hotel breakfast tray
Licensed from: WDnet Studio / yayimages.com


Jada, han hadde bakt de derre hønna og pressa appelsinjuice til meg på morgenen. Typisk Skjegg å stå opp klokka 05:00 bare for å gjøre meg glad<333

 

Etter å ha nytt en deilig frokost, ga Skjegg meg bind for øynene, og ledet meg ned og ut i innkjørselen. Da jeg fikk lov til å åpne øynene sto DENNE BILEN DER: 

Red supercar
Licensed from: tito / yayimages.com

Akkurat her på bildet står den på et bilshow da, men plutselig sto altså samme bil i innkjørselen. Da ble jeg glad. 

 

Etterpå har Skjegg planlagt en supergøy dag for meg! Han har fyra opp privatjeten sin og skal først ta med meg på vinsmaking i Frankrike:

Couple tasting wine in vineyard
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Ja, det der er meg og Skjegg. Som sagt så har jeg bursdag, ergo har jeg blitt litt eldre. 

Da vi har blitt gode, brisne og på druen i France, reiser vi videre for et slag Polo:

Full length of polo player swinging at ball
Licensed from: moodboard / yayimages.com


JA, det der er også meg. 

Polo var megagøy, men etter det måtte vi bare ha en rest og et glass champagne på en yacht langs den Franske rivieraen:

smiling friends with glasses of champagne on yacht
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Her sitter jeg og gjengen da, Skjegg har fått flydd ned et par av de nærmeste vennene mine også. <3 

 

Etter dette blir det en bedre middag:

Elegant Restaurant Table
Licensed from: welcomia / yayimages.com



....og dansing hele natta på en eksklusiv klubb! 

Silhouette of DJ wearing headphones and performing at a night club
Licensed from: XiXinXing / yayimages.com


.......

...

Neida. Jeg ligger fortsatt omtrent sånn her i senga:



 

Jeg fikk disse fine skia av Skjegg i bursdagsgave:



Jeg skal snart stå opp og spise potetgull til frokost, og familien kommer på kaker og kaffe etterpå. 

 Og takk og pris for det. <3

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

DRIT I MEG

Hei og hoppsann bloggormaramarama! 

I går var jeg og Skjegg på "søndagstur" oppover langs lågen. På en torsdag. I ferien. Fordi vi offisielt oppfører oss som pensjonister nå. Og her sitter jeg, kvart på ni på langfredag og har allerede spist frokost og lufta bikkja, for sånn er pensjonistlivet. Og det elsker jeg<3333

Ænivæi, på vei oppover stoppa vi på ei bru og tok bilde av solnedgangen: 



Vakkert. 

Også skulle vi liksom ha photoshoot oppi høgga et sted her da, kanskje få tatt noen koselige bilder av meg og bikkja sammen som jeg kunne ha til en gang jeg trengte det på bloggen for eksempel. Sånt er jo koselig, tenkte jeg da. Men selvfølgelig gikk kameraet mitt tom for strøm akkurat da vi hadde starta, og det første og eneste bildet vi fikk tatt av meg på turen var dette: 



Det er ikke først og fremst det at jeg ser ut som den hviteste versjonen av MacGyver du noen sinne har sett her som gjør dette bildet til noe å kikke på, for det er ganske selvfølgelig at her er den bæsjende Kompis the star of the show. Og det er greit det altså, men jeg begynner å lure litt på om det rett og slett er umulig for meg å poste ET bilde her på bloggen som bare er helt vanlig. Men uansett hvor mye jeg maner om min egne struggles, så DRITER i hvert fall Kompis i det. Greit det. Jepp. 

Jada, så neida! I dag skal jeg og Skjegg GÅ en tur, også la jeg merke til at det er jo DEN flotte raiden av godserier på fjernsynet i kveld. Først påskenøtter, så Norge Rundt, også Beat for Beat etter det. Herregud som vi skal kose oss sier jeg bare. Kanskje jeg kan bake noen krumkaker og sjekke tekst-tv før jeg legger meg klokka 21:00. 

Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

ER DU ET NETTROLL? TA TESTEN!

Hei bloggis! 

Har du noen gang lurt på om det bor et lite troll langt inni deg et sted, men du er litt usikker? Eller tror du kanskje at du oppfører deg plettfritt på internett? Kanskje du har lyst til å sjekke om du er et av de beste nettrolla ever? Frykt ikke, nå kan du finne det ut! :D ;D :D :D 

Jeg har laget en liten test som skal hjelpe deg litt på veien. Lykke til! Husk å telle poengene dine, så skal jeg fortelle deg åssen det gikk til slutt. 

 

1. Hvilket utsagn føler du at du bruker mest når du skal beskrive deg selv på internett? 

a: Jeg er en av de få som er OPPEGÅENDE!!   10 poeng

b: Jeg er åpen for en god og saklig debatt, det kan jeg lære av! 0 poeng

c: Jeg bruker ikke internett så mye, og når jeg først gjør det er det for å poste søte bilder av de sju kattene mine. Det synes jeg er koselig! 0 poeng

 

2. Har du noen gang sammenlignet dine meningsmotstandere (være seg Listhaug, Stoltenberg, Støre, privatpersoner osv) med Hitler i et kommentarfelt? 

a: Ja, jeg synes Sylvi Listhaug blir likere og likere Hitler for hver dag som går, og det er det min plikt å si i fra om i alle kommentarfelt slik at jeg kan bidra til å løfte debatten med litt sprell og fanteri. Jeg er ikke så opptatt av saklighet, for det er det jo ingen andre som er heller. 10 poeng

b: Ja, hele jævla venstresiden er en gjeng med nynazister som ønsker seg selv rett inn i jihad-konsentrasjonsleire, og jeg prøver så godt jeg kan å få dem til å forstå at ALLE muslimer er terrorister. Det er en tilnærmet umulig oppgave. 10 poeng

c: Nei, jeg synes ikke noe om å trekke så groteske paralleller, enten det er den ene eller andre veien. Sånt hører ikke hjemme i et kommentarfelt, eller noe annet sted. 0 poeng

Big
troll
Licensed from: Dazdraperma / yayimages.com

 

3. Ser du på det som din oppgave å fortelle andre hvordan deres kropper skal se ut?

a: Nei, jeg er ikke så opptatt av hvordan andre mennesker ser ut, og jeg har ikke noe med det heller. 0 poeng

b: Ja, denne oppgaven kom til meg med brevdue i en pergamentrull full av hieroglyfer som jeg tolket dithen at det er min gudeplikt å fortelle alle jeg mener at ikke ser ut i måneskinn nettopp dèt; at de ikke ser ut i måneskinn. Silikon skal straffes, sixpack skal slåes hardt ned på, valker skal bli forbudt og alle skal påtvinges å se NORMALE ut. Synes jeg. 10 poeng 

c: Jeg synes det er greit at folk med noen ekstra kilo legger ut bilder, men slanke folk og store pupper og smale midjer vil jeg ha meg frabedt. Da setter jeg foten ned og skriker OPPMERKSOMHETSHORE! 10 poeng

d: Jeg synes det er greit at veltrente folk og folk med FINE, veldreide kropper legger ut bilder, for det inspirerer meg og jeg synes det er vakkert. Men sånne tjukkasbilder brenner i øya på meg, så om et valkete menneske legger ut noe av seg sjæl på strandferie blir jeg kvalm, og spyr gallen min utover tastaturet. 10 poeng

 

4. Føler du selv at du generaliserer mye? 

a: Nei, jeg er opptatt av å se hvert individuelle menneske. 0 poeng

b: Nei, det er det bare alle andre som gjør. 10 poeng

 

5. Hvor mye kritikk synes du kjendiser bør tåle? 

a: De fleste kjendiser er morbide vesener som burde vært utryddet grunnet all dumskapen de bringer til verden. Jeg forteller dem det ved alle muligheter jeg har, så fort de stikker sine vanskapte hoder ut i media. 10 poeng

b: Kjendiser velger selv å være offentlige personer, så da må de tåle at alle sier sin mening om dem. At min mening er at et menneske er fullstendig blåst, det er min rett å mene, og min rett å fortelle i kommentarfelt. 10 poeng

c: Kjendiser er vanlige mennesker de også, som har en jobb hvor de sannsynligvis når ut til mange mennesker. Selvsagt vil folk alltid være kritiske, men kjendiser fortjener ikke mer reint hat rettet mot seg enn andre mennesker. Èn ting er konstruktiv kritikk, at noen ikke synes du gjør jobben din godt eller at et produkt, en TV-serie, et blogginnlegg, en film eller en podcast ikke faller i smak hos alle, men en annen ting er personangrep og hets. 0 poeng

 

Så, hvordan synes du dette gikk? Skal vi kikke sammen? 

HVIS DU FIKK: 

0 poeng: Gratulerer, du greier sannsynligvis å oppføre deg ganske bra på internett! Ingen trolltakter her! 

10-20 poeng: Du har litt å jobbe med, og kan kanskje tenke deg om et par ganger før du velger å poste en kommentar. Men ikke gi opp! 

30-50 poeng: Pass opp for Otto Jespersen, for han er sannsynligvis på jakt etter deg akkurat nå! Du er et ekte troll type nett, sola gjør deg til stein og du er herved unnskyldt din anonyme drittkommentar du kommer til å legge igjen her fordi du ikke veit bedre, du er bare sånn. Hurra og lykke til med livet! 

 

Vær ålreite da. Også på nett. 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

#BONDEROMANTIKK

For et par dager siden leste jeg en tekst som jeg synes var så fin at jeg synes hele verden burde lese den. Så, i et skritt mot verdensherredømme og med forfatter Marte Aamodts tillatelse, poster jeg denne teksten her på bloggen. Bonderomantikken er ikke død!!! Og jeg heier på Marte og kjærleiken <3 <3 Okokokok. Hør nå. Eller les nå. Les.

#Bonderomantikk

Våren er ei fin tid. Også i Jondalen, plassen Gud glømte. Dalen det er snakk om ligger ti minutter fra Kongsberg. Veien gjennom dalen er kronglete og svingete, og har i disse tider begynt å bli utslitt på grunn av all gjennomkjøringa. For det er det folk gjør; kjører igjennom. Gjennom alle svingene og over alle slettene. Det er nemlig ingen store severdigheter i Jondalen, bare bygdeliv og atter bygdeliv. Og kanskje er det akkurat det vi liker, vi som bor her. Det er stille og fredelig, og på tross av gjennomfart av hytteturister og de som har skaffa seg dagskort til heisen opp på Gaustatoppen, så får vi stort sett lov til å være i fred.


(Forfatter Marte, ei kjempefin jente jeg traff for første gang på Countryfestivalen i fjor, og som sjenerøst slapp en brisen og plagsom meg inn i campingvogna si da vi trengte hyggelig selskap å vorse med)

Vi holder oss samla, vi Jondølingene. Gjennom hele dalen er det generasjonsboliger i fleng, og mangfoldige gårder med både to og tre hus der flere generasjoner har samla seg på ett og samme gårdstun. Midt på sletta, på en av disse gårdene, bor jeg. Og som mange andre Jondølinger helt sikkert har sagt før meg; både jeg, faren min og bestemora mi er født og oppvokst på samme gården. Kanskje er det litt sært å leve som vi Jondølingene gjør, og på toppen av det hele være så glade i det at vi aldri kunne tenke oss noe annet. Men det å leve i disse bonderomantiske omstendighetene har jammen meg sin sjarm, og det skal jeg fortelle mer om.

Se for deg at du leser en tekst. Forfatteren har beskrevet et bilde for deg. Det er ikke lange setningen, men på grunn av hva du har inne i deg sjøl, i ditt eget hode, skaper du et bilde som er så virkelighetsnært at du nesten ikke trur det sjøl. I teksten «Burning love» av Lars Mytting står det: «Året etter at han vakte interessen min for ved, kom en ny vår, slik våren alltid gjør. Den samme traktoren kom durende ned veien, i den samme måneden som forrige år». Med ett dukker det opp både bjørkeallé og en gammal grusvei som leder opp til et velkjent gårdstun med røde hus. Grusveien har gras i midten, og små løvetann vokser spredt i tuer. Det er jorder på hver side, og lamungene som nettopp har sluppet ut fra fjøset er overlykkelige over å endelig ha fått større plass å boltre seg på. På grusveien kommer det kjørende en hvit og rød, gammal David Brown. Oppå den sitter en arbeidsfør kar i signalgul kjeledress med en knusende ro over seg. Han har sixpencelue på huet, tobakkspipe i den venstre munnviken og teller sauer mens han sitter på skinnfellen i traktorsetet. Det er bestefaren min.

Så lenge jeg kan huske har bestefar vært lidenskapelig opptatt av ved. Og da spesielt stablinga av den. Jeg husker godt å ha tilbrakt utallige timer med bestefar i vedskjulet. Han ville så gjerne lære meg kunsten å stable ved. Her måtte jeg prøve ut forskjellige vinkler å legge vedkubben i for at det skulle bli minst mulig gleppe mellom hver kubbe. Når trillebåra var tom, bar det ut igjen til vedkløyveren. Gjennom hele året var bestefar å se i vedskjulet, ofte med meg på slep. Og akkurat som hovedpersonen Ottar i «Hel ved» av Lars Mytting, fylte bestefaren min opp vedskjulet med ved så kona skulle holde varmen selv om han ikke kunne fyre for henne lenger. Man kan trygt si at dette var en underdrivelse av hva bestefar gjorde. Han fylte likeså greit opp tre vedskjul han, i løpet av sine siste leveår. Ti år etter brenner fortsatt barnebarna hans ved fra det samme vedskjulet.


 

Bestemor og bestefar feira gullbryllupet sitt på Fyresdal hotell på slutten av 1990-tallet. Jeg husker lite eller ingenting av den store begivenheten, men jeg har sett bilder av ei lita, lyshåra jente som bestemora har løfta opp og svingt rundt på dansegulvet. Det fineste bildet fra den kvelden trur jeg likevel må være bildet av gullbryllupsvalsen til bestemor og bestefar. Et bilde av et par som hadde dansa sammen i en mannsalder. To mennesker som hadde levd sammen i tykt og tynt, og som aldri hadde gitt opp uansett hva som sto i veien for dem. Kanskje har disse to menneskene som jeg er så glad i, levd ut idealet for hva en bonderomanse kan være? Innerst inne må det være lov å drømme om å en gang leve et slikt liv.

Når jeg tenker tilbake på disse to så har jeg aldri møtt et par som var så rake motsetninger av hverandre, men som utfylte hverandre så perfekt som bestemor og bestefar gjorde. Bestemor hissa seg opp, og bestefar bare lo. Bestefar tok livet med ro og var tålmodigheta sjøl. Det fantes ikke stress, og det umulige tok bare litt lengre tid enn alt annet. Bestemor derimot, var ei dame som alltid var i farta. Ene dagen solgte hu fastelavnsris for saniteten, og neste dag kokte hu saft og syltetøy til den store gullmedalje. Det at bestefar telte sauene sine flere ganger om dagen syntes bestemor var veldig festlig, for hun kunne ikke skjønne hvorfor han gjorde det.

Akkurat som det står i boka «Hel Ved»: «Og en dag var ambulansen der, uten å ha det travelt», husker jeg at jeg satt på trampolina og så da de henta bestefaren min. Lite visste ei lita jente om at det var siste dagen hun hadde sett bestefaren sin sitte på trappa til stabburet. Det tok ikke lange tida før bestemor overtok jobben med å telle de samme sauene, dag ut og dag inn.

Idyllisk eller hva? Nå er det i midlertid nye tider. Vi har fått strømgjerde, høytrykksspyler, Massey Fergusson og varmepumpe. Allikevel går livet sin gang på det lille småbruket midt på sletta. Faren min er helt lik bestefar, og er i gang med å fylle opp igjen vedskjulene vi enda ikke har tømt. Mamma er pappas rake motsetning. Han er rolig som skjæra på tunet, mens hu stadig har noe å styre med. De begynner å bli av en eldre generasjon de også, og jeg tenker at snart, snart er det min tur. Ettersom det ser ut til at historien gjentar seg selv her på bruket, betyr dette at jeg snart må finne den jeg skal tilbringe resten av livet mitt sammen med; min rake motsetning.

Så var det denne såkalte moderne kjærligheten. Tinder, en applikasjon som hjelper single ungdom å finne kjærligheten, preger livet til ungdom verden over. På landet ser vi på dette som en konkurrent til den årlige bygdefesten, samt kappleiken. Instagram og hashtagging har likevel nådd Jondalen, og ungdommen i bygda, inkludert meg selv, er selvsagt i full gang med å benytte seg av dette. Nå når det snart er min tur til å overta gården kan jeg ikke noe for at jeg havner i tenkeboksen. Med den historien jeg har i vente, kan jeg ikke fortsette å leve livet mitt som #UngFri&Single. Hvordan skal jeg finne min utkårede? Skal jeg finne en mann på tinder, gi han odelsjenta og halve gårdsriket, for deretter å håpe at han vil fylle opp vedskjulet mitt, kjøre traktor og telle sauer? Nei. For hva slags historie er vel det å fortelle barnebarna, at vi møttes på tinder? Med klokketro på den ekte, selvforskyldte bonderomantikken har jeg personlig styrt unna tinder. Jeg vil ikke la noe som helst stå i veien for min bonderomantiske kjærlighetshistorie den gang den, forhåpentlig vis, begynner. Fram til da lever jeg lykkelig med å hashtagge #MittLivSomBonde mens jeg ser på fjøsstellet.

Man kan gjerne mene at bonderomantikken er litt gammeldags. Jeg er heller ikke helt uenig. Som tidligere nevnt, så er vi noen særinger, vi Jondølingene. Og er det noe vi liker, så er det når ting forholder seg akkurat som de pleier å være. Bonderomantikk er ikke tinder og sjekkereplikker fra Google. Det er mer enn bilder på en skjerm og å sveipe til enten høyre eller venstre. Bonderomantikk er å danse i Bunad på Elvetun. Det er å telle sauer for en du er glad i som ikke lenger kan gjøre det selv. Og sist men ikke minst er det å leve i harmoni med familie og venner i ei bygd du aldri kunne tenke deg å flytte fra.

Sjøl om jeg holder meg til bygdefest og kappleik, og bonderomantikken kanskje er litt gammeldags, kan jeg likevel være så moderne at jeg hashtagger bildene mine med #Bonderomantikk for å tilpasse begrepet litt mer til nåtiden. Men det er så langt jeg strekker meg.
#BonderomantikkenLengeLeve!

Martes insta finner du her, hun er veldig moro og flink med hashtags og sånn der!

<3<3<3<3<3<3<3 

Ps: vennligst spre denne teksten for alle haugane så vi kan finne en staut kar som er klar for å settle med ei nydelig odelsjente. 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Faacebook her

Instagram her

 

JEG AVBRØT DEN MEST SEXY SCENEN JEG HAR VÆRT MED I

Håålaaa bandidoramaramaramas!

Herregud jeg er så dum.

I går skulle jeg og Skjegg en tur på hytta mi. Det er en en drøy time å kjøre fra Svene, så vi hadde pakka med oss alt vi trang, og var klare for å bare slæppe helt åff et par dager. Ikke noe internett, ikke innlagt strøm eller vann, ingen bekymringer. Bare påskeferie, solskinn, kosing og smasking hele jævla tida.  Digg!

Så, etter å ha kjørt langt om lenge og lenge om langt oppover i Hvittingfoss sine dypeste skoger, kom vi endelig fram til hytta. Hytta mi ligger for seg sjøl ute på ei lita øy, så vi vandra litt småredde ut på isen, som for øvrig har begynt å sprekke opp litt langs land. Så det var litt sketchy. Men vi overlevde da! Da ble vi veldig glade, og feira med et glass cola ute på hyttetrammen i ettermiddagssola. Det var kjempedeilig vær, akkurat passe til å chille on the terrasse, ikke sant.





 

Vi settla litt inne i hytta, satte ting og matvarer på plass, også var det tid for å borre vannhull i isen. Skjegg er en sterk mannemann, og han så forbanna kjekk ut der han sto med det digre borret mellom beina sine. Jeg sto betatt og kikka på borringa. Skjegg borra og borra, han borra som faen. Med svære, massive fjellstøvler, en ullgenser duftende av mild bållukt, et bestemt uttrykk i ansiktet, et fast grep om isborret og et skjegg som flagret i vinden, og jeg på land, våryr som aldri før. Det var da det slo meg. Jeg klynka for meg sjæl litt før jeg sukket tungt og avbrøt tidenes mest sexy scene som utspilte seg rett foran meg. «Veit du hva jeg har glemt, Skjegg...?» Skjegg slutta å borre og kikket opp på meg. Det bestemte uttrykket skiftet over til mild oppgitthet. «Jeg har glemt P-pillene mine, jeg.»


Her står han og aner fred og ingen fare, bare minutter før bomben slippes.

Skjegg kikka på meg. Jeg kikka i bakken. «Ja?det kom jo ikke akkurat som noe overraskelse», sukket Skjegg. «Jeg veit jo hva for slags surrehue jeg har blitt sammen med. Vi får reise da». Og dermed vandret vi tilbake over den utrygge isen, opp til parkeringa, og Skjegg kjørte hele veien tilbake til Svene uten å uttrykke annet enn oppgitt aksept for tingenes tilstand. Av og til kom han med ideer som kunne virke forebyggende for surringa mi, for eksempel å ha en svær tavle ved utgangsdøra hjemme for det står «HEI JULIA! HAR DU HUSKET FØLGENDE?» eller å skaffe meg en veske hvor jeg til enhver tid har alt jeg noen gang skulle trenge, og det dermed blir kun èn ting jeg må huske på. Og det er kanskje en god idè. Det hadde i hvert fall spart oss for over to timer ekstra kjøring i går kveld, og vi hadde fått med oss solnedgangen fra hytteterrassen fremover over dashbordet på Skjeggs Volvo. Men, valget var tross alt enkelt da ingen av oss helt ser for oss å ta med en liten bebbis opp her de nærmeste åra.

Jeg har sagt unnskyld til Skjegg mange ganger, og jeg tror han har tilgitt meg nå. Nå skal vi bare akkurat kjøre til nærmeste post hvor det er mulig å få inn internett (fy faen bloggere asså, greier ikke koble av på hyttetur engang waddap) så jeg for posta dette innlegget, også skal vi fordype oss i gamle Donaldblader, påskekrim, sjokkis, solskinn, kosing og smasking igjen. JIPPIII


 

Veit ikke om jeg får blogga noe mer her oppe fra, jeg kan ikke tvinge Skjegg til å kjøre meg til internett hver dag når vi er på skauen synes jeg. Men det hender det dukker opp litt Edge-nett på mobilen her, så kanskje jeg får posta noe småtteri en gang om dagen. Jeg har for eksempel et veldig fint bilde av huskvae jeg har lyst til å vise fram. Jeg sa til Skjegg at kvae kan spises, men nå er jeg litt usikker. Kanskje jeg blanda med sevje. Veit ikke.

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

JEG REFERERER FOR MYE TIL HOTEL CÆSAR PÅ BLOGGEN.

Hælloi bloggogogogogoggen! 

Apropos Goggen...

Jeg og Skjegg satt i sofaen i går og var helt i Nirvana med pizza, sjokkis og Løvenes konge. Jeg skulle akkurat til å gråte en skvett fordi *SPOILER ALERT* Simba ble konge, men så plutselig får jeg denne meldinga fra ei venninne: 

 

Ok. Det er mange spørsmål som dukker opp her, hvorav det mest fremtredende kanskje egentlig er hva for slags grunn venninna mi har til å sitte og gjøre googlesøk lydende "Jens August Hotel Cæsar sixpence" på en lørdagskveld, men det er en helt annen historie. Men det at JEG dukker opp når man søker på noe så spesifikt, det var nesten for godt til å være sant, så jeg måtte jo sjekke detta sjæl da. Og jaggu meg: 



 

Her, under nevnte googlesøk, ser vi altså at fire av de sju første bildene som kommer opp er fra bloggen min. Og jada, på et av dem sitter jeg riktignok i den berømte Cæsar-trappa, så det er jo forsåvidt greit på en måte, men det som er greia er at det stopper jo ikke der. På dette googlesøket er JEG mer fremtredende enn Jens August. Jeg scrolla meg videre nedover dette nøye utvalget av bilder fra internett med stor fascinasjon og en enorm ærefrykt over det å være en del av denne fantastiske gjengen. Jeg forsto riktignok ikke hvorfor, og jeg skjønte ingenting før jeg gjorde et vanlig googlesøk også. For da, som link nr. 4 som kom opp, er bloggen min igjen: 



Og her er jo faktisk hvert eneste søkeord representert. 

Så, konklusjonen er: jeg refererer altfor mye til Hotel Cæsar her på bloggen. Unnskyld. 

 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

THROWBACK: MITT ALLER FØRSTE INNLEGG

Hei bloggiis! 

Jeg husker den gangen da jeg postet mitt aller, aller første innlegg her på bloggen. Eller, egentlig husker jeg det ikke så veldig godt, men jeg husker at jeg var veldig spent og at jeg synes det var kjempeskummelt. Etter å ha produsert mitt første innlegg, et mesterverk av en avhandling jeg valgte å kalle noe så elegant som "Krumkakesvada", var det en formidabel, henrivende, euforisk og andre synonymer til fantastisk følelse å trykke publiser. Jepp. Jeg tenkte vi kunne ta et lite throwback, siden det tross alt er dagen etter torsdag, og kikke litt på hvordan mine forventninger var da, kontra hvordan det har gått.

Slik begynte jeg jomfruinnlegget mitt for cirka to og et halvt år siden: 

"Shiet. Oh jeez. Makan. Føkk.  Julia har lagd seg blogg. Hvorfor?

Gud veit. Kanskje jeg har tapt et veddemål med sjela, eller kanskje jeg har blitt så psyk av å leve i solitude på grunn av friår at jeg trenger en arena til eventuelt rør. Kanskje har jeg blitt så oppmerksomhetssyk at jeg føler jeg må overinformere de rundt meg om hva som foregår i livet mitt, helt til det er så indoktrinert i skallen deres at de ikke er i stand til å tenke på noe annet og derfor danner en sekt, skapt for å tilbe meg. Det vil bli servert krumkaker og brus på bønnemøtene, og du, som kanskje kunne tenke deg å gå ned et par kilo, men samtidig har så lyst på krumkake at du får hemifaciale spasmer og rykninger i lemmene, du kan bare tenke:  What Would Julia Do? Jeg hadde naturligvis spist krumkake, uavhengig av om jeg var på slankern eller ikke. Jeg er på slankern hele tia. Spiser kake anyways. Så kos deg med krumkaka du. Du fortjener det, du har hatt en slitsom dag. Det er greit." 

Brutalt ærlig fra start angående min forkjærlighet for krumkaker her altså. Som man kan se, så var jeg i utgangspunktet veldig usikker på hvorfor jeg i det hele tatt valgte å opprette en blogg. Men da jeg ikke gikk på skolen lenger så jeg det vel som en nødvendighet å kanalisere alle tankene jeg ellers hadde illustrert i tegninger i margen på skrivebøkene over på et annet fora. Jeg er jo veldig glad for det nå da, at den på det tidspunktet enda mer rotete hjernen min greide å ta den store livsviktige beslutningen det var å skape Juliafrika. Klapp til deg, 18 år gamle Julia. 

Jeg fortsetter innlegget med dette bildet: 



Sjukt stolt av kvaliteten her. 

Deretter står det skrevet:

"Men selv om langtidsmålet med denne bloggen er å få min egen sekt, er det en nødvendighet å holde beina planta på jorda og stikke fingern i nærmeste mosedott.  For kjære gud og hvermann:  Jeg er bare et bittelite menneske. Ikke forvent all verden av meg, jeg har ikke mandlene mine lenger en gang. Kanskje du har det, og skadefro kaster råtne tomater og avkappede Dothrakihestehaler min vei i tankene dine. Stopp. Slutt opp. Jeg fjerna dem tross alt for deg. For at jeg skal kunne hoste på deg uten fare for at massive tropper halsbetennelsebakterier angriper immunforsvaret ditt. Du vil vel ikke ha halsbetennelse, vil du vel?  Se der du. Men nok om det, dette er ikke en mandelkronikk."

Og for å illustrere at jeg ikke hadde mandler lenger så posta jeg selvsagt et bilde hvor jeg hadde hele kjeften full av mandler: 



 

Jeg synes jeg gjorde god profil der hvor jeg fremstilte meg selv som en martyr fordi jeg hadde operert bort mandlene. Ellers er vi vel alle enige om at det ikke kan forventes så voldsomt til standard her i gården. Jeg fortsetter: 

"Hvor interessant dette er for folk på en skala fra «Bergensbanen - minutt for minutt» til «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», vil jeg tippe vi ligger på omtrent en Skavlan, litt avhengig av hva som appellerer til folk. Livet mitt er nemlig ikke nevneverdig ekstravagant utover det at jeg har TV på rommet. Men jeg kan jo prøve dette likevel, for hvem vil vel sitte på gamlehjemmet 90 år gammel og fortelle forventningsfulle barnebarn at «Det var sjukt populært å blogge da jeg var ung. Om jeg hadde blogg, sier du? Nei, livet mitt var for uinteressant til å skrive om og familietreet deres er en vits».  Det vil ikke jeg, hvertfall. Så det får freista, si."

Det skal sier at jeg ELSKER "der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og mente vel at Skavlan lå sånn omtrent midt imellom disse to. Gud veit hva jeg mente der egentlig, jeg var vel kanskje litt vel optimistisk da jeg sammenligna meg sjæl med Skavlan i hvert fall. Ah, men lite visste jeg, at to og et halvt år senere hadde jeg historier i bøtter og spann å fortelle barnebarna som vil gjøre de stolte, som for eksempel den gangen bestemoren deres skrev om at hun tissa i en trakt og 16 000 mennesker leste om det, eller da flere aviser skrev om den gangen hun ble litt for avhengig av et spill på telefonen. Bra jobba, Julia. Skikkelig bra. 

Jeg avslutter med dette bildet, samt en alvorlig oppfordring: 



"Zoom inn litt her.Rett under kjeften, på din høyre side, ser vi hva som skjer når man peller for mye på ei kvise som ikke er klar for å bli pelt på. Don't do it. Dette er en advarsel."

 

"Peller" er altså "piller" på sandsvær-dialekt. Hvis du lurte. Så jepp! Slik gikk det altså til, at lille Julia startet blogg. Follow your dreams sier jeg bare ass. 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

DET ER SÅ JÆVLIG MYE DRITT I VERDEN - IKKE KONSTRUER MER

Jeg har akkurat vært innom bloggen til Pappahjerte, som jeg pleier når jeg ser på feeden min at han har lagt ut noe nytt. Hadde alle vært litt mer som pappahjerte, så hadde verdens vært et litt bedre sted. For noen dager siden postet han et innlegg omhandlende hans admirasjon ovenfor de barnehageansatte, og han skriver litt om at han tror at han aldri hadde orka den jobben selv, og beundrer de som gjør det. 

For det ER krevende å være barnehageansatt. Det er det ingen tvil om. Det er krevende å skulle passe på en haug med småunger hele arbeidsdagen hver dag. 

Så ble det postet et innlegg på ØP i går. Et innlegg som må være det verste namedropping-clickbaitosende forvridde sinnainnlegget jeg noen gang har lest. De velger å ta utgangspunkt i hans innlegg, som helt åpenbart ikke er ment som NOE annet enn en takk og en vennlig påminnelse på den fantastiske jobben de barnehageansatte gjør, og vrir det om til noe stygt og idiotisk og kleint som ikke har noe rot i virkeligheten på hele jævla Tellus.


Ja anonym, det er den sinna feite kua som ingen vil ta på låret som snakker nå. Så hold kjeft. 
 

Finnes det ikke rom for skriftlig kreativitet i form av virkemidler som overdrivelse, ironi, selvironi og tull lenger, fordi alle er så jævla opptatt av å TA hverandre hele tida? Herregud så mye kritikk og dritt og møkk det er rundt omkring nå, det føles som om framsnakk bare er en fjern drøm og vi sitter igjen med en råtten, stinkende hatsvulst på sinnet som skal trykke ned alt og alle til enhver tid.

At folk målretta vrir så til DE GRADER på noe at de til slutt ender opp med det stikk motsatte av den opprinnelige essensen i et innlegg, eller et utsagn, en artikkel, en video, en statement eller hva det nå enn skulle handle om, det er for meg et forbanna mysterium at folk gidder. Finnes det ikke andre ting å ta seg til? Finnes det ikke viktigere ting å bry seg om? Har det virkelig skjedd så lite i Larvik de siste dagene at de bare måtte FINNE på noe? For Gud forby å skrive en gladsak med hva fem på gata synes om at det går mot vår. Eller i det minste vinkle en artikkel om dette blogginnlegget i en retningen det faktisk hadde vært naturlig å vinkle det.

Fy faen, det er så jævlig NOK dritt i verden. Det er så forbanna mye faenskap og kødd man kan deppe over, bli forbanna for, bli lei seg for. Vi trenger ikke skape mer enn det som allerede eksisterer. Vi TRENGER ikke mer negativitet, vi har nettroll opererende i hundreoghælvete med produsering av den slags, vi har krig, sykdom, død, faenskap, kriminalitet, latskap, kødd og dritt i hauger og lass og vi kan bare velge og vrake i elendighet. Så HVORFOR skal vi lage MER av det? Hvorfor, fremfor å se på Pappahjertes innlegg som det det var, noe søtt og fint og koselig skrevet av en takknemlig pappa som ønsker det beste for barna sine, skal det vris om til noe RØR som SAMTLIGE av Peters lesere (og de ALLER fleste som ellers kun leste dette innlegget, antaer jeg) VEIT at Peter OVERHODET ikke mente?


 

Dette er et gjennomgående problem, og jeg er så drittlei. For det er så jævla mye bra i verden også, og det er DET som det så gjerne skulle vært litt mer fokus på. Alle de forbanna fine folka som finnes i verden, alle de solskinnshistoriene som skapes hver eneste dag, sola, månen, vannet, grasset, musikk, det finnes blekkspruter som er fucking TRETTEN meter lange og det er SJUKT KULT!! LITT mer fokus på kule blekkspruter, og litt mindre fokus på å spy ut magesyra si over internett i form av feiltolkninger som er helt fullstendig på jordet?

Det hadde vært så mye koseligere om man bare kunne konsa LITT mer på det som faktisk betyr noe. Det som faktisk er bra, det som drar mennesker opp fremfor ned. Det burde vi jobbe litt med alle sammen, ikke bare artikkelforfatter i ØP. For det finnes jævlig mye bra med denne verdenen. Kule gigablekkspruter blant annet. Ikke glem dem. 

Vi blogges.

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

DAGEN I DAG: INGEN FØKKINGS TING



 Alltid vært en morrafævvel jeg. 

 

I dag har jeg stått opp, spist frokost, fått vondt i huet og lagt meg igjen. Siden jeg ikke er helt i form om dagen har jeg ikke hatt ork til å anskaffe så mye mer bildemateriale, så derfor lager jeg disse kunstneriske tolkningene av meg selv i bilder som allerede er tatt. Jeg skjønner dog at den greia der begynner å bli ganske oppbrukt etter en tre-fire innlegg på rappen med thumbnails lignende den juliafrikanske ugla over, men watcænnjudu.

Hvem er egentlig den ugla, tenker du sikkert. Hvor ligger den gjemte symbolikken i dette maltrakterte individet skapt av undertegnedes fingre i en billig (gratis) replika av photoshop, og hva skal til for at den lille ugla snur hodet sitt 360 grader og flyr seg avgårde til et varmere sted med større aksept for ekstrem genmodifisering?  Veit ikke. 

ÅHHHHHHHHHHH fasan, i dag har jeg INGENTING ass. Jeg ANER ikke hva jeg skal putte ned på det pixlererte papiret her. Jeg har ei skrivebok med sikkert 80-90 ideer til blogginnlegg jeg kan skrive, men jeg ligger i senga og orker ikke gå helt inn til hjemmekontoret for å hente den. For reiser jeg meg nå så kommer hodet mitt sikkert til å eksplodere og gjøre hele Svene til Norges Hiroshima og jeg vil bli ansvarlig for Flesbergs radioaktivitet i årevis fremover, og da blir det vanskelig å imponere svigerfamilien med mindre jeg gror ut enda et hode eller et par horn eller gjeller eller noe sånt som følge av radioaktiviteten. Hvis jeg hadde hatt gjeller så kunne jeg i hvert fall kanskje lært litt mer om blekkspruter på nært hold, for jeg har nylig funnet ut at min kompetanse rundt blekkspruter ikke strekker seg så mye lenger enn NEBBET som blekkspruter faktisk har. De har nebb ja. Du leste riktig, blekkspruter har nebb, og det er det visst ikke bare marinebiologer som veit, men det er faktisk allmennkunnskap nok til at du sikkert kan få spørsmål om det på neste familiequiz du finner i Allers eller Hjemmet. Jeg har besittet den kunnskapen i rundt en uke nå, og verden ser ganske annerledes ut. 


Det begynner å bli sykelig jeg klarer ikke stoppe hjelp 

 

Den du ringer er ute av drift. Vennligst prøv igjen senere. 

 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på facebook her

Instagram her
 

 

 

 

 

 

DET PERFEKTE SKJEGGET

For et par dager siden var jeg og Skjegg en tur på KIWI. Vi skulle handle inn til søndagspizza, og jeg var veldig hæppi og fornøyd med det. Pizza er jo tross alt det beste i verden. Vi handla som bare rakkern, og kom oss ut av butikken igjen med et par poser med digg søndag-fønndag-greier. Men akkurat idèt jeg setter meg i Skjeggs bil igjen, får jeg øye på mannen som sitter i bilen parkert ved siden av oss. Guds gave. Dette var en mann med skjegg så velstelt at det er større sjans for at Donald Trump donerer alle pengene sine til tiltak mot klimaforandringer enn å finne et skjegghår på avveie. En mann jeg synes var så kjekk, at øynene mine brant seg nesten litt ved å kikke. Men jeg kikka. Jeg kikka som faen. Jeg kikka og kikka og kikka helt til min egen kjære Skjegg hadde kjørt forbi gudegaven min, ut av parkeringa og inn på hovedveien igjen. Det slo meg omtrent akkurat idèt Skjegg kommenterte det: Jeg hadde ikke kikka. Jeg hadde glant


Føler jeg begynner å bli ganske god på detta photoshop-greiene ass. 

Skjegg var ikke så blid. Skjegg hadde lagt merke til min åpenbare admirasjon, og satte nok ikke like pris på denne verdens mest velstelte hipsterskjegg som det jeg gjorde. Han påsto at jeg hadde klikka helt i vinkel hvis han hadde gjort det samme, men da minna jeg han på den gangen han kommenterte at ei av damene i Side2 hadde, og jeg siterer; "Jææææævlig fint hår!!", hvorpå jeg sa meg ENIG, og ikke halshugde han på noe slags vis. Fordi jeg for det første ikke kan ignorere fakta, og for det andre vil jeg forbeholde meg retten til å synes at et annet menneske er fint å kikke på. Så det så.

Men han ble ikke så veldig sur altså. Han lot meg spise søndagspizza i sofaen hans og sånn. Så jeg tror det gikk fint. 

Men hvor går egentlig den grensa for "vindusshopping" a? Hvor lenge er det lov å stirre før man har kryssa den grensa om man er i et forhold? tre sekunder? fem? Det burde jo finnes noen nedskrevne regler om sånt, for oss rookies i kjærestegamet. En slags bibel. Det finnes sikkert. Kanskje det er KK som regnes som bibel? 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

HVILKE KROPPER ER DET LOV Å LEGGE UT PÅ INSTA?

Ok. La oss si at du har vært på stranda en tur. Du har kosa deg masse, fått litt farge, spist en is, lest i favorittboka di, kjent sanden mellom tærne, snust litt på ei krabbe som endte med å klype deg i nesa, laget sandslott, whatever floats your boat, ikke sant. Som med mange andre gode minner, har du nå lyst til å forevige denne koselige dagen og dele det med følgerne dine på Instagram. Det burde jo bare være ålreit og koselig, tenker du. MEN, før du trykker publiser husker du selvsagt på å sjekke kroppskartet; Hvordan må du egentlig se ut for å få lov til å poste et bilde der du koser deg på stranda i bikini på Instagram? 


Jeg har tegneskills. Sånn er det når man ikke finner de illustrasjonsfotoene man trenger og er livredd for å bryte copyrightlover. 

Er du dame, så funderer du fælt over dette kartet over her. Hva er greit hva er greit hva er greit. "Ok. Hvis jeg ser ut som nummer èn oppfordrer jeg folk til å få anorexia. Det er klart, selvfølgelig. Hvis jeg ser ut som nummer to oppfordrer jeg til å gjennomføre plastiske operasjoner, fordi jeg tok silikon i puppene mine for 7 år siden. Hvis jeg ser ut som nr 3 er jeg for rett, hvis jeg ser ut som nummer 4 er jeg for klumpete, og hvis jeg ser ut som nummer 5 og seks oppmuntrer jeg folk til å bli sykelig overvektige. Mye ansvar på skulderne mine for et strandbilde på instagram altså."

Er du mann så kikker du kanskje litt på dette kartet her:



...Og kanskje blir du akkurat like forvirra som damene.

For det er jo faen ikke mulig å gjøre noe riktig her i verden da. Det er feil å se at det ene er noe mer riktig enn det andre, for noen legger sport i å slenge dritt uansett åssen du ser ut. Så, jeg sitter fortsatt her og gleder meg til den dagen kropp er kropp, og andre mennesker ikke legger seg borti åssen andre ser ut hele forbanna tida. Det finnes andre ting å bekymre seg over, det finnes andre ting å bry seg om. Kroppen er bare det mennesket bor i. Hvis du vil operere inn silikon i den så be my guest. Du trenger ikke oppfordre andre til å gjøre det samme, men hva du gjør med din kropp for værra din business altså, jeg orker ikke dømme deg på bakgrunn av det. Det er den forbanna sjela di jeg gjerne skulle hatt blitt kjent med og bryr meg om, ikke kroppsdelene dine. Om du prioriterer trening foran sjokkis eller sjokkis foran trening, om du har en sykdom som gjør at kroppen din ser ut som den gjør, det er ikke så farlig for meg. Jeg vil selvsagt at du skal værra frisk og rask, men jeg har ikke noe med å prøve å føle deg jævlig fordi du er som du er. Det er så jævlig mulig å spre motivasjon i form av glede og gode ord også, IKKE SANT VERDEN <'3

Det er lov å jobbe for å forbedre seg og holde seg sunn og frisk, det er veldig bra. Men det er ikke alltid trolla på instagram som veit hva som er best, lurest eller sunnest for akkurat deg. Nok om det. 

Vi blogges.



 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

HJØRDIS HAR FÅTT RABIES!!

I dag tidlig våknet jeg småtrøtt men uthvilt, og følte meg klar for en ny dag. Men akkurat idét jeg skulle flytte beina mine ned på det kalde gulvet kom plutselig selveste Knut Borge strevende frem fra under senga mi! Ikke visste jeg at han hadde en slags timeshare-deal med hybelkaninene mine under der omhandlende soveplass en sjelden gang i blant, men det viste seg altså.

Jeg viste Borge høflig til utgangsdøra, og kikket ut på finværet. En mild bris strøk over ansiktet mitt, og jeg nøt det et halvt sekund før jeg kjente en søtlig lukt. Det var da jeg så dem; det satt nemlig hele KORK å røyka hasj i hagen. Noen av dem hadde med seg instrumentene sine, noen hadde med seg en campingstol, et par stykker hadde til og med ordna seg en sliten saccosekk de delte på. Jeg kikka litt mer på dem før jeg lukket døra igjen, gikk inn i stua og satte meg ved siden av mamma i sofaen. "Knut Borge sov under senga mi natt, og hele KORK sitter og røyker hasj i hagen" sa jeg. Mamma løftet ikke et halvt øyebryn en gang, hun bare smilte litt og sa "du kunne jo prøvd litt hardere i år da, Julia!", også kikka hun ned i iPaden sin igjen. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men jeg trakk på skuldrene og dro frem pcen for å logge på Facebook. Der så jeg at alle venninnene mine har blitt gravide. Det var litt av et sjokk selvfølgelig, men det var jo tredje året på rad på akkurat samme dato, så det var ikke så sjokk allikevel egentlig.

Plutselig så jeg katta mi Hjørdis på terrassen. Hun hadde fått røde øyne og så veldig skabbete ut, og gikk og bar på ei svær ugle i kjeften. Den skulle hun nå fortære på terrassen, og jeg gjorde store øyne av skrekk og morbid fascinasjon. "Hjørdis har fått rabies og har fanga en ugle, se!!" Ropte jeg til mamma. Men mamma bare rista overbærende på huet og scrolla videre på pædden sin.


Ganske makabre greier ass. 

 

Etter dette ringte plutselig Skjegg og sa at han ville slå opp med meg fordi jeg bruker badekaret hans for mye. Jeg kan ikke akkurat motargumentere på det, men jeg ble jo litt lei meg da. Ellers har jeg funnet tre tonn med gull bak huset i dag, vært i Holmestrand en tur og spilt minigolf med Dan Børge Akerø (er det ikke det han heter?), kjøpt meg et helikopter og lært meg å spille panfløyte. Sistnevnte var lett, og jeg skal begynne å turnere fremover. Gleder meg. 

 

Så, gratulerer til alle som har blitt gravide i dag, alle som skal flytte, alle som har blitt single/giftet seg osv, og hæppi 1. april. 

Unnskyld meg.

lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

hits