februar 2016

DØMT TIL ET HUBBABUBBALIV

Ok. Dere som hvisket og tisket forheksende sammensvergelser bak min rygg i etterkant av at jeg farget håret rosa; dere vinner. 

Jeg har i en periode på rundt en ukes tid gått med caps, lue eller hatt om jeg har vist meg utendørs i det siste. Dette fordi jeg har hatt et prosjekt gående, et prosjekt omhandlende å bli blond igjen. Det rosa håret har brakt med seg langt flere fordeler enn bakdeler, for eksempel morsomme ting som at eldre som går forbi klukker og ler idèt jeg sier hei, eller at små barn spør om de kan få kjenne på det. Likevel ble etterveksten og vedlikeholdelsen til slutt så tidkrevende at jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å returnere til blondinetilværelsen og alle bimbofordommene den bærer med seg. 


 

Jeg tenkte først at å bleike det ville gjøre susen. Den rosa fargen skulle i utgangspunktet være vasket ut etter en måneds tid, men jeg har hatt det siden august i fjor og vasket håret så godt som hver eneste dag, og fargen har til tross for dette blitt værende som en irriterende flue på grillmaten eller ei kvise på akkurat den delen av ryggen du ikke kan nå ved å vri armen verken oppover eller nedover. Men ettersom fargen var så gammel trodde jeg bleikinga ville dekke over det som var igjen. Men her sitter jeg altså, tre runder med bleiking senere, og ser ut som innpakningen på en Hubbabubbatyggis fordi den lange etterveksten jeg hadde har blitt gul, og resten av håret er akkurat like rosa som tidligere. Livet har det med å svinge seg rundt etter stygge Hip-Hop-beats fra A til Å og til A igjen uten annen intensjon enn å bite deg i ræva. Thænks.


Unnskyld for at sminka er fra lørdag. 

Men jeg kunne ikke gi meg så lett, så derfor spurte jeg naturligvis det store internettet om råd. Folka der fortalte meg at jeg skulle prøve med natron og sitronsaft. Jeg fant ikke akkurat noen konkret oppskrift, men jeg gravde frem ingrediensene jeg trengte, slumpa det oppi en bolle og blandet det med sjampo, smørte inn sveisen og gikk med sitronhue i en tre kvarters tid. Gratulatores, haters; dette hjalp heller ikke. Det begynte å klø veldig, så selv om rosafargen fortsatt er tilstedeværende er jeg jo tross alt glad for at håret ikke har etset bort enda. Det har jo vært gjennom en del i det siste. 



Til tross for tre kvarter i bunnløs kløe med den svette hetta på greide jeg å ta et duckface-selfie da. 



Jeg viser resultatet til katta, og han reagerer naturligvis med hånlig latter over det faktum at jeg har brukt såpass mye tid og ressurser på noe som ikke har hjulpet en dritt. 

Nå er jeg litt rådvill. Jeg vet ikke helt hva neste steg i DIY-planen min er, og jeg er redd jeg etterhvert må erkjenne nederlag og ta meg en tur til frisøren. Jeg er en failure og en amøbe, og jeg beklager til alle som en gang hadde tro på meg. Men jeg gir ikke opp helt ennå! Så hvis anyone har noen tips omhandlende hårkrisa jeg nå befinner meg i, hadde jeg satt stor pris på deres råd! 

Kos og klems fra HubbaBubbaJull. 

Lik Juliafrika på Facebook her: https://www.facebook.com/juliafrikablogg/?ref=hl

TANKER OM GRATIS MENSTRUERING OG JULIAFRIKAKLONER

Hei friends! La meg først få nevne at min første milepæl på min facebookside er nådd: 420 (BLAZE IT) koselige peeps har likt den, hurra for det! Don't do drugs. 

Etter å ha ordnet meg et glass med Biola blåbær, trukket for gardiinene og gjemt meg i den inneste sofakroken, sitter jeg nå med PCen på fanget og lar egne refleksjoner over livet tyte ut fra hjernen, ned armene og ut gjennom fingrene til et adekvat arsenal av ord har forplantet seg i Word-dokumentet og innlegget er good to go. Jeg kjenner at det mye jeg vil snakke om i dag, men jeg evner ikke å flette det inn i et sammenhengende innlegg preget av orden og kronologi, derfor tar jeg det rett og slett punktvis. 

PUNKT 1: Jeg fikk en kommentar her forleden hvor en person skrev at hun ble glad for å se meg på topplista, og at hun husket godt den gangen jeg hadde delt bloggen min på Gosupermodel. Først og fremst; tusen takk, så hyggelig at du ble glad da du så meg der! Men jeg må innrømme, at jeg måtte google gosupermodel for å i det hele tatt huske hva det var. Da jeg gjorde dette erindret jeg å ha vært innom der da jeg var mindre. Gosupermodel er et nettsamfunn for unge jenter hvor de såvidt jeg husker tjener penger man kan kjøpe klær for ved å spille spill, for så å delta i konkurranser type "hvem har best stil". Men dette må det vel være nærmere 10 år siden jeg var innom selv, og ettersom bloggen kun er litt over et år gammel får jeg ikke dette regnestykket til å gå opp i mitt eget hode. Jeg har riktignok 2'er i matte, men jeg er ganske sikker på at det er umulig at jeg har delt Juliafrika med noen i dette nettsamfunnet. Men spørsmålet som følger blir jo da meget interessant...Om ikke jeg gjorde det, hvem gjorde det da?

Har jeg en dobbeltgjenger? Er NASA i gang med et prosjekt hvor de ønsker å klone meg? Finnes det flere av Juliafrika? If so, hvor mange? Er verden bare en illusjon? Trasker jeg rundt i mitt eget vakuum av et hode og tror jeg er en del av et samfunn, at jeg er en del av også andres eksistens, mens jeg i realiteten befinner meg på èn geografisk kvadratmeter? Eller eksisterer jeg i det hele tatt? Hvor stort er egentlig universet? Store spørsmål må stilles om store svar skal komme frem. Men uavhening av alt dette er det jo hyggelig om en eller annen har tatt seg tid til å dele bloggen min på Gosupermodel da. Takk for det! 


Er dette ørkenversjonen av Juliafrika? Hvor mange versjoner finnes det?

PUNKT 2: Jeg så i går at Side2 hadde laget en sak om at AUF i Nordland ønsket gratis bind og tamponger til ungdom og studenter. Ja, jo ja. De kommer med gode argumenter. Selv om jeg ikke har hatt mulighet til å være aktiv lately, er jeg AUFer selv, og stiller meg bak det aller meste av det AUF står for. Men akkurat her er jeg litt uenig. Som kvinne i tiden før overgangsalderen menstruerer jeg også på månedlig basis, noe jeg selvsagt synes er noe forbanna ræl. Smertene, den ukontrollerbare lysten på sjokolade, frykten for å blø gjennom, og ikke minst torturen det er å ha på seg bh i denne tiden. hvis du ser meg med BH uka før jeg har mensen kan du vedde lungene dine på at kone krone, mann brann, høne pøne og pannekaka og resten av den gjengen der kommer i 8. Mars-tog rett bak meg. For det skjer ikke.  Jeg gjør alt i min makt for at de skal være fri i denne perioden, og i det minste slippe fangenskap og utvendig press når de allerede kjennes ut som de produserer etsende syre i melkekjertlene. Sjamener? 

Men akkurat det at bind og tamponger koster penger, det har aldri vært det som har vært det jævligste. Dessuten synes jeg argumentet " jenter MÅ ha bind, derfor bør det være gratis", også kan brukes om så mye annet. Mennesker MÅ for eksempel ha mat. Dette får vi heller ikke sponset av staten. Og vi MÅ ha søvn. Vi får ikke sponset senger av staten. Du kan dyrke din egen mat og du kan sove på gulvet eller i høystakken, og du kan i teorien mekke dine egne bind, eventuelt ligge i ro på et håndkle i 4-7 dager i måneden.

Litt søkt og litt spøk dette her altså, og litt såkalt "whataboutism", en form for debattering jeg selv tar avstand fra, men for å være HELT SÆRR i to sec: 

jeg synes de ca 700 kr jeg bruker på bind og tamponger i året kan komme handelsstanden til gode, eventuelt at de brukes til noe annet godt for landet mitt og de som bor i det. Det er ok for meg. Altså, herrejemini, det hadde jo vært DIGG med gratis bind, og jeg ønsker så absolutt at alle jenter skal ha tilgang på det, men jeg tror ikke det er denne utgiften som ruinerer Norges kvinnelige befolkning. Kanskje vi heller kan snu denne debatten til å oppfordre damer pro overgansalderen til å donere en 50-lapp til for eksempel Kirkens Bymisjon hver gang de kjenner fantomsmertene i magen gnager som ei rotte innvendig, slik det en gang gjorde da de selv menstruerte? Eller kanskje ikke? 

Dette er selvfølgelig kun egne tanker omhandlende gratis bind-debatten, jeg kjenner ikke til noen form for statistikk rundt dette og er kanskje for dilettant på området til å kunne uttale meg nevneverdig. Men om ikke annet er jo dette en debatt som engasjerer unge jenter og kanskje blir til en liten spire i dem som etter hvert vokser seg opp til et politisk engasjement, og det er jo kjempebra da!! 


Dette er åpenbart ei jente som dro på hyttetur den fordømte uka uten sjokolade. Her lar jeg det gå utover en stakkars ørret. 

 

Jeg hadde som nevnt tidligere i innlegget mye jeg ville snakke om i dag, men kun to punker ut i innlegget er vi nærme 1000ords-merket, og det synes jeg er mer enn nok. Takk for oppmerksomheten! 

Lik Juliafrika på Facebook her!

MITT 2015 DEL 2

Hei og wallah! Takker ydmykt for dagens 3.plass på blogglista, og for alle positive tilbakemeldinger, samt alle saklige argumenter og motargumenter jeg har fått. Det lærer jeg av! Jeg prøvde i starten å svare på alle kommentarene jeg fikk, men innså at det ble litt i meste laget ettersom de strømmet inn. Men jeg har lest alle sammen, reflektert over dem og tatt dem til meg! Jeg er kun en 19 år gammel jente uten nevneverdig utdanning og har ikke over middels kompetanse om noe som helst, men jeg er veldig glad i å skrive, og til tross for et ønske om å stort sett kjøre lettbeint "underholdning" om mine strabaser og fails i livet akter jeg å også bruke ytringsfriheten min til viktigere ting dersom jeg føler for det. Juppetipupp! 

men oh man, som du har dødd etter å lese del to av mitt fjorårs strabaser og utsvevelser ikke sant? Jeg veit jo det. Du fikk ikke nok sist, og nå er abstinensene nesten helt uutholdelige.

Jeg tror det mest overfladiske jeg noen gang har prøvd å innbille meg selv, er at noen faktisk synes disse innleggene er interessante. Men hei, MAI BLÅGG MAI LAIF, det er det som er beautien ved at alle i verden kan få seg blogg. Fordeler og ulemper ved alt, si! Dessuten er det, som nevnt i forrige runde med 2015, obligatorisk for bloggere å gå gjennom fjoråret. 

Jeg begynner like godt rett på uten noe mere abouts og buts;

JUNI: I Juni var jeg en ukes tid på hytta mi sammen med pappaen min. Iløpet av denne hytteturen fant jeg en fisk, en frosk og en foss. Moro når bokstavrim bare works out. 





Denne måneden var jeg også på matfestival i Drammen. Dette er en happening hvor matboder fra mange forskjellige land er satt opp, smaksprøver deles ut, små tivolier finner sted og firmaer, organisasjoner og politiske partier setter opp stands for å bekrefte deres eksistens. Jeg fikk en gratis T-skjorte fra et par karer som reklamerte for Hurtigruta Carglass, og grunnet en underbevissthet som ble helt euforisk happy av disse karenes forførende utseende gikk jeg gladelig med reklameskjorta resten av dagen. Bestemor var med oss hit, og det søteste jeg ser i hele verden er en bitteliten bestemor blant en haug med store, massive ostehjul. I utgangspunktet er min bittelitte bestemor det søteste jeg ser i hele verden uansett hvor hun er eller hva hun står ved siden av, men ved et Jarlsberghjul tre ganger så stort som hennes eget hode er det litt ekstra vanskelig å kjempe imot trangen til å gå bort og klemme henne ihjel i likhet med da George i Of Mice And Men klemte ihjel den lille valpen. En morbid sammenligning sier du, et godt bestemor-barnebarn-forhold sier jeg. 


Spiser vårrull på fortauet like we don't care

 

Men den kanskje største happeningen i Juni, var Pride. Jeg har aldri vært på skeive dager før, og alle forventninger jeg hadde til dette ble møtt og forbigått så til de grader etterhvert som paraden passerte meg. Her stammer også idèen om rosa hår fra, da jeg hadde sprayet håret i denne fargen for anledningen. Jeg og søsteren min var overveldet av lykke og fordomsfrihet, sendte flørtende blikk til kvinner, menn og everything in between rundt oss, og hadde det veldig ålreit.




JULI:  I Juli var jeg på to festivaler samme helg, og har aldri vært så sliten i mitt liv som i etterkant av dette. Det er også der dette ikoniske "Julia er så fyllesjuk at hun må ligge i treningsklær ute i hagen med vannslangen dryppende over seg"-bildet som opptil flere ganger har blitt presentert her på bloggen til tross for noe jeg velger å kalle "uheldig vinkling og lyssetting" men som egentlig er såkalt "for mye sjokolade". Først var vi på Stavernfestivalen og så på Elton John, et av de mest fargerike menneskene ever, for så å dagen etter dra til Kongsbergjazzen for å se Van Morrison, som uten tvil var en av de mest rutinerte musikerne med hatt jeg noen gang hadde sett. 





 her er fyllesjuk-bildet, for tredje gang vist på bloggen: 



 

Jeg var dog ikke bare fest og moro i juli. Jeg var også en pesende idiot vandrende opp Vikersundbakken. Dette var noe jeg hadde funnet ut at jeg ville prøve, da. Menneske etter menneske jogget forbi meg oppover, mens jeg slet med pust, melkesyre og morbid høydeskrekk. Men jeg kom meg til slutt opp på toppen, og jeg kan tenke meg at jeg hadde større mestringsfølelse akkurat da enn de som bestiger Mount Everest og lignende. 


Var så fornøyd med meg sjæl at jeg lett fulgte vaffellukta bort til kiosken på toppen der...

 

AUGUST: En måned preget av forandring. Jeg bestemte meg nemlig en gang for alle å farge håret rosa. Ikke fordi jeg brått ble satanist eller oppslukt av en sykelig oppmerksomhetstrang, men fordi jeg hadde bladd meg gjennom hårbilder på Tumblr altfor lenge, ble miljøskadd og rett og slett bare fikk litt lyst. 


Før, under og etter. Mor blei blid når hele stua var rosa da. 

 

Ellers i august festet jeg med flotte Drag Queen-venner: 




 

 

 Feiret bestis sin 18årsdag: 



 

Og var på en time hos gynekolog, noe som førte til 22.plass på blogglista. Man kan ikke annet enn å rope hurra da så mange mennesker tar seg tid til å lese om et av de mest pinlige øyeblikkene i mitt liv. Hei til deg, ultrakjekke lærling som var med på undersøkelsen! 



SEPTEMBER: i september fikk jeg briller. Utover noen bilder til et blogginnlegg omhandlende dèt, er dette det eneste bildet jeg har på mobilen denne måneden: 

 På èn måte føler jeg at det er "humor" jeg ikke vil fronte, og dessuten at det kanskje burde sensureres. Men det er faktisk det eneste bildet jeg har fra september, og noe må jeg jo poste. Unnskyld. 

 

 

Gratulatores, du kom deg gjennom hele innlegget. Vi blogges! 

Lik Juliafrika på Facebook her!

 

 

KJÆRE SYLVI LISTHAUG

Hei Sylvi! Jeg skriver rett til deg jeg, til tross for at du forhåpentligvis har andre ting å ta deg til enn å lese dette blogginnlegget akkurat nå. La meg først fortelle deg litt om hvem jeg er! Jeg er ikke en av de såkalte "rødstrømpene som glorifiserer hver eneste flyktning", som jeg tidligere har blitt beskyldt for å være. Jeg er heller ikke en av dem som "synes det er greit at norske jenter blir gruppevoldtatt så lenge vi får kulturberikelser som sterk mat og kebab inn til landet". Men jeg har vært frivillig på et flyktningmottak en stund, og derfor har jeg til tider følt at når jeg forteller dette, er jeg også nødt til å legge til at jeg er imot voldtekt, steining, barneekteskap og æresdrap. Jeg stiller meg undrende til dette, ettersom jeg synes det er rart at å være frivillig på et flyktningmottak er synonymt med at jeg har slike holdninger. For de aller fleste mennesker er det jo en selvfølge å ta avstand fra alle typer vold.

Heldigvis er det ikke mange ganger jeg har følt at jeg må presisere min avsky mot slike handlinger. Men når man ytrer seg i innvandringsdebatten (uansett hvilket standpunkt du har i den), som jeg har valgt å gjøre, må du dessverre nesten regne med usakligheter og personangrep tilbake. Jeg ønsker meg virkelig en god, sunn og gjerne heftig debatt på området, men uten at den besudles av nettopp dét, usaklighet, personangrep og shady statistikkreferering. Jeg tror at det er slik gode løsninger formes. Jeg er uenig med deg i en del ting, Sylvi. Men det er også noen ting jeg er helt enig med deg i, og det er dét jeg gjerne vil fokusere på i dag.

Jeg er helt og fullstendig enig i at voldtektsmenn ikke fortjener oppholdstillatelse i Norge.

Jeg er helt og fullstendig enig i at barneekteskap ikke skal tolereres.

Jeg er helt og fullstendig enig i at grunnløse asylsøkere må sendes tilbake.

Og selv om du sier det med litt andre ord enn jeg selv ville valgt, så er jeg helt og fullstendig enig i din siste uttalelse som ble blåst opp som en blåblå luftballong på nettavisenes himmel: "De må yte, ikke bare nyte".

Vi kan jo selvfølgelig bruke noen minutter på å diskutere definisjonen av "å nyte", noe jeg tror er noe litt annet for deg enn for dem.  Men det kan vi ta en annen gang, jeg vil ikke at dette skal ta oppmerksomheten vekk fra det jeg egentlig vil snakke om. Men det som er så ekstremt positivt med det du sier her, Sylvi, er jo at de aller fleste asylsøkerne (i hvert fall samtlige jeg har møtt) så gjerne vil nettopp dét! De kjeder seg på mottakene og ønsker ikke noe annet enn å kunne jobbe, gjøre noe positivt, bidra, fylle dagene med noe givende! Og veldig mange av dem er virkelig eksperter på sitt felt. Jeg vet i hvert fall om en del mennesker som stiller til yting snarest, dersom du lar dem. La meg presentere noen av dem for deg med det samme! 

Saef har jeg skrevet litt om på bloggen tidligere. Han er Syrisk MESTER i Taekwondo! Han hadde jo vært en kjemperessurs, ikke sant? Gi han en mulighet til å lære bort selvforsvar til jenter og gutter så de kan ta vare på seg selv, og ikke i like stor grad være avhengige av Soldiers of Odin!



Samir er landbruksingeniør. Samir jobber gjerne gratis bare for å ha noe å finne på. Han har masse erfaring ikke bare på kontor, men også i felten da han og familien hadde en eplegård hjemme i Syria. De hadde granatepler også! I hagen!!! Herregud. Hvis det er mulig å spise seg til sykelig fedme på granatepler hadde jeg gjort det. Samir er også proff i Judo, og har fått lov til å være med på noen judotreninger hos Sande Judoklubb. Der underviser han nå barn! Dermed er Samir allerede en ressurs, og han stortrives. 

Mona  kom til Norge sammen med mannen hennes Mustafa. Hun er nyutdannet sivilingeniør! Mona er muslim og fra Syria, hun er en moderne, fri kvinne som gjør som hun vil. Om det ikke finnes noe sted hun kan bidra som sivilingeniør kan hun jo alltids bli modell eller representere Norge i en miss universe-konkurranse eller noe sånt, for hu er jo RELATIVT pen da. Da jeg snakker med Mona og Mustafa for å preppe til dette innlegget snakker Mustafa om krigen, om hvordan han kunne høre bombene i bakgrunnen da han snakket med Mona på telefonen og hvordan de måtte svømme mot Hellas etter at båten deres over fra Tyrkia sank midt på natten. "Vær optimistisk" skyter Mona inn fra sidelinjen, og tar Mustafa i hånden. 



Mustafa, mannen til Mona, er utdannet fysioterapeut og driver med musikk på siden. Litt digg med fysio nå i kulda når kroppen blir stiv og støl? Han er fra Lebanon, hvor han tidligere pleide å spille på et veldig rart instrument som jeg ikke husker navnet på i bryllup, på restauranter også videre. Han har vært ansatt i to veldedige organisasjoner tidligere, og i tillegg jobbet mye som frivillig i Røde Kors. 



Sist, men så ABSOLUTT ikke minst, vil jeg presentere Mahmoud. Herregud for en mann. At han ikke har blitt headhunta av Pascal er jo bare et mysterium. Denne karen er konditor/kokk/pastry Chef/supermann. Mahmoud snakker godt engelsk, og melder seg alltid til å hjelpe til med alt mulig på mottaket han bor på. Han er fra Syria og utdannet seg som "pastry chef" der, deretter har han jobbet i Lebanon, Irak og Dubai. Han har vunnet flere store konkurranser og høythengende priser innenfor sitt spesialfelt, og har jobbet på Dubais mest eksklusive hoteller. Du kan jo bedømme selv utifra bildene han har sendt meg, og fortelle meg om du noen gang har sett noe lignende i Norge. Jeg er at the moment på slankern, så å kikke mellom dette her var ganske krevende for psyken min skal jeg si deg. 



Dette er laget av sukker. WTF??





Fyren hadde så mange bilder at jeg så meg pent nødt til å lage noen kollasjer. 

 

Jeg har møtt mye bra folk med mange forskjellige talenter. Frisører, blomsterbindere, alle former for ingeniører, industriarbeidere, bønder, leger, advokater, kort sagt, folk fra alle profesjoner som ønsker å bidra. Også de som ikke rakk å bli ferdig med utdannelsen før de måtte dra. Han her for eksempel: 



Hussam, her avbildet ved mitt rotete kjøleskap og skal straks smake på taco for første gang i sitt liv. Da jeg spurte hva han hadde lyst til å jobbe med videre svarte han: " i want to help people". Slik jeg opplever det er denne mentaliteten representativ for flere av dem. 

 

Jeg forstår at det er vanskelig å skulle finne jobb til alle. Og jeg forstår at noen mener at "de stjeler jobbene våre", mens andre, sånn som deg, Sylvi, mener at de må jobbe hvis de skal få være her. Jeg forstår også at de få jeg har presentert i dette innlegget er en veldig veldig liten brøkdel av alle som har kommet, og jeg forstår at ikke absolutt alle er like innstilt på å bidra som det disse er. Men jeg tror det er mange som er det, og jeg mener det er viktig å trekke frem de positive. 

Jeg er ikke politiker, og jeg har ikke stått med megafon ved grensa og ropt "KOM INN HIT ALLE SAMMEN!!". Jeg har ingenting med hvor mange som kommer inn eller hvor mange som får bli. Men nå er de her, og da tror jeg på et Norge som bidrar til integrering. 

Jeg forstår også at det er vanskelig å finne ut av en god løsning på dette. Men ettersom du sa det du sa, at de må yte, ikke bare nyte, så hadde jeg kanskje håpet på at du har en plan rundt nettopp dèt? Uansett ønsker jeg deg lykke til, og håper du setter i gang noen tiltak som gir disse menneskene mulighet til å bidra! 

Med vennlig hilsen Julia Friberg :-) 

Lik Juliafrika på Facebook her

 

 

VÅRT LAND ER I KRISE

Den første i andre, da midnattsmånen skinte ned på din TV-antenne 

Visste du da hva som skjedde, visste du hvor ditt liv ville vende?

Kontrakten som utløp da klokken slo tolv, har du satt pris på den før?

Har du vist at du bryr deg, og at du vil elske den som den elskes bør?

 

Endringen er fatal og bedrøvelig, det overgår alle grenser

Jeg har FEM- Tv-Norge-, MAX- og Vox- og Discovery-abstinenser! 

Hvordan kan noe så grusomt skje, i vårt Norwegicum Demokratis,

Vi betaler for dyre kanaler på TV vi illegalt kunne fått gratis! 

 

Men til tross for at vi er lovlydige borgere skal vi som samfunn straffes.

Den som har skylda for lidelsen vår, den må jo straks avskaffes!

Det ligger ikke i norsk kultur å være apatisk til urett. 

Canal Digital, Telenor og Discovery, vit at dere ikke går usett! 

 

Vi skal gråte og be, og vi skal demonstrere, vi skal krype på våre knær.

Vi har sett CSI, så vi vet hva vi gjør når vi bygger vår spionhær.

Vi oppfordrer dere en siste gang til å løse kanalprisintrigen,

Før vi avvenner oss med repriser av Friends, Ylvis og Kakekrigen! 

 

Kaos rår i Norges gater, vi kjenner oss ikke igjen

Vi roper med siste pust av vår stemme: "HVEM RØK UT I UNGKAREN?"

Herre min Gud, som jeg alltid har ønsket å være i hodet på Tufte.

og nå, når min drøm er så nær å bli sann, skal hele kanalen fordufte?

 

Blodet på deres hender vil være et faktum da vårt opprør begynner.

I mangel på TV har vi sett på himmelen, og i himmelen er vår forkynner!

Vi har telt alle kvisthull på veggene våre, vi går snart på veggene selv.

Hjelp oss før Norge går under og blir til et blodbad blant vidder og fjell! 

 



Tilfeldig medlem av sint mobb med høygafler og fakler 

Lik Juliafrika på Facebook her

 

 

MITT 2015 DEL 1

Vi har allerede entret februar. Et nytt år har begynt, og vi har for lengst pakket vekk og gravet ned alle de pinlige situasjonene vi havnet i og feilene vi gjorde i 2015. Vi har opplevd, vi har tenkt og vi har lært. Jeg for eksempel, lovte meg selv at fra første januar skulle jeg ikke spise godteri (det mest utbredte nyttårsforsettet i moderne historie), men 7. jan satt jeg, uten en gang å ha registrert det, plutselig med hele kjeften full av sjokolade.  Føkk. Ænivæi! Jeg tenkte, som tittelen på innlegget så subtilt hinter om, å gå gjennom mitt 2015 sammen med dere. Det er uinteressant, uoriginalt og kjedelig, ettersom livet mitt er relativt monotont og består av kanskje 3-4 shades of grey. Også er det vel kanskje egentlig litt for sent. Men likefullt vil jeg gi det et forsøk, for jeg er nemlig fast bestemt på å ikke være noe dårligere enn de andre bloggerne her til lands. Skal vi sjå!

 

JANUAR: hurra for deg Julia, nytt år og nye muligheter. Hva gjør du? Jo, 1. jan skriver du en status hvor du etterlyser plagg du har mistet iløpet av gårsdagens festligheter. 





Flott. Jeg fikk etterhvert samlet alle løse objekter og kunne dermed igjen se fremover i livet. Jeg fikk en Starbuckskopp av bestemor og skrev et eget innlegg på bloggen dedikert til denne. Jeg blogget godt i Januar og produserte den nette sum av 8 innlegg, og havnet for først gang på topp 200. Jeg ruslet et par dager på rundt plass 168, og følte at nå var jeg virkelig nære min royale tittel som bloggdronning. lol. Tenke seg til, gitt. Jeg var forkjølet halve måneden og har probably en ganske massiv Netflix-historikk denne tiden. Ganske spennende så langt, hæ? Dette virker til å bli et innlegg fullt av sprell og moro gitt. 



 

FEBRUAR: Nøt mye solariumsgrilling. Når jeg i fremtiden blir lidende av prematur forrynkning, vil jeg se tilbake og skylde på februar 2015. Jeg hadde for alvor oppdaget hvor nyttig en kjeledress kan være og brukte denne flittig. Ca. midt i januar ble jeg forkjølet igjen. Jeg har et litt slitent immunforsvar grunnet ettervirkninger av uforsiktighet under kyssesyke, og er derfor forkjølet like ofte som nordmenn snakker om været. Mamma tvang meg til å skjære løk, og jeg hadde alt i alt en ganske god måned.  



Løkbeskyttelse. 

 

 

MARS: Besøkte buddies i Oslo to ganger, ble selverklært selfiequeen og lagret morsomme pokèmonvitser på telefonen. 



Selfiegame is strong





Jepp. 

 

 

 APRIL: i April kunne man endelig begynne å sole seg ute i frisk luft igjen. 


Jeg gjemmer meg selvsagt under dyna for å passe på at jeg ikke faktisk FÅR noe sol på kroppen. 

 

I April sendte jeg også uten følgende snap for å la verden få vite at jeg skulle reise til Egypt med Vera (mamma).



Jeg var i Egypt i litt over en uke, og feiret blant annet bursdagen min der. Dette gjorde jeg ved å drikke to øl med mamma og mannen hennes før jeg gikk tidlig til sengs. 19 år gammel. 

Ellers var Egypt lolorama! 




På vei ned i pyramiden HAH neida. Turte ikke. 


Hadde tenkt til å slanke meg der, så det var jo veldig flaks at vi fikk både ris og french fries til hvert eneste måltid da. 


Kjøpte meg også nytt skjørt.

MAI: 1. Mai (ifølge telefonen i hvert fall, jeg er litt usikker), skjedde det noe stort. Jeg møtte Einar Tørnquist i Oslos gater. Jeg var lettere bedugget, såkalt "på druen", og følte jeg hadde drukket meg til nok mot for å spørre om et bilde. Da jeg kikket på dette bildet dagen etterpå, ser jeg en (som alltid) dritkjekk Einar, mens jeg selv valgte å gå for en litt mer påkjørt breiflabb-look. Dette er kanskje min største regret i livet, og noe jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for. Men, det er meg og det er Einar, og selvom jeg kastet bort min statistikkmessig eneste sjanse til å få et fint bilde av oss to, er det likefullt et bilde. Tusen takk for din tid, Einar, jeg forstår at jeg fremsto som en groupie, og for det vil jeg beklage. Men saken er den at jeg sliter litt med starstruckness. Om du har over 1000 følgere på Instagram greier jeg ikke engang å si navnet ditt uten å stamme av ærefrykt. 



Senere i mai fant jeg et vepsebol i sofaen på hytta: 



28. Mai hadde jeg eksamen, og ettersom jeg glemte pc måtte jeg skrive tre sider med nynorsk for hånd. Dette kan lett føre til blyforgiftning for oss som er keivhendte.



3'er fekk eg, og eg skjønar ikkje kvifær. 

 

 

 

Ganske interessant dette her, HÆ? jeg trur jeg stopper der og deler opp dette begivenhetsrike fjoråret i to eller tre. KLEMS

 Lik Juliafrika på Facebook her

hits