hits

DU HAR FAEN IKKE ANGST, DIN JVLA DRAMAQUEEN

Jeg ser det hver eneste gang en blogger uttaler seg om egen psykisk helse, eller noen andre offentlige personer nevner ordet "angst", "depresjon" eller andre ting de deler at de har slitt med. 

Hver eneste gang kommer den samme kommentaren. Den selvutnevnte overordnede, som uoppfordret bestemmer hvorvidt personen som bruker disse ordene er berettiget  bruke dem. Store bloggere har i hvert fall ikke rett til bruke dem, for de tjener sjukt mye cash og har en chill hverdag, ergo kan de aldri verden slite eller ha slitt med angst eller depresjon. Andre offentlige personer, og egentlig bare alle andre personer enn Berettigeren sjl, har ikke PEILING p hvordan det er ha angst, for det er det bare Berettigeren som veit. Det er s jvla typisk.

"DU?? ANGST?? Du som har en jobb du tjener godt p og kan st opp nr du vil?? Jeg er s forferdelig lei av at alle dere oppmerksomhetssyke drittungene slenger rundt dere med diagnoser, for JEG veit hvordan det er ha angst, for JEG har opplevd det, det, og det, og det er mye verre enn hva DU har opplevd, og du er bare ute etter klikk!!" 

Jeg blir lei meg, og jeg fler med disse menneskene som skriver om hva de har opplevd. Men den fiendtlige, skeptiske holdningen og de grunnlse anklagene gjr det jo litt vanskeligere skulle strekke frem en hnd. Jeg kjenner igjen flelsen av at ingen forstr hvordan du har det, og jeg regner vel kanskje med at det er der disse anklagene stammer fra mange ganger, men selv om ingen kan vite akkurat hvordan du har det, s vil de aller fleste allikevel i hvert fall prve  forst. Men hvis du vil at andre skal prve forst, m du nesten vre pen for prve det selv.

.Jeg skjnner ogs frustrasjonen rundt folk som kaster rundt seg med de orda. Jeg har kjent p den selv, ganske ofte. De som fr angst av ditt og angst av datt, de som blir deprimerte nr favoritten deres gr ut av Farmen ogs videre. Det er ikke greit i det hele tatt. 

Men nr en offentlig person faktisk forsker dele litt livserfaring, forteller om hvordan ting har vrt eller er, og har mot nok til faktisk innrmme at livet ikke har vrt bare chill og digg for dem heller - DA kan du ta den forbanna pekefingeren du s kunnskapslst retter mot dem og bruke den som rasstapp istedet. Fy faen s jvla provoserende det der er. 

Det er s forbanna lite man gidder lre seg om folk fr man dmmer dem. Det skal s sjukt lite til - og jeg er s drittlei av se det. Er det n ting som er klinkende klart omhandlende livet, s er det at alle lever sitt eget, og i hvert eneste liv skjer det fr eller siden ting som er jvla dritt. Dritten er ujevnt fordelt, og det takles forskjellig - fordi mennesker er forskjellig. Og at det forsatt er s vanskelig innse etter 200 000 r med Homo Sapiens p jorda, det synes jeg er sjukt. 

 Vi m kjre litt strykejern p den konstant skeptiske sinnarynka vr, og mte folk som deler vanskelige aspekter ved livet sitt med det vi hadde nska bli mtt med sjl; litt forstelse, litt aksept og kanskje til og med litt lettelse over at vi i alle fall ikke er aleine om synes at livet er vanskelig noen ganger. For vi er jo tross alt i detta sammen, og det gjre det litt lettere for hverandre vre her p denne forskrudde, merkelige jorda har vel de aller fleste av oss litt godt av. 

Man ser ikke hva en person har vrt gjennom p klesstilen, hret eller kroppsfasongen deres. Man kan heller ikke alltid se det p en blogg. 

Og en ting til; Dersom bloggere som skriver om dette kun hadde vrt opptatt av klikk, s er det ganske mange andre temaer som (dessverre) leser MYE bedre enn psykisk helse. 

Hvis du har behov for snakke med noen, kan du ringe Hjelpetelefonen p 116 123 nr som helst p dgnet. Bruk de rundt deg til lufte de tunge tankene, og husk at du er dritbra, og at ting blir bedre til slutt. 

Vi blogges. 

 

Flg meg p Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

8 kommentarer

Kjenner jeg blir forbanna p folk som kommenterer snt. Angst kan vre mye forskjellig. Uansett hvordan du opplever det og hva du sier om det. Det er ikke konkurranse om hvem som sliter med det mest.. Blir s kvalm!

Bra innlegg!

Jeg er enig med at det er provoserende med disse berettigerne, men det er ogs provoserende med de som sier jeg fr angst, jeg blir deprimert nr det egentlig ikke er det de mener.

Nr det gjelder bloggere og influencere synes jeg det er fint at de deler, men bare de passer p ufarliggjre framfor sykeliggjre. Selv har jeg hatt panikkangst i 18 r, og har ogs tilbakevendene depresjoner, s jeg vet virkelig hva det er, men jeg sykeliggjr meg ikke av den grunn. Tvert i mot, angsten har jeg endelig lrt meg bruke som en styrke. Det er der jeg fler mange trr feil, fordi mange av de har ikke, misforst meg rett, hatt det lenge nok. ALLE vil oppleve et panikkanfall i lpet av livet sitt, det er ikke dermed sagt at du kommer til f det igjen og herved m slite med panikkangst. Selv har jeg en altfor liten platform til f det budskapet fram.

Enig. Bde i at det er provoserende nr folk flakser rundt seg med begrep som er s malplasserte at det er vanskelig ta resten av det de sier p alvor, og det faktum at folk gr rundt med nesen i sky, for deretter tro de har den minste anelse om hva andre gr gjennom.

Trist at vi ikke kan vre mer stttende ovenfor hverandre, generelt. Hva skjedde med empatien?

Hvis hver og en av oss kunne pne sinnet og frst se p oss selv. Lre kjenne rsaken til vre egne reaksjoner og mten vi takler ting p, s hadde vi mttet innse at det er s utallige mange mter reagere p, den ene mer "irrasjonell" enn den andre. Men alikevell s rasjonellt som hver og ens flelsesliv kan hndtere. det gr ingen rundt p planeten vr uten noe livserfaring.

Den gangen du hadde din vrste opplevelse, det er dit din forstelse og toleranse for frykt strekker seg, det kan vre veldig forskjellig fra person til person. MEN hvis det er det vrste du har opplevd, s oppleves ikke det noe mindre ille enn det vrste jeg har opplevd flelsesmessig. S at noen skal f definere hva som er vanskelig, hva som er angst og hva som er smerte for deg, er helt hplst . For nr du ligger der i en krll i senga full av grt, fortvilelse og redsel, s spiller det ingen rolle om det er kjrlighetssorg, vonde traumeminner, at mor er dd eller at du skal ha eksamen. Der og da er tlegrense ndd og smerten intens. om du da er typen som finner trst i legge ut situasjonen p bloggen, Facebook eller er den som ikke forteller noen noe, s gjr du nok ditt beste i et forsk i hndtere det som er, har vrt eller kommer. noen roper ulv, fordi de ikke har lrt noe annet. Ikke alle kommer fra hjem med voksne som har vrt trygge og som har hjulpet de fra spedbarnstiden til regulere flelser, forst virkeligheten og lre hvordan man er utover i samfunnet. Problemet er ikke deg, eller den andre, problemet er at vi ikke pner hjertene og forstelsen. I mangelen p egen forstelse og i mte med resten av samfunnets mter dmme p, skapes vr egen redsel for ikke passe inn og dermed vrt behov for definere oss som noe annet enn det som kritiseres. mte det som kommer i mot oss, p en blogg, i vennegjengen, eller familien, med den forstelsen og omsorgen en nsker seg selv mtt med i samme situasjon, hjelper uansett. (Det betyr jo selvsagt ikke at man ikke skal sette egne grenser og ta vare p seg selv oppi det hele❤️)

S javell da, Bondevik depresjon kunne behandles p 4 uker s var han klar til lede landet igjen.. det kan fles urettferdig for en som sliter med tilbakevendende depresjoner og ikke kommer ordentlig ut i jobb igjen.. Men det er jo ikke Bondevik sin skyld at du mter uvitenhet og manglende forstelse i samfunnet.. at mange basert p Bondeviks historie ikke forstr at dette er individuellt, er akkurat like mye min som bondeviks skyld.. det er penheten, empatien og forstelsen menneskene imellom som ikke fungere

UPS.. innlegget ble anonymt. Det var ikke meningen.

Innlegget over er mitt ;-)

Herregud s sinnskykt bra skrevetog ikke minst VIKTIG!!!

Alts. Dette var S on point <3

Skriv en ny kommentar