hits

FEM SORGFASER OG ET HALVT R SIDEN DU DDE

I dag er det et halvt r siden Maren dde. Den helt vanvittig gode, fine solstrla av ei sster jeg var s heldig ha ved siden av meg i alt som var bra og alt som var kjipt de frste 20 ra av livet mitt. Maren som jeg var, og fortsatt er, s vanvittig avhengig av. Hvordan dette halve ret har gtt veit jeg egentlig ikke. Det har vrt fullt av trer, mareritt, angst, sinne og tanker om gi opp. Jeg har grini i alle klemmer jeg har blitt tilbudt grine i, jeg har vridd meg i smerte p gulvet, jeg har hatt svnlse netter fulle av forvirring over livet og hvem jeg er.

SONY DSC

Da pappa dde for snart halvannet r siden mista Maren og jeg mye. Vi mista han som lrte oss ikke vre redd for vrra oss sjl, og gi faen i hva alle andre mente. Vi mista han som lrte oss terapien i det fiske. Vi mista kanskje han vi konstant mtte passe p at ikke drakk seg ihjel, men med det s mista vi ogs han som lrte oss  aldri gi opp. Vi mista ogs han som var mye av grunnen til at Maren og jeg sto s sterkt sammen og var s nre. 

Da Maren dde for et halvt r siden flte jeg at jeg mista alt. Halve sjela mi ble borte. Maren var dd, og meninga med livet fltes plutselig bare s jvlig grunn og mager. Storesstera mi, som alltid passa p, sto rett ved siden av, lytta til og tok vare p alle rundt seg. 

Men, til tross for all denne grininga, angsten og tankene om gi opp, har jeg etterhvert begynt se og fle p hva livet har by p igjen. Jeg har festa med den beste venninna mi, som jeg bare veit at alltid er der. Jeg er forbanna heldig som har den kjerringa. Jeg har hatt free access til Skjeggs armkrok, og ftt muligheten til bade med elefanter, spise skorpioner og utforske Bangkoks gater med han i sommer. Jeg har ftt reise p en helt sjukt fin tur sammen med mammaen min, og sett 1000 ting jeg aldri har sett fr. Mammaen min er forresten verdens beste mamma. Jeg har ftt ha lange, dype samtaler med bestemor, om ting som bare vi to forstr. Det betyr mye. Jeg har gode venner og familie rundt meg som jeg veit at jeg bare kan ringe til, som tar meg med p kjreturer for sladre og skravle, som danser med meg p fest og som inviterer meg p salat men lager pannekaker isteden fordi de veit at slankern er noe dritt og at noen ganger er alt man trenger et par jvla digge pannekaker. 

Men innimellom det faktisk vre takknemlig og glad over disse tingene, har jeg gtt gjennom en del flelser det har vrt vanskelig forholde seg til. Jeg har egentlig alltid tenkt p de fem sorgfasene som noe uekte Hollywood-greier, men dette halvret har jeg blitt litt schooled akkurat der. De har kommet som perler p ei snor.  

Fornektelse. Jeg trodde ikke p dem da de sa at Maren kanskje ikke kom til overleve. Jeg trodde ikke p det da jeg sto ved siden av Marens seng og holdt henne i hnda mens de tok vekk alt som holdt henne i live. Jeg trodde heller ikke p det da jeg sto og s p at kroppen hennes ga opp og hun sluttet puste, uten kunne gjre noe med det. Og jeg trodde ikke p det i flere mneder etterp. Jeg venta p vkne opp fra detta jvla marerittet. 

Sinne. Detta jvla marerittet. Etter begravelsen var det ikke mer igjen av meg enn frustrasjon over ikke kunne reise tilbake i tid. Men g rundt vre forbanna p alt og alle kom heller ikke til bringe Maren tilbake, og det var jo i tillegg s stikk i strid med hvordan Maren var. Denne fasen var vinglende og rar for meg. Den reiv meg opp p innsida.

Forhandlinger.  Hvis jeg bare hadde gjort noe annerledes. Hvis jeg hadde lagt litt mer press p henne til ta en ekstra biopsi tidligere, hvor jeg hadde skt enda litt mer p internett etter hvorfor hun fikk kreft, hadde jeg klart stoppe det? Og hva faen skal jeg gjrra n, hvor er Maren n? Finnes det noe etter dden? Klarer jeg finne ut at det? Er jeg kapabel til flge etter? D, du ogs? Hvordan da? Piller? Rifle? Barberblader? Nei, det er du ikke, Julia. For feig til leve, for feig til d. Der haru deg. I denne fasen var jeg spass opprevet inni meg etter det forrige stadiet, at jeg helst bare ville fl av meg hele huden og bruke den som et hvitt flagg. 

Depresjon. Jeg begynte ikke gjre s mye annet enn sove, grine og spise. Livet hadde hoppa fra tragedie til tragedie, jeg var s sliten og alt var s meningslst og jeg ville bare bli ferdig med de ra jeg hadde igjen p jorda. Jeg greide ikke se hvordan livet kunne bli bra igjen nr det var s jvlig mye som mangla. Verden var mrk, dyster og urettferdig, og den fineste personen jeg hadde i livet mitt, som sto meg aller nrmest og som jeg regna med alltid kom til vrra der, var ikke der mer. Skriv litt, les til eksamen, g deg en tur. Hvorfor i hlvete skal man det nr den eksistensielle angsten gjr deg til et offer for en verden du ikke aner noen ting om? Du veit ikke hvorfor du er her, du veit ikke hvor du kom fra, du veit ikke hvor du skal. Hva faen er poenget med sitte her en livstid, flge noen normer og regler, jobbe, sove, angste og repeat? 

Aksept. Det gikk en stund. Jeg vingla mellom de fire frste fasene og fikk ikke huet mitt p plass. Men s skjedde det noe litt rart. Jeg vkna bare en dag og kjente for frste gang siden Maren dde p den flelsen at livet kunne bli bra likevel. Det kom aldri til bli det samme, men det kunne bli et fint liv likevel. Og det vite at den flelsen eksisterte var nok til viske vekk alle de tidligere tankene om at livet var s meningslst at man like godt kunne avslutte det selv. 

 

Den flelsen kommer oftere og oftere n, og det er et steg i riktig retning tror jeg. Savnet kommer aldri til bli noe mindre, men vi som er igjen m leve for Maren. Og det skal vi. 

vi blogges. 

// Marens kamp mot kreft

// MAREN

// leve videre og snn

// Du m banne mer, jenta mi

// <3

// 23.03.17

// Gratulerer med dagen Maren.

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 

 

24 kommentarer

Fr s lyst til gi deg en god klem, godeste Julia ❤️ Og godeste Maren..... 😢❤️

Heier p deg!❤

💜💜

Sterkt lese. Og vondt lese at du har opplevd dette. Sender deg mange varme tanker. Jeg fler jeg str i sorgfasene selv, hopper litt fram og litt tilbake. En av foreldrene mine dde av kreft i sommer, og selv om det ikke er det samme er det nok endel likhetstrekk i sorgarbeidet. Det er jammen ikke s lett. Stor klem til deg.

Anne: veldig leit hre. Hper du kommer deg gjennom s godt du kan <3 klem <3

Takk for at du setter fine ord p vanskelige flelser. Jeg mistet min yngste dattet, min aller beste venn i verden, straks 18 r gammel, i selvmord for et halvt r siden. Jeg vingler fremdeles mellom de fire frste fasene, men har enn ikke vrt innom aksepten. nsker deg alt godt fine du❤

Heidi: Dette var helt forferdelig lese. Jeg nsker deg alt godt og hper du finner gleden i livet igjen <3 selv om savnet aldri vil bli borte. Klem <3

Jeg har lrt meg alt om sorg p rekordtid kjresten min dr litt hver dag. Sorg er som jeg har sagt prisen vi betaler for ha elsket.Hadde ikke du levd s hadde aldri jeg hrt historia om Maren. Maren lever fremdeles, men hun lever gjennom deg og du har med det du skriver gitt henne et nytt liv 💓

Jeg skrive ogs av kjrlighet til Eli, hun skal heller ikke f lov til bli glemt selv om Alzheimer tar litt av henne hver dag.

Atle Lundhaug: Atle <3 <3 klem til deg og Eli. Dere er en kjempeinspirasjon. <3

<3 <3 jeg kjenner deg ikke, men du er sterk! Aldri tvil p det. Sorgen vil alltid vre der, men man kommer seg videre. St p, du er flink <3

Skriv en ny kommentar