FEM SORGFASER OG ET HALVT ÅR SIDEN DU DØDE

13.09.2017 - 11:28 24 kommentarer

I dag er det et halvt år siden Maren døde. Den helt vanvittig gode, fine solstråla av ei søster jeg var så heldig å ha ved siden av meg i alt som var bra og alt som var kjipt de første 20 åra av livet mitt. Maren som jeg var, og fortsatt er, så vanvittig avhengig av. Hvordan dette halve året har gått veit jeg egentlig ikke. Det har vært fullt av tårer, mareritt, angst, sinne og tanker om å gi opp. Jeg har grini i alle klemmer jeg har blitt tilbudt å grine i, jeg har vridd meg i smerte på gulvet, jeg har hatt søvnløse netter fulle av forvirring over livet og hvem jeg er.

SONY DSC

Da pappa døde for snart halvannet år siden mista Maren og jeg mye. Vi mista han som lærte oss å ikke være redd for å værra oss sjæl, og gi faen i hva alle andre mente. Vi mista han som lærte oss terapien i det å fiske. Vi mista kanskje han vi konstant måtte passe på at ikke drakk seg ihjel, men med det så mista vi også han som lærte oss å aldri gi opp. Vi mista også han som var mye av grunnen til at Maren og jeg sto så sterkt sammen og var så nære. 

Da Maren døde for et halvt år siden følte jeg at jeg mista alt. Halve sjela mi ble borte. Maren var død, og meninga med livet føltes plutselig bare så jævlig grunn og mager. Storesøstera mi, som alltid passa på, sto rett ved siden av, lytta til og tok vare på alle rundt seg. 

Men, til tross for all denne grininga, angsten og tankene om å gi opp, har jeg etterhvert begynt å se og føle på hva livet har å by på igjen. Jeg har festa med den beste venninna mi, som jeg bare veit at alltid er der. Jeg er forbanna heldig som har den kjerringa. Jeg har hatt free access til Skjeggs armkrok, og fått muligheten til å bade med elefanter, spise skorpioner og utforske Bangkoks gater med han i sommer. Jeg har fått reise på en helt sjukt fin tur sammen med mammaen min, og sett 1000 ting jeg aldri har sett før. Mammaen min er forresten verdens beste mamma. Jeg har fått ha lange, dype samtaler med bestemor, om ting som bare vi to forstår. Det betyr mye. Jeg har gode venner og familie rundt meg som jeg veit at jeg bare kan ringe til, som tar meg med på kjøreturer for å sladre og skravle, som danser med meg på fest og som inviterer meg på salat men lager pannekaker isteden fordi de veit at slankern er noe dritt og at noen ganger er alt man trenger et par jævla digge pannekaker. 

Men innimellom det å faktisk være takknemlig og glad over disse tingene, har jeg gått gjennom en del følelser det har vært vanskelig å forholde seg til. Jeg har egentlig alltid tenkt på de fem sorgfasene som noe uekte Hollywood-greier, men dette halvåret har jeg blitt litt schooled akkurat der. De har kommet som perler på ei snor.  

Fornektelse. Jeg trodde ikke på dem da de sa at Maren kanskje ikke kom til å overleve. Jeg trodde ikke på det da jeg sto ved siden av Marens seng og holdt henne i hånda mens de tok vekk alt som holdt henne i live. Jeg trodde heller ikke på det da jeg sto og så på at kroppen hennes ga opp og hun sluttet å puste, uten å kunne gjøre noe med det. Og jeg trodde ikke på det i flere måneder etterpå. Jeg venta på å våkne opp fra detta jævla marerittet. 

Sinne. Detta jævla marerittet. Etter begravelsen var det ikke mer igjen av meg enn frustrasjon over å ikke kunne reise tilbake i tid. Men å gå rundt å være forbanna på alt og alle kom heller ikke til å bringe Maren tilbake, og det var jo i tillegg så stikk i strid med hvordan Maren var. Denne fasen var vinglende og rar for meg. Den reiv meg opp på innsida.

Forhandlinger.  Hvis jeg bare hadde gjort noe annerledes. Hvis jeg hadde lagt litt mer press på henne til å ta en ekstra biopsi tidligere, hvor jeg hadde søkt enda litt mer på internett etter hvorfor hun fikk kreft, hadde jeg klart å stoppe det? Og hva faen skal jeg gjørra nå, hvor er Maren nå? Finnes det noe etter døden? Klarer jeg å finne ut at det? Er jeg kapabel til å følge etter? Dø, du også? Hvordan da? Piller? Rifle? Barberblader? Nei, det er du ikke, Julia. For feig til å leve, for feig til å dø. Der haru deg. I denne fasen var jeg såpass opprevet inni meg etter det forrige stadiet, at jeg helst bare ville flå av meg hele huden og bruke den som et hvitt flagg. 

Depresjon. Jeg begynte å ikke gjøre så mye annet enn å sove, grine og spise. Livet hadde hoppa fra tragedie til tragedie, jeg var så sliten og alt var så meningsløst og jeg ville bare bli ferdig med de åra jeg hadde igjen på jorda. Jeg greide ikke se hvordan livet kunne bli bra igjen når det var så jævlig mye som mangla. Verden var mørk, dyster og urettferdig, og den fineste personen jeg hadde i livet mitt, som sto meg aller nærmest og som jeg regna med alltid kom til å værra der, var ikke der mer. Skriv litt, les til eksamen, gå deg en tur. Hvorfor i hælvete skal man det når den eksistensielle angsten gjør deg til et offer for en verden du ikke aner noen ting om? Du veit ikke hvorfor du er her, du veit ikke hvor du kom fra, du veit ikke hvor du skal. Hva faen er poenget med å sitte her en livstid, følge noen normer og regler, jobbe, sove, angste og repeat? 

Aksept. Det gikk en stund. Jeg vingla mellom de fire første fasene og fikk ikke huet mitt på plass. Men så skjedde det noe litt rart. Jeg våkna bare en dag og kjente for første gang siden Maren døde på den følelsen at livet kunne bli bra likevel. Det kom aldri til å bli det samme, men det kunne bli et fint liv likevel. Og det å vite at den følelsen eksisterte var nok til å viske vekk alle de tidligere tankene om at livet var så meningsløst at man like godt kunne avslutte det selv. 

 

Den følelsen kommer oftere og oftere nå, og det er et steg i riktig retning tror jeg. Savnet kommer aldri til å bli noe mindre, men vi som er igjen må leve for Maren. Og det skal vi. 

vi blogges. 

// Marens kamp mot kreft

// MAREN

// Å leve videre og sånn

// Du må banne mer, jenta mi

// <3

// 23.03.17

// Gratulerer med dagen Maren.

Facebook HER - Instagram HER - Dobbelthakeinstagram HER

 

 

24 kommentarer

Hege Marita

13.09.2017 kl.12:03

Får så lyst til å gi deg en god klem, godeste Julia ❤️ Og godeste Maren..... 😢❤️

juliafrika

14.09.2017 kl.17:22

Hege Marita: <3

pedromuldyret

13.09.2017 kl.12:20

<3

juliafrika

14.09.2017 kl.17:23

pedromuldyret: <3

Line

13.09.2017 kl.12:29

juliafrika

14.09.2017 kl.17:23

Line: <3

Chillpadda

13.09.2017 kl.12:52

Heier på deg!❤

juliafrika

14.09.2017 kl.17:23

Chillpadda: <3<3

Unagi

13.09.2017 kl.13:17

💜💜

juliafrika

14.09.2017 kl.17:23

Unagi: <3

13.09.2017 kl.15:39

juliafrika

14.09.2017 kl.17:23

Anonym: <3

Anne

13.09.2017 kl.17:09

Sterkt å lese. Og vondt å lese at du har opplevd dette. Sender deg mange varme tanker. Jeg føler jeg står i sorgfasene selv, hopper litt fram og litt tilbake. En av foreldrene mine døde av kreft i sommer, og selv om det ikke er det samme er det nok endel likhetstrekk i sorgarbeidet. Det er jammen ikke så lett. Stor klem til deg.

juliafrika

14.09.2017 kl.17:24

Anne: veldig leit å høre. Håper du kommer deg gjennom så godt du kan <3 klem <3

Heidi

13.09.2017 kl.18:41

Takk for at du setter fine ord på vanskelige følelser. Jeg mistet min yngste dattet, min aller beste venn i verden, straks 18 år gammel, i selvmord for et halvt år siden. Jeg vingler fremdeles mellom de fire første fasene, men har ennå ikke vært innom aksepten. Ønsker deg alt godt fine du❤

juliafrika

14.09.2017 kl.17:25

Heidi: Dette var helt forferdelig å lese. Jeg ønsker deg alt godt og håper du finner gleden i livet igjen <3 selv om savnet aldri vil bli borte. Klem <3

Atle Lundhaug

13.09.2017 kl.19:56

Jeg har lært meg alt om sorg på rekordtid kjæresten min dør litt hver dag. Sorg er som jeg har sagt prisen vi betaler for å ha elsket.Hadde ikke du levd så hadde aldri jeg hørt historia om Maren. Maren lever fremdeles, men hun lever gjennom deg og du har med det du skriver gitt henne et nytt liv 💓

Jeg skrive også av kjærlighet til Eli, hun skal heller ikke få lov til å bli glemt selv om Alzheimer tar litt av henne hver dag.

juliafrika

14.09.2017 kl.17:27

Atle Lundhaug: Atle <3 <3 klem til deg og Eli. Dere er en kjempeinspirasjon. <3

13.09.2017 kl.23:25

<3

juliafrika

14.09.2017 kl.17:27

Anonym: <3

13.09.2017 kl.23:25

❤🌼

juliafrika

14.09.2017 kl.17:27

Anonym: <3

Amanda

14.09.2017 kl.11:05

<3 <3 jeg kjenner deg ikke, men du er sterk! Aldri tvil på det. Sorgen vil alltid være der, men man kommer seg videre. Stå på, du er flink <3

juliafrika

14.09.2017 kl.17:27

Amanda: klem <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits