MARENS KAMP MOT KREFT

30.01.2017 - 11:57 11 kommentarer

Hei! 

Noen ganger er Livet jævlig ålreit. Det kan være rosa såpebobler, sjokoladefontener, kjekke bartendere, påskesol i januar, morsomme kattevideoer og perfekte tetris-streaks. 

Men noen ganger er Livet en jævla kødd også. Noen ganger gir livet deg hardere utfordringer enn du tror du kan takle. Om Livet gjør det for å lære deg noe, eller fordi han bare er et humørsjukt psykopatisk naut av et hønsehue veit ikke jeg, men jeg forbeholder meg retten til å bli forbanna på han for hans kyniske væremåte noen ganger. 

Jeg har stadig skrevet på bloggen i det siste at jeg har vært en tur i Oslo sammen med søstera mi, Maren. Selv om det like godt kunne vært av den enkle grunn at vi fortsatt nerder Pokèmon Go som to svette pixelavhengige drittunger begge to og liker å dra på jakt sammen, er det dessverre en ganske mye kjipere grunn til at jeg har vært der nå i det siste. 

Mandag 28. November i fjor fikk Maren en telefon fra Rikshospitalet med svar på en biopsi hun hadde tatt i tunga si, fordi hun var så mye plaget med små sår og hadde veldig vondt. Hun hadde tatt biopsi på tannlegehøyskolen for rundt to år siden også, uten noen form for skumle utslag på den. Men denne gangen for to måneder siden nå, gikk telefonsamtalen litt annerledes. 

Legen: - Hallo ja, det er Dr (...) som ringer. Stemmer det at jeg snakker med Maren Friberg, og at du tok en biopsi i tunga den (..)?

Maren: - Ja, det stemmer.

Legen: - Hvor er du nå?

Maren: - Jeg er hos bestemor og bestefar, men er på vei ut døra og på vei til Oslo.

Legen: -Vi har fått svar på prøvene dine, Maren...og de er dessverre ikke så bra.

Maren: - Har jeg fått kreft?

Legen: - Ja, du har dessverre fått kreft.

Maren: - ...

Legen: - Hvis du vil komme opp på sykehuset nå med en gang, så kan du det. Vi har allerede en plan for deg utover uka med diverse prøver og undersøkelser vi må gjøre.

Maren: -...kommer jeg til å dø?

Legen: - Nei, dette er ikke noe du dør av. I alle fall ikke på kort sikt.

 

Det der er en telefonsamtale man ikke har så veldig lyst til å forholde seg til. Maren er 24 år, hun spiser relativt sunt og har aldri prøvd verken røyk eller snus...

Mamma ringte meg samme dag, litt lenger utpå kvelden. Jeg hadde muntlig eksamen på ettermiddagen, og hun ringte meg så fort hun visste jeg var hjemme hos Skjegg igjen derfra. Kreft er et så morbid ord på en måte, man forbinder det bare med en helvetes kamp, død og fordervelse. I hvert fall gjorde jeg det, og jeg knakk sammen som et korthus, eller, som et korthus som akkurat har fått vite at søsteren sin har fått kreft. 


Verdens fineste Maren. <33

Men så kjører Skjegg meg hjem, og jeg kommer inn døra og ser Maren. Vi griner litt, men Maren er en så merkelig fantastisk skrudd sammen skapning at vi faktisk ler en del også. Hun er et så forbanna sterkt lite menneske, og var fra første stund klar på at hun skulle ikke være noe kreftpasient resten av livet. Men man blir sittende å stirre i veggen en stund og tenke. Maren og jeg hadde på under et år mista både onkelen og pappaen vår brått, og det at Maren nå i tillegg hadde fått en kreftdiagnose samme året virka jo bare helt idiotisk åndssvakt på alle mulige måter. Man begynner jo å lure litt på hva som egentlig er greia, hva som er meninga med alt sammen. 

Maren hadde fått en svulst i tunga, som det nå var påvist kreft i. De visste ikke hvor mye kreften hadde spredt seg derfra, ergo ble det en haug med blodprøver og scanninger for å finne ut av dette. Det må nevnes at Maren er livredd for alt som har med nåler, sprøyter og slanger å gjøre. Derfor er det jo ikke bare det å vente på svar på prøver som er jævlig, men også det å ta dem. Men hu er jo tøff som juling også da, så det har gått bedre og bedre gjennom både blodprøver, tester, scanninger og operasjonen hvor de opererte ut kreftsvulsten. De opererte i tillegg ut mange av lymfene i halsen hennes, da de så at det var kreft i èn av dem også. 


Noen dager etter operasjonen. Maren følte seg ofte litt tryggere med lua på, sa hun. Var vel dog ikke kun the hair som føltes litt bad that day. 

 

Svulsten var så stor at det i etterkant ville bli ganske stor forskjell på tungas størrelse. Derfor måtte de skjære av et relativt stort stykke av huden, samt vev og blodårer, på underarmen hennes, for deretter å koble og sy det sammen med det som var igjen av tunga. For å dekke til armen igjen, tok de det kirurgene selv beskrev som "en ostehøvelskive, omtrent" fra låret hennes og la over såret på armen. Det var altså en ganske stor operasjon hvor mange ting skulle skje. Hun skulle i tillegg til alt dette ta ei visdomstann (som hu btw ble veldig skuffa over at hun ikke fikk beholde selv). Maren lå elleve og en halv time i narkose den dagen. Etter operasjonen ble jo tunga ganske hoven og annerledes, så Maren snakker ikke like godt som før, da det er visse bokstaver hun sliter litt med. Men hun har mye selvironi på punktet, og ler mye av det. Hun haj foj eksempel ofte lyst på jabajbjagjøt og en jeise til Boja Boja. 


 

Nå som hun har kommet seg litt igjen etter operasjonen skal hun begynne med strålebehandling og cellegift fra onsdag, og holde på med dette fem dager i uka i fem-seks uker. Hun gruer seg fordi det vil bli vanskelig for henne å spise igjen (etter å allerede ha levd ukesvis på nesten kun flytende føde etter tungeoperasjonen), da hun blir veldig solbrent både utenpå og inni. Men hun er veldig motivert til å bli ferdig. Og jeg håper at når hun blir det, vil det bli det siste vi noen gang ser til den dritten der. 

Oppe i all elendigheten har Maren hatt en veldig fin opplevelse både med Rikshospitalet og Radiumhospitalet. På riksen ble Maren operert av to kirurger, Henrik og Per, som er to helt fantastiske fyrer som aldri holder tilbake fakta, men holder folk oppe med sin måte å være på. Alle på RH har veldig stor respekt og MYE positivt å si om dem. Maren hadde også to kreftsykepleiere som hun ble megaglad i, og som ivaretok både henne og oss pårørende veldig godt. Så masse creds og kudos og takk til dere, Arnulf og Karin! 


 

Mamma har stort sett vært med Maren hele tiden frem til nå, men fremover en liten stund kommer jeg til å være mye i Oslo for å bli med Maren på de daglige behandingene. Dette har jo vært og blir jo en stor del av livet mitt også, derfor synes både jeg og Maren det er greit at jeg skriver litt om det, og at Maren får dele historien sin. Det kan jo ikke bare være tull og tøys og valker og surr her inne heller synes jeg, og jeg hadde nok følt meg ganske falsk hvis jeg liksom skal blogge daglig uten å inkludere sånne ting som det her.

 

Hvis du vil, kan du lese litt mer om kreft her på sidene til Kreftforeningen.

Vi blogges!

 

Følg Juliafrika på Facebook her

 

 

11 kommentarer

Kristine

30.01.2017 kl.12:25

Kreft er no drit -.-

Ønsker søstra di riktog god bedring❤️ Selv om den aller minste vokal kan bli noe helt annet, er selvironi viktig 😁👍

30.01.2017 kl.14:00

Ønsker Maren alt godt fremover, stå på dette ordner seg. Tenker på dere nå, klem fra Kåre Torkildsen

Kjærringa di

30.01.2017 kl.14:25

<3

Hanne

30.01.2017 kl.14:36

Julia!

Jeg heier på deg, og jeg heier på søsteren din! Stå på, begge to. Det er få uker siden jeg var ferdig med cellegift, og bloggen din gir energi på litt teite dager.

God klem fra meg; Hanne

Mariell

30.01.2017 kl.15:23

Maren❤ Du vet jeg heier på deg! Du er så tøff og sterk, og jeg beundrer motet ditt! Vi hadde en koselig jentekveld for ikke lenge siden, så du skulle ha det litt gøy før det tunge startet - og det er jeg så glad for at vi fikk til og at du orket😊 Stå på, bruk familie og venner for det det er verdt, ha litt galgenhumor og innse det - at du faktisk er ei tøff jente - en fighter!!!! Tenker på deg og dine! Og så er det så fint at du har en super familie, og også da denne kule og snille søsteren din - som passer på deg❤ Mange klemmer til deg!!

Flott skrevet Julia og for en omtenksom og snill søster du er, det er god støtte for Maren og ha deg!!!

Mariell

30.01.2017 kl.15:25

En ting til: Pappaen deres hadde vært og er fryktelig stolte av dere begge to! ❤

Ada.

30.01.2017 kl.19:27

Dette er til å i stor respekt av. I slike tider som dette kan man ikke gjøre stort annet enn å le av de små tingene, men også å snakke om man føler for det. Lykke til til dere begge to, og hils Maren fra meg å si at jeg heier på henne. Dette skal hun klare ! <3

Laila

30.01.2017 kl.20:17

Alle gode tanker og ønsker, til både Maren, deg og Vera !!!

03.02.2017 kl.11:46

Heier på hele familien her. Dere er sterke og fine og dette skal gå fint :)

Glad for at sykehuset er så greie som de er. Har så mye å si!

Vibeke

14.02.2017 kl.15:00

Så fint du deler dette. Det er skikkelig fint å lese om kreft og sykdom på en så "dagligdags" måte. For det er litt sånn det føles for en som er syk.

juliafrika

14.02.2017 kl.15:04

Vibeke: <3 <3

Skriv en ny kommentar

hits