DETTE KOMMER ALDRI TIL Å GÅ

25.05.2017 - 12:24 4 kommentarer

Hei og hopp fra bilen til Skjegg:

Vi er på vei til Sverige!! Skjegg har fått seg ny fryser, så vi skal fylle den opp med flesk og bacon og sprit og alle sånne ting som nordmenn liker å kjøpe hos Søta Bror. Det eneste problemet vi har nå er at bilen vi sitter i stadig bestemmer seg for å stoppe hele tida. Den starter igjen med en gang, holder en liten stund, også stopper den igjen. Den stoppa tre ganger fra Svene til Kongsberg, som er ca et kvarter å kjøre, så det blir spennende å se om vi rekker til Sverige før Nordby stenger da. Jeg veit ikke helt om detta kommer til å gå. Men, som teskje-kjerringa sier: det gjelder å itte miste trua! Skjegg sier i hvert fall at det bare er den såkalte "Volvosjuka", og det er visst en ganske vanlig, udefinerbar diagnose alle Volvoer sliter med innimellom. Så da får den nesten få lov til å få en pust i bakken når den trenger det, tenker jeg da.

Ha en fin himmelsprett folkens! Vi blogges.

TRE TING MAN TENKER PÅ TOGET

23.05.2017 - 14:03 Én kommentar

hEI BLOGGIS, nå gjorde jeg det igjen, det der med at Caps Lock allerede er på. Jeez. 

For noen dager siden tok jeg tog, og det er helt ålreit det altså, bortsett fra alle hinderne man møter når man gjør det. 


Her er jeg photoshoppa foran en togbane fordi det liksom gir så mening sånn thumbnailmessig, ikke sant. 

Jeg var ferdig med en lang dag i byen, og skulle til å sette meg i et av setene. Jeg ville aller helst sitte i et sete som var vendt den veien vi skulle, fordi jeg har en tendens til å bli litt sjøsjuk hvis jeg sitter motsatt vei. Men i full panikk rundt stresset ved å finne seg en god plass før alt ble tatt låste hjernen seg fullstendig inne i et vakuum av forvirring, og jeg greide under ingen omstendigheter å tenke meg til hvilken vei toget skulle kjøre. Så jeg endte på et sete vendt motsatt vei da. Bra jobba Julia. Thumbs UP. 

Så begynte jeg å kjede meg. For det ER jo kjedelig å ta tog. Heldigvis hadde jeg aktive bekjentskaper på snapchat akkurat da, så jeg hadde i hvert fall noe å drive med. Men, dette leder meg til første punkt på lista, som er dette: 



Det er jo litt kleint å sitte og kødde med filter og duckface og sånn mens de rundt deg bare "oh, millenials will riun the planet yes". Så det må man bare droppe. 

 

Etterhvert ble jeg sulten. Dette leder meg til punkt nummer to: 



Struggles. Ble ikke noe Wrap på meg for å si det sånn. :( Sorry for litt sånn "godt og blanda"-dialekt på de snappene btw, er litt språklig forvirret når jeg henger utafor bygda mi. 

 

Plutselig ser jeg på billetten på mobilen min at det er buss for tog på strekninga jeg skal. DETTE leder meg til punkt nummer tre:



Ok shitshitshitshitshit, dette er siste toget til Kongsberg og tenk om jeg går feil tenk om det ikke finnes noen mennesker som skal helt dit jeg skal og tenk om alle skal av her i Asker og tenk om jeg aldri finner bussen og må bosette meg i skogen utafor Asker resten av livet og aldri være medlem av sivilisasjonen igjen HELP

Heldigvis kom jeg meg helskinna hjem, til tross for noen ganske stressa sekunder mellom tog og buss. PJUHHHHHHHHHHHHH.

 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

 

 

 

 

DU FINNER INGEN SVAR I KUTTENE DINE

21.05.2017 - 12:23 16 kommentarer

Jeg har vært litt fraværende her de siste dagene, og jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare litt hvorfor, hvis kraniet mitt er kapabelt til det. 

Rett før jeg fikk vite at Maren hadde kreft, var livet egentlig ganske bra. Ting hadde roa seg i familien, alle var friske, jeg hadde fått meg en kjæreste jeg var helt klønete forelska i, jeg var snart ferdig med alle eksamenene mine, og alt så ut til å for èn gangs skyld bare være bra. Sorgen og savnet etter pappa var fortsatt stort, men da pappa forsvant så forsvant jo også det som tynget Maren og meg aller mest i våre egne liv; ansvaret for pappa. For å ta et eksempel; i 2014 var pappa innlagt på sykehuset 14 ganger. Dette var ikke noe nytt for oss i 2014, det var bare sånn det var, og alltid hadde vært. Helt fra da man var gammel nok til å skjønne at det var farlig og drikke rødsprit, til alle de gangene på barneskolen da man fikk høre av folk i klassen, som kanskje ikke helt skjønte hva alkoholisme innebærer den gangen, at de hadde sett pappaen min rave dritings rundt i bygda, til da vi vokste opp enda litt og fikk beskjed av fulle folk på den lokale puben når vi var der med en øl i hånda at "vi måtte passe på å ikke bli som faren vår nå da". 

Haha veit jeg bruker detta bildet hele tida men chill litt a wat u gonna do

 

Men alt det der er ikke så mye annet enn tanker som kommer for å tidfeste. For vi lærte oss jo relativt kjapt å gi faen i hva alle andre måtte mene. Vi hadde en alkoholisert, til tider hjemløs pappa og vi bodde i ei lita bygd, så å skulle hemmeligholde noe av det for noen var noe vi så på som både umulig og meningsløst. Dessuten henta vi også veldig mye hjelp og støtte. Å bo på et lite sted hvor alle kjenner alle er ikke alltid så lett, men det har redda livet til pappa flere ganger enn jeg kan telle.

Men så en dag, så gikk det ikke lenger da. Vi fant pappa død under presenninga han brukte som telt der han "bodde", litt oppe i en ås rett utafor sentrum av Hvittingfoss. Og med det var det selvsagt slutt på alle de dagene og nettene vi kikka etter han hver tredje, fjerde time hver dag han drakk for å sjekke om han levde, eller om han hadde blitt full "nok" til å sendes på sjukehuset. Det var slutt på uroen vi følte hver gang han ikke svarte når vi ringte, og det var slutt på å prøve og høre promillen i stemmen hans hver gang han svarte. Men da pappa døde ble alle disse vanskelige følelsene erstatta med sorg. Og det er kanskje "enklere", men det er 1000 ganger så vondt. Jeg snakka med ei bra dame i går, angående det at jeg tidligere har skrevet her at jeg følte noen bagatelliserte pappas død fordi han var alkoholiker ved å si ting til meg og Maren som at "dere må jo føle litt lettelse også", og "det var kanskje greit at det ble sånn, han og dere har nok blitt spart for mye". Men, da jeg skrev dette så mente jeg ikke at de som sa dette til oss nødvendigvis tok feil. Men jeg følte at det de sa gjorde meg mindre berettiget den sorgen jeg hadde, og de vonde følelsene jeg bærte på. For jeg burde jo være letta, ikke sant. Men det er ikke sånn du tenker når faren din akkurat har dødd. 


Marens konfirmasjon, da Maren var dritfin, jeg prøvde å herme med kjolen og pappa som alltid ikke helt greide å bare ta et helt vanlig smilebilde.
 

Så gikk det litt tid. Jeg og Maren snakka mye om å leve. Å leve på den beste måten vi kunne fordi det var det pappa hadde ønska, og fordi vi nå faktisk hadde muligheten til det. 

Også lærte vi oss å gjøre det. Maren flyttet til Oslo og begynte å studere kjønnsstudier, noe hun synes var kjempeålreit. Hun fikk masse nye venner, og jeg tror hun hadde det veldig bra. Jeg fant Skjegg, og vi hadde det ekstremt bra sammen. Men i denne tida så snakka jeg og Maren også en del om det at alt var bra. For bra. Vi var vel så innstilt, etter 20 og 24 år, på å være klare til neste nedtur, at vi fortsatt venta på den, til tross for at pappa ikke kunne ha sin neste fyllekule lenger. Men vi greide ikke helt å riste av oss følelsen. 

Også fikk Maren kreft, og den kreften drepte henne. 


 

Det var aldri noen hemmelighet at jeg var ekstremt avhengig av Maren, for jeg var liten og til den dagen hun døde, og til dagen i dag. Maren er favorittpersonen min i hele denna merkelige verdenen. Hun var den beste søstera man kunne ønska seg. men hun var også verdens beste venninne, mentor, psyokolog, rådgiver, gledesspreder og hjelper, og hun var nok også mer forelder for meg enn det pappa noen gang greide å værra. Vi krangla aldri, og vi sto alltid sammen i de utfordringene vi hadde. 

Så det at jeg ikke greier å skrive så mye nå bunner vel i det at jeg savner familien min så mye om dagen at jeg ikke finner plass til å gjøre så mye annet. Men så trenger jeg dette forbanna tastaturet også da, jeg trenger disse orda. 

Jeg så ei jentes arr på armen for litt siden, ved en tilfeldighet. Det var mange av dem. Jeg fikk vondt i magen av å se det, og jeg hadde mest lyst til å begynne å grine. De arra representerte så jævlig mye psykisk smerte, og jeg lurte på hva i hælvete det var som kunne få et så fint menneske til å gjøre det der mot seg sjæl. Men enda så mye jeg hata idèen om at det mennesket skada seg sjæl, så kunne jeg ikke klandre henne for det. Fordi hun gjør akkurat det samme som meg. Prøver å legge fra seg følelsene hun bærer på, finne en måte å overleve, forsøke å fjerne litt av smerten i øyeblikket vi lever i akkurat nå. Forskjellen er at mens hun bruker et barberblad, så bruker jeg tastaturet. Jeg er glad for at jeg har funnet denne måten å få litt utløp på, og jeg er forbanna takknemlig for alle dere som har sendt meg melding eller lagt igjen en kommentar hvor dere forteller meg at det jeg deler hjelper dem. 

Det er jo en del av grunnen til at jeg gjør det. For det er vanskelig å dele det som er kjipt akkurat her og nå. Men når vi gjør det så kan vi i hvert fall føle på det at vi ikke er aleine, og det tror jeg er en viktig følelse for blant annet den jenta med barberbladet. For en annen forskjell på henne og meg er at det jeg gjør for å takle det her er noe jeg finner meningsfylt og godt. Det hun gjør er destruktivt og farlig. Det jeg prøver å få fram med dette her er at jeg har en slags forståelse for hvorfor noen velger selvskading som et middel mot sorg, angst eller depresjon. Men jeg skulle så veldig gjerne ønske at de som velger det fant en annen måte å takle det livet de har på. Det er farlig å dømme mennesker ut ifra hvordan de takler livet, fordi de bare prøver å gjøre det med de midlene de har tilgjengelig. Og hvis det er et barberblad så må vi gjøre det vi kan for å hjelpe dem i en annen retning. For man finner ikke noe svar i kuttene sine. De hjelper deg ikke. Det ligger ikke lykke i det blodet som forlater kroppen din. Selvskading løser ingen problemer, det skaper nye. 

 

Mental Helse sin hjelpetelefon er åpen hele døgnet, og du kan nå dem på 116 123. 

Vi blogges snart. <3 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

MITT SJUKE LIV ETTER PUBERTETEN

18.05.2017 - 20:38 2 kommentarer

Innlegget er skrevet for et par år siden

Jeg sitter her i en stressless og stresser less samtidig som jeg reflekterer over alt det sinnsyke jeg har gjort og opplevd de siste årene. Jeg mener, faen, for et liv??!??! 

Jeg har jo et godt utgangspunkt for å komme meg opp og fram da.Jeg har en kropp laget for å støpes i marmor og vises til kunstnerverden i all sin pryd og prakt, i hvert fall dekket til av en gardin eller fire. På høyre håndledd ser du mitt bidrag i kampen for homofiles rettigheter. It's ok to be gay, and it's ok to ha en kropp av stein, som de sier. På venstre hånd ser du et gummibånd det står Strømsgodset på. Dette har med å være stolt av sin egen trosretning å gjøre. Harry sa du? Enig. 


 

Men tilbake til livet. Det har vært relativt vanvittige tilstander siden dagen jeg ble født, men la oss fokusere på tiden etter puberteten (jeg tror og håper for guds skyld at jeg er ferdig med det hormonhælvete der). Jeg føler jeg har utrettet store ting. Oh man. Noen ganger må jeg bare sette meg ned og filosofere over hvor craycray Gud har vært med manuset til livet mitt ass. 

Det er liksom det jeg gjør her da. Illustrasjonsfoto: Scanpix (Neida. Dette er fra mitt eget arkiv, hentet fra mappen "1 megapixel-albumet"

Ting har ikke alltid vært piece of cake. Det har vært en kamp for survival, og jeg har virkelig måttet jobbe for godene jeg sitter igjen med. Jeg har stått med stumpen i været i lange timer dag ut og dag inn på jakt etter beite..

Mange ganger forgjeves. Men noen ganger har lønna for strevet kommet, og blitt servert i form av deilig, slimete meitemark. Glede. 

Hvis du ser litt nøye kan du skimte minst tre mark, jeg lover 
 

 

Jeg har rodd mil etter mil etter mil..

Ta gjerne et par minutter til å studere lårmuskulaturen her #fitspo #treningsmotivasjon #abs

 

Og jeg har sitti ræva mi blå og flat ventende på drømmetryta. Sitteunderlag er for garnfiskere. Lol. 


 

Etter en slitsom dag som denne er lykken stor da fangsten endelig innhentes. Familien spiste godt denne kvelden. 


 

Struggles. Men jeg er en kvinne med kontroll. Jeg gjør mange andre spennende ting også, på daglig basis. Jeg har hatt 500 kilo pur adrenalin med fri vilje mellom beina, og vært like kald som i dypet av kraterne med evig skygge på månen ( minus 240 grader celsius)

 

Jeg har sett ville dyr med skarpe tenner og dødelige klør i skogene, og kjempet for livet mer enn èn gang. 


 

Men jeg er ikke helt Bear Grylls heller da. Jeg er litt Pamela Andersen også. Jeg har posert både i vakker utenlandsk sand og i nasjonalromantiske kulturlandskaper...


 

...Og hatt på meg klær som har gnagd seg helt opp til lillehjernen while doing it. 

(Legg merke til knebandasjen. Sportsskade. Neida. Tryna på scooter)

 

Jeg har gjort ting jeg angrer på, og som til tider har vært vanskelig å takle...



 

Men jeg har også laget ting jeg er stolt av.



 

Men da jeg føler meg best, er når jeg har gjort helt vanvittige kupp i klesbutikken. Da skinner øynene mine av lykke og auraen min er lyserosa og dufter honning og brente mandler. 

 

Her sitter jeg på legevakta og venter på å få ei kortisonsprøyte i stussen. Hovna opp i huet da jeg farga håret brunt, derav den noe fremtredende panna. 

 

Se det, du! Livet ass. Som en oppoverbakke med satan i toppen og Bieber i bånn, som dem sier. Men herregud, nok om meg og mitt da. Tipper du brått havna i midtlivskrisa nå, hæ? Julia har opplevd så mye på så kort tid, og du lager et søkk i sofaen som blir dypere og dypere for hver dag som går, og som til slutt er så dypt at det ikke er noen vei tilbake uten hjelp av heisekraner og seks til åtte brannmenn? Shit. Opp og fram, ass. Opp og fram. Peace.

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

DRAGSHOW & DRINKS

16.05.2017 - 15:08 2 kommentarer

Hoooooooola bloggisen! 

Nå var jeg ganske flink til sånn typisk sånn bloggoverskrift, ikke sant? Greide tilogmed å bruke &. Bokstavrim og hele pakka. Hvis det er det det heter da. 

I dag har jeg ikke gjort så mye annet enn å kjøpe et memory card til PlayStation 2 på Finn, og sminka og stæsja meg opp. I kveld skal nemlig jeg og et par venninner dra heeeeelt inn til hovedstaden for å se på kompisen vår på Drag Show!! (Hvis du også vil på Drag Show så er det på Cæsar klokka 21 <33 gratis inngang!) DET BLIR MOROOOO

Her er jeg forresten: 



Swagger rundt i huset her da, og later som at jeg har mista fargesynet. Måtte sette meg ned for å ta bilde fordi jeg ikke finner kamerastativet akkurat nå, og måtte derfor bare sette kameraet med selvutløser på bordet. Men jeg er en problemsolver, som du ser. 

 

Ellerssssss, så tok jeg dette selfiet på snapchat her om dagen: 



Droppa å sende det til noen fordi jeg blei litt flau. Bedre å legge det ut her på bloggen. 

Utover dette har jeg ikke så mye å melde, såååååååeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee

vi blogges. :* 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

ET ÅR UTEN PAPPA

15.05.2017 - 10:58 12 kommentarer

I dag er en sånn dag jeg ikke veit helt hva jeg skal skrive igjen. 

Det er et år siden pappa døde i dag, og jeg tenker på alle situasjonene jeg har savna han i siden det. Jeg skulle ønske han kunne møtt Skjegg. Jeg tror han hadde fryda seg stort over at jeg har finni meg en som er så jævlig glad i å fiske. Jeg skulle ønske jeg kunne ringt han så fort jeg var ferdig i det møtet med Side2 hvor jeg ble tilbudt kontrakt. På en måte er jeg jo takknemlig for at han slapp å oppleve Marens død, men jeg har savna klemmene hans som faaaaeen nå i tida etterpå.




Jeg har jo hatt verdens rareste, beste familie. 
 

Jeg har hatt en kjempefin helg, og jeg har feira bursdagen min (som egentlig var for en måned siden så det var på tiiiie) med masse bra folk. Nå får jeg straks besøk av ei venninne som har lovt å spise popcorn og spille gamle ps2-spill sammen med meg, og det passer meg utmerket akkurat nå. Vært litt dårlig med blogging nå et par dager, men jeg kommer sterkere tilbake når huet er på plass igjen etter dissa litt tyngre dagene. Det går jo litt opp og ned her i gården enda, så jeg får bare henge på og se hva psyken bestemmer seg for imorra tidlig B-) 

Vi blogges!

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

8 FORBANNA IRRITERENDE TING

12.05.2017 - 10:49 3 kommentarer

2 år gammelt innlegg

Hat er kanskje verdens sterkeste ord etter chili. 

Jeg har en vane av å skrive opp alt jeg tenker på notater på mobilen. Gjerne bare korte stikkord helt ut av kontekst så jeg ikke skjønner en dritt når jeg kikker på dem ved en senere anledning. 20. September 2012 har jeg for eksempel skrevet "å le seg i koma". Veit ikke hvor det kommer fra, hvorfor jeg skrev det eller historien bak det, det bare er der. 4. April i år har jeg også notert; " I fish motherfucker". Dette var noe Snoop Doggydogg sa på roasten av Justin Bieber, og det falt meg altså såpass i smak at jeg knota det ned. MEN POENGET: 

På notatene mine har jeg en liste over ting jeg hater, som jeg fyller på etterhvert som disse tingene faller over meg og det nitriste livet mitt. Og jeg tror faktisk en del av det er relateable, så la oss irritere oss i en unison tankesalme av frustrasjon og lidelse!! 

Så irritert blir jeg:



 

Og kjør. 

 

NR 1: NÅR FOLK VED SIDEN AV MEG PÅ BUSSEN HAR GLEMT EGNE ØREPROPPER OG SPØR OM Å LÅNE EN PROPP AV MEG.

Kjære vedkommende, når du gjør dette har jeg mest lyst til å stikke den proppen et helt annet sted enn øret ditt. Jeg blir BÅDE sint OG skuffet, for vi er jo vanligvis venner? Hvorfor vil du meg da så vondt? Du kjenner meg, og du veit at for meg er buss- og bilturer meditasjon. Da vil jeg ikke snakke med deg, jeg vil ikke se på deg og jeg vil ikke dele propp med deg. Livet er en oppoverbakke av spiker med satan i toppen og Bieber i bånn når man har glemt ørepropper, og det er jeg klar over, og jeg unner det ikke min verste fiende. Men ikke vær en dick og gjør det til MITT problem. Ikke gjør min eneste place for fullstendig avslappning og verdensavkobling til en halvhjertet opplevelse med den forførende lyden av Mark Knopfler i det ene øret og rullende hjul, gråtende babyer, høylytt tygging og tung pusting i det andre. Kutt ut plis.

Jeg koker så av sinne at jeg blir helt rød i toppen av det der.

 

NR 2: DET ENE BRØSTHÅRET VOKSENDE MELLOM PUPPENE JEG MÅ NAPPE EN GANG I UKA.

Jepp. Det kommer igjen og igjen og igjen, fra samme hårsekk på samme sted. Det malplasserte, ensomme håret i kløfta som av en eller annen grunn har valgt å bosette seg akkurat der, er kanskje det mest irriterende jeg veit om på hele kroppen min. Finnes det andre enn meg som har hår på rare steder, eller burde jeg skrive en mail til Newton eller Discovery Channel eller noe sånt? 

Lettere bekymret. 

NR 3: NÅR FOLK SIER " JAMMEN JEG ER OGSÅ FORKJØLA, MEN JEG DRO PÅ SKOLEN/JOBBEN ALIKEVEL".

Vel, da er du et standhaftig menneske som ikke lar deg stoppe av virus, basselusker og bakterier. Men nå er det jo gjerne sånn, at dette med sykdom og forkjølelse er litt individuelt. Kanskje du rett og slett skal tenke tanken at "oi shit wow, kanskje det mennesket der rett og slett føler seg litt verre enn det jeg gjør?". For når du ligger der med feber, en nese så tettpakka som absa til Jan Thomas og mandler som kjennes ut som om alle har vært en runde i rivjernet, og du i tillegg skal takle å bli beskyldt for å være en løgner og en bedrager av verste sort, da er det lett å legge seg ned og grine en skvett. 

NR 4: NÅR GLIDELÅSEN KJØRER SEG FAST

Dette skjedde faktisk akkurat nå, med genseren min. Nå må jeg ha den på meg resten av livet, og det kan bli veldig varmt og svett nå som det går mot sommer og greier. 

NR 5: NÅR SELVBEHERSKELSEN SVIKTER OG DU KLEMMER PÅ EN KVISE SOM IKKE ER KLAR HELT TIL DU FÅR ARR

Jeg veit ikke med dere, men å trøkke ut kviser er noe av det beste jeg veit. Det er en slags pervers nytelse ved det. Men en saftig morgen hvor du kikker deg i speilet og ser at YES, nå er to av tre klare for poppings, så klarer du bare ikke stoppe når du er ferdig med nr 2. Det er som å ha vært på smoothiekur i ukevis, og når det først er cheat day skal du bare ta èn bit av den deilige cheeseburgeren du har foran deg. Nei, jeg trukke det. Kvise nr 3 antastes dermed med liv og lyst, og du veit allerede at du ikke kommer noen vei, at slaget er tapt og at du vil ende med å kapitulere. Men alikevel trøkker og trøkker du helt til hele ansiktet ditt er blodig og det ser ut som The Joker har spydd på hele deg. Føkk. 

 
Trollefar og trollemor og lille Olle Bolle i en og samma person aka meg

NR 6: FOLK SOM TAR FEIL.

De skal ha for standhaftigheten og kveruleringsskillsa der de står og hevder at kornsirkler er laget av ekorn og grevlinger som lager dette hver gang de begraver en kompis. Jeg vet ikke hvordan kornsirkler oppstår, men jeg vet at denne diskusjonen ender med at jeg sier "nei, dette blir for dumt", og at du da tror du har vunnet ettersom jeg er tom for motargumenter. Kjøss meg skrukk for skrukk. 

NR 7: FOLK SOM HAR RETT.

Dette er nesten enda verre en folk som tar feil. Du hevder noe, kødden hevder noe annet, seinere på dagen sender kødden deg en link i facebookchatten som beviser at det kødden sa var riktig. Verste følelsen ever. Grusomt og horribelt, og man vil sende de sju landeplagene og litt ekstra på vedkommende kødd. 

NR 8: NÅR ANDRE I BYGDA FIKK DE NYE SØPPELDUNKENE FØR DEG OG SKRYTER HEMNINGSLØST AV DET.

Det har vært mye skuling og sjalusi over dette her. Folk har flydd i tottene på hverandre på butikken, og en stund var jeg nesten sikker på at dette  ville utløse en apokalypse av de sjeldne. De som fikk søppeldunker tidlig VS de som fikk søppeldunker sent. Det var en tøff tid med mye vondt og mange dårlige minner, men nå tror jeg endelig at alle har fått dunkene de fortjener. 

 

Ikke irritert nok enda? Kanskje du er typen som lar deg provosere av et YOLO SWAG duckfacebilde? Verdt et forsøk.

 
 

Er du skikkelig irritert nå? Bra. Mission completed. Vi blogges! 

 

Lik Juliafrika på Facebook her!

Instagram her

TRE SMÅ TING

11.05.2017 - 12:14 Ingen kommentarer

Hellooooooo! 

tre små ting: 

1: PRINS SVERRES DABBING. 1000xhjerte!!!!!! Kongefamilien ass. <3 

2: Noen som har en komplett mummitrollepisodesamling de har lyst til å selge meg eller? Trenger det faktisk.

3: Før klarte jeg å røra nesa mi med tåa. Det klarer jeg ikke lenger, så jeg vurderer å begynne med yoga fordi jeg har lyst til å klare det igjen. Noen som har noen tips rundt fremgangsmåten der eller? Starter jeg med down facing dog, eller tranen, eller svanen eller åssen funker det der? 


Vil gjerne bli like fleksibel som Hjørdis her. 

På forhånd takk! 

Vi blogges. 

FLAGG ENGASJERER

10.05.2017 - 09:34 2 kommentarer

Heisann! 

I dag snør det i Svene, og jeg er ca SÅ hæppi for det: 


Blir her en stund.
 

Ænivæi! Jeg ser det er veldig mange som leser og reagerer på innlegget jeg skrev i går. Det er mange som er uenige med meg, og det har jeg forståelse for! Men jeg tror også det er mange som kanskje ikke har fått med seg at jeg i dette innlegget adresserer debatten om hvorvidt de barna det faktisk handlet om til å begynne med, skulle få gå med tegningene sine med deres flagg på den ene siden og det norske på den andre. Jeg mener selvsagt at i utgangspunktet, så er det det norske flagget som hører hjemme i et 17.Mai-tog. Men det var vel forsåvidt akkurat dette jeg ville få frem at jeg var oppgitt over også, at denne ene saken om barna i Ålesund eskalerte til å bli en så stor debatt omhandlende så mye annet enn akkurat det. For meg i hvert fall, så tolker jeg andre flagg i 17.Mai-toget bærende av barn som noe ala "jeg er har røtter herfra og er stolt av det, men jeg feirer med dere", om dere skjønner? Jeg tviler i hvert fall på at disse barna hadde noen skjult agenda omhandlende å viske ut Norges kultur bit for bit. 

Så hvis det er noe tvil, så står jeg for det jeg skrev. Jeg bare antok det var en selvfølge at jeg ikke mente at alle slags forskjellige flagg i hele verden skulle ERSTATTE det norske, eller at "17.Mai ikke betyr noe som helst for meg fordi jeg ikke har peiling på historie", som noen i kommentarfeltet så fint skrev. Men for noen er det selvsagt sport i å tolke alt i verste mening B-) 

Men, jeg er glad for at 17. Mai engasjerer. Det er selvsagt viktig å være stolt av landet sitt, og det er viktig å ta vare på tradisjonene våre. Mange av oss har bare litt forskjellig synspunkt på hvordan vi best mulig kan gjøre det! :-) 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

NÅR UTENLANDSKE FLAGG I TOGET ØDELEGGER 17.MAI

09.05.2017 - 09:57 119 kommentarer

Hei bloggis!

Ok. Været er DIGG. Det er sol, varmt, norsk sommer er det beste som finnes i verden og alle er litt gladere og lettere i kroppen. Det man jo bare sette pris på.

Det nærmer seg nasjonaldagen, en dag hele Norge er helt i ekstase over landet vårt, bunaden vår, krone-is, lapskaus, vafler og koselige gatherings med tog og sang og potetsekkløp. Og flagget vårt. Det fine, deilige flagget vårt som er noe av det fineste man kan se vaie i vind mot blå himmel. Det elsker jeg, og det mener jeg av hele blodpumpa mi, men med 17.mai så dukker også noen gamle, teite saker opp på Facebook-feeden min. Blant annet en sak om flagget vårt. 


Massive thumbnailskills her btw
 

I mai 2013 ble det et voldsomt rabalder rundt en sak fra en barneskole i Ålesund. Med overskrifter som "VIL FORBY NORSKE FLAGG I 17.MAI-TOGET" ble hele greia en forbanna teit og idiotisk misforståelse, da dette ikke var tilfelle I. DET. HELE. TATT. Det var vel en sånn "fake news"-greie som gikk viral i Norge en stund før det ble oppklart hva som egentlig var greia. Husker dere det? 

Uansett ble det vel etterhvert korrigert, og det ble til en debatt rundt hvorvidt det var greit å bruke andre flagg enn det norske i 17.mai-toget. MEN, det denne saken EGENTLIG bundet i, var noen skoleunger i Ålesund som hadde tegnet flagg, og tegnet det norske flagget på den ene siden av arket, og flagget til hjemlandet sitt på den andre. Disse tegningene ville barna gjerne gå med i 17.mai-toget. Det ble ikke så lett å godta som det kanskje høres ut.

I stad kom jeg over en av disse sakene fra 2013 (Link her). Der sto det om en politiker som mente at "det er helt vanvittig at folk skal gå med andre flagg enn det norske når vi feirer vår nasjonaldag", og hun påstår også at nasjonaldagen har blitt ødelagt for henne fordi hun har sett andre flagg enn det norske i toget. Hun sier hun blir lei seg når hun ser det. 

Da jeg leste denne saken nå så ble jeg så provosert at jeg nesten ikke veit hva jeg skal skrive. For det er jo faktisk INGEN som kan nekte for at Norge er det Norge det er i dag, mye takket være globalisering. At barn ønsker å få lov til å dele litt av sin kultur med oss på 17. mai, synes jeg ikke er noe annet enn fint. Hvis du lar deg provosere så mye av barn som bærer utenlandske flagg i 17.mai-toget at det ødelegger dagen for deg, så er du i mine øyne ikke akkurat i 17.mai-stemning. Jeg synes også det er en forbanna uting at noen mener de har rett/makt til å FORBY noe som tross alt ikke skader en levende sjel, og som ikke har noe betydning for noen andres liv bortsett fra at det er hyggelig og gøy for de som bærer disse flaggene. Noe av det 17.mai handler om er jo så absolutt det å være stolt av landet sitt, ikke sant? Og å feire grunnloven, skrevet for å gagne alle Norges beboere?

Hvis dagen din blir ødelagt av noe sånt, så bør du jobbe litt med egen holdning. For en ødelagt 17.mai er ikke en 17.mai hvor du er ute og feirer, får se toget, møte mennesker og kose deg i sola. Du aner ikke hva en ødelagt 17.mai er. 

En ødelagt 17.mai, er en 17.mai der et barn med utenlandsk opprinnelse føler seg aleine. En ødelagt 17.mai er den dagen et barn slutter å være stolt av sin opprinnelse. En ødelagt 17.mai  er den dagen barn lærer at det å være annerledes er noe negativt. Det er ikke i Norges ånd å være ekskluderende. 

Jeg tror 17. mai blir veldig bra! 

Vi blogges. 

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her



 

 

 

JEG DRO FRAM PENISEN MIN IGJEN

08.05.2017 - 11:05 Ingen kommentarer

Hei bloggis!! 

Husker du at jeg skrev dette innlegget: "JEG FIKK PENIS TIL JUL"

Hvis ikke så skal jeg nå forklare det kort: Jeg fikk faktisk en penis til jul. Altså, en tissetrakt for jenter. Jeg må innrømme at jeg ikke har fått bruk for den siden jeg brukte den i det innlegget...helt til i går. 


Min kjære tissetass<3

Så, det var en helt vanlig søndag. Jeg hadde sodastreamen på høygir, og drakk hjemmebrygga farris til den store gullmedalje mens jeg og Skjegg lå som slakt på sofaen og så på Bones. Plutselig begynner blæra mi å hyle og skrike. Jeg ber den chille litt, det skjer akkurat noe ultraspennende i Bones her, men blæra blir bare pissed av det (haha tog du an?). SÅ, jeg småløper inn på do da. Jeg drar buksa ned på knea og er akkurat klar til å sette meg ned da jeg får øye på den. DET SITTER EN SVÆR EDDERKOPP I DASSKÅLA. 

spider
Licensed from: panuruangjan / yayimages.com

Ok den var kanskje ikke SÅ stor som DENNA da, men jeg setter et mood i storyen her ikke sant. 

 

Jada. Det er så typisk ikke sant, surrete teit bloggerinne som er livredd for edderkopper jada JEG VEIT, jeg er en fange av stereotypien og jeg er ikke stolt av det. Men ænivæi, jeg hyler som en drittunge da, og slutter ikke før Skjegg kommer løpende fra stua og lurer på om jeg er i ferd med å krepere eller hva i satan det er som skjer her. Stiv av frykt peker jeg på doen. Skjegg kikkert forvirret fra meg til doskåla og tilbake et par ganger, før han også får øye på monsteret, og himler oppgitt med øynene. "Den har svømt opp fra kloakken!!" Sier jeg. "ja, jøss, sikkert det", sier Skjegg monotont, og fjerner forsiktig edderkoppen fra mitt åsyn. Min oppgitte, men modige ridder i skinnende rustning ass. <3

Ok. Nå er altså edderkoppen borte, men jeg må fortsatt på do. Og til tross for at jeg sikkert visste det langt, langt inne at den edderkoppen nok faktisk ikke hadde svømt opp fra kloakken, så greide jeg ikke slå fra meg tanken om at det muligens lå en svær klase med egg rett nedi røra her, som klekkes i det sekundet jeg setter meg ned på doskåla. Jeg var bare ikke klar for hundre tusen edderkoppbebbiser kravlende opp i stumpen min på det tidspunktet. Men jeg MÅTTE på do! 

Så fikk jeg plutselig øye på den kjære trakta mi da. Ikke bare ville den hjelpe meg med å få tissa, jeg kunne også bruke strålen som et potensielt våpen dersom edderkopphæren skulle gå til angrep. Så, overlykkelig over å ha funnet en løsning tisset jeg i vei som bare ei jente med pikk kan tisse. Og det var digg! 


 

Ps: Dette innlegget er ikke sponset av tissetassingeniørene. 

Pps: Jeg er lei meg for at jeg ikke har noen bilder fra selve eventet, men noen ganger bare skjer ting så fort at man ikke rekker å tenke "dette er noe jeg må blogge om" hver gang. Men heldigvis for meg så hadde jeg jo allerede noen bilder av at jeg tissa i den trakta! Pjuh! 

Vi blogges! :D

Lik Juliafrika på Facebook her

Instagram her

 

 

 

hits